Våg å tenke selv

Oppdatert 26.05.04: Publisert i Norge Idag. (Vår kristne kultur er i fare) og i full versjon (dato ukjent) her…

Oppdatert 22.05.04: Deler av denne artikkelen (hovedsaklig de fire-fem siste avsnittene) står på trykk i papirutgaven av Drammens Tidende 22.05.04, publisert som leserbrev.

Det er nye tider i Europa, ja i hele verden. Også bittelille Norge er en del av verden i en helt annen grad enn før. Moderne kommunikasjon gjør at vi fanger opp nyheter akkurat like raskt som dem som opplever dem. Vi ser akkurat i øyeblikket at det ikke er like lett som før for krigsherrer å skjule sine feil eller sensurere de opplysninger som skal komme ut til menneskeheten.

Hovedproblemet er innvandringen fra islamske land
Men det er likevel en uhyre viktig sak som langt fra får den oppmerksomhet i media som den fortjener. En sak som har med Norges fremtid å gjøre. En sak som setter selve grunnlaget for vår relativt lykkelige tilværelse i verdens kanskje beste land, i fare. En sak som vi i anstendighetens navn og av hensyn til våre barn, av hensyn til oss selv, burde ta opp og diskutere i sin fulle bredde. Vi burde legge til side gamle forestillinger om hva som er utilbørlig (les rasistisk. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre), og våge å se på den. Vi burde for alvor rette opp ryggen og finne ut vårt eget standpunkt i forhold til våre tradisjoner og vår kultur, og finne ut hva vi verdsetter, eventuelt hva vi er villige til å forkaste. Så burde vi analysere den situasjon landet er kommet i, og legge linjalen på utviklingen som har skjedd til i dag på forskjellige områder, og sikte langs den samme linjalen og undersøke hvor Norge vil være om tjue, femti, kanskje sytti år frem i tid. Denne diskusjonen tok man ikke like etter krigen da velstandens og frihetens nye muligheter skulle nytes, og vi høster i dag resultatene av dette.

 Selvsagt tenker jeg på den økende innvandringen, som hovedsakelig består av mennesker med muslimsk bakgrunn. Nå er ikke Norge det land i Europa med flest muslimer, verken som midlertidig arbeidskraft, og heller ikke når det gjelder dem som får permanent oppholdstillatelse. Norge har heller ikke til nå opplevd de helt store problemene med denne politiske religion, noe som derimot for eksempel Frankrike, Storbritannia og Spania opplever. Problemer i form av terroraksjoner, oppfordring til terror, antisemittisme og det faktum at muslimske miljøer fungerer som yngleplass for rekruttering til terroristmiljøer. Hva dette kan skyldes, er vanskelig å si helt sikkert, men Norges defensive og diplomatiske holdning overfor Islam generelt kan ha hatt
en virkning. Vanskeligheter i forhold til Islam står dessuten direkte i sammenheng med antall muslimer i et land.

Likevel er det økende antallet muslimer i ferd med å bli et problem også for lille Norge. For dem som kjenner Islams grunntanker, og har lest Koranen, er det ingen overraskelse at Europa nå i større grad enn før nå åpent erkjenner at vi faktisk har et problem. Vi her på berget er litt bakpå i forhold til våre naboer med tanke på den debatten som utspinner seg om dette emnet. Dette kan skyldes at vi, som nevnt over, ikke har hatt de helt store konfrontasjonene med fundamentalistiske muslimer ennå. Jeg sier ennå, for jeg er overbevist om at det vil komme. Ellers i Europa, hvor det er et rikere mangfold av kulturer; spesielt hvor det er større jødiske og muslimske folkegrupper i samme område, opplever man stadige konfrontasjoner i form av regelrett terror. Sprengning av bomber, mord, mishandling av uskyldige mennesker, men også vandalisme og skriving av rasistiske slagord på husvegger og så videre. Man kunne tro at jødene var de eneste målene for denne uakseptable oppførselen, men de siste par års hendelser viser oss at hele den vestlige sivilisasjon er målet for Islams krigføring. Målet med krigen er islamisering. Først trodde vi kanskje dette gjalt USA alene. Nå tror vi ikke det lenger. Uskylden er brutt.

Hysj, hysj!

Vi er «velsignet» med politikere og intellektuelle i Norge som etter beste evne dysser ned og glatter over. Politikere med dobbelmoral og mangel på moralsk ryggrad. Media er livredde for å utfordre muslimene, og stemmer som advarer kommer knapt til orde. Forskere uttaler seg, og politikere er plutselig eksperter på Islam. Fra kirkelig høyt hold hevdes det at Islam er en fredelig religion i grunnen. Skal man gå religionen nærmere etter i sømmene, så «er den ikke så forskjellig fra kristendommen.»

Noe mer fjernt fra sannheten kan vanskelig tenkes. At det er krig, derom ingen tvil. 9. mai holdt Det fundamentalistiske islamiske parti, Hizb ut-Tahrir i Danmark, (se for øvrig artikkel i document.no) et offentlig møte, noe som for øvrig er svært sjeldent. Der stilte partiets tre talsmenn spørsmålet om vestlig og islamsk kultur er forenlig, og besvarte selv spørsmålene med et rungende nei.  Veggene vrimlet av slagord om krig mot Vesten og alt den representerer, og talerne uttrykte sin misbilligelse med det de mener er en sammensvergelse mot muslimer, en sammenfatning av den jødiske og den kristne tro og et hinder for den totale islamske stat, det utopiske kalifat: Vestens religion, kultur og styresett.

Koranen = Islam = hatets religion
Dette er fundamentalistenes verk, hevder forskere som intervjues i media. Og man har lett for å svelge slike påstander. Biskopens forsikringer om det samme roer ned eventuelle urolige sjeler. For det er ingen fare. Man må bare ikke tenke det. Men er det sant? La oss gå litt tilbake til selve kilden for muslimenes tro, Koranen. Den har også ovennevnte fagfolk lest, og kanskje også en og annen politiker, selv om jeg tviler på det. Koranen er fra perm til perm gjennomsyret av grunntanken om at Islam skal regjere verden, og inneholder en mengde nokså konkrete oppfordringer til muslimene om å foreta seg det som er nødvendig for å nå dette målet.

Koranen oppfordrer til drap
Midlene Koranen foreskriver er drap og de mest utspekulerte former for tortur og lemlestelse av de mennesker boken definerer som vantro: jødene og de kristne (bokens folk.) Å hevde at de avskyelige terrorhandlingene verden har sett de siste årene, ikke er i tråd med Koranens «fredelige budskap» blir derfor mer enn naivt. Alle som har øyne å se med, kan jo selv trekke en sammenligning. Det er helt kurant å hevde at det ikke finnes noe fundamentalistisk Islam. Professor Moshe Sharon i Jerusalem hevder at det kun finnes ett Islam, punktum.

Og som vi har sett med egne øyne, er det fundamentalistisk.
Islamsk styre = diktatur
Alle stater som får et islamistisk styre, blir diktatorisk. Alle får et styre som på samme tid er både religiøst og politisk. Koranen selv sørger for det. Boken er en salig blanding av leveregler, moral, jus og religion og poesi, og har svært konkrete løsninger for å holde uønskede elementer nede. Elementer som for eksempel kvinner og de vantro. Det er derfor et bemerkelsesverdig paradoks at det ovennevnte muslimske partiet bruker nettopp ett av resultatene av et fritt og demokratisk styresett: ytringsfriheten, til å spre sitt suggererende budskap. For at budskapet fra Koranen har appell hos muslimer flest, er der ingen som helst tvil om. Følg med når nyheten om et vellykket terroranslag når muslimske folkegrupper og se reaksjonen med åpne øyne. Når man kjenner noe til religionens virkelige innhold, er det er lett å forstå at Islams talsmenn ikke kan oppfattes som troverdige når de sier at Islam fordømmer terror mot sivile.Islam er ufred
Islamistiske land er tonen en ganske annen enn i Norge. En løftespøk som Rehmanns ville antagelig bli straffet med døden, enten den nå hadde en dypere mening eller ikke. En kvinne under Islam som blir tatt på fersken i utroskap, kan ifølge denne «fredelige» boken låses inne på et rom til døden tar henne, eller Allah finner en annen utvei. Tyveri straffes som kjent med kryssavhugging av hender og føtter, dette også fundamentert i læreboken. I Islamistiske land høres ikke fredens budskap lenger, noe vi bør merke oss. Tonen kommer fra selve Koranens hjerte, krig mot alle som ikke tror. Selv troende kriger seg imellom. Profeten ser ikke noe underlig i det. For ham er dette som det skal være. Og det bør ikke overraske oss heller. Les i boken, så vil du se at det er som det skal være alt sammen. En Islamsk stat hvor kvinnene må være innendørs, hvor mennene dominerer og kontrollerer hele samfunnet og stikker av med tre fjerdedeler av arven hvis noen skulle dø, mens kvinnene, søstrene, døtrene og konene (for de kan være flere!) blir avspist med smuler.

Ikke sammenlignbart med kristendom
Dette er urovekkende. Vår egen kulturelle identitet forsvinner i takt med tapet av de verdier som en gang var grunnleggende for demokrati og menneskeverd: de  kristne grunnverdier. Nå må og vil dette tomrommet overtas av en ny, langt mer sammensatt identitet, og nye verdier, ikke minst på det religiøse og etiske plan. Når antall etniske nordmenn synker, blir vi i gjennomsnitt fort eldre som en følge av familiepolitikken etter krigen. Gapet må fylles opp. Vi bør uroes ved tanken på at muslimske innvandrere strømmer over grensene våre, mennesker med holdninger som med tiden vil utslette hele vår kultur om den får utvikle seg.

Argumentene som ofte kommer, om at «fundamentalistisk kristendom» er like ille, kan vi ta et oppgjør med her og nå. Sannsynligvis kommer de fra mennesker som ikke har lest noen av bøkene, verken Koranen eller Bibelen. Bibelens budskap, om man er jøde eller kristen, er fred. Man kommer ikke forbi at det ultimate samfunn i begge religioner er et fredelig, godt samfunn der det hersker respekt og vennlighet. Islams budskap er total underkastelse. Enten er man i Islams Hus, eller så tilhører man Krigens Hus. Noe «ikke-muslimsk hus» eller «noen-vi-må-ha-respekt-for Hus»  eksisterer ikke i Islam. Kun Islam eller krig.

Vi må ha innvandrere
Det er dette vi etter hvert må forstå, også i Norge. Vi har stelt oss slik at gjennomsnittskvinnen i Europa føder 1,5 barn, mens snittet burde vært 2,1 om vi skulle opprettholde folketallet. For å sikre vår arbeidsstyrke, og ikke minst forholdet mellom arbeidende og pensjonister i Europa, må EU absorbere over halvannen million innvandrere hvert år, viser en studie. (Jfr. min posting 14. mai, og denne artikkelen av Midtøsten-eksperten Daniel Pipes.)

Krig mellom to kulturer
Reaksjonene som kom i mange media da Oriana Fallaci skrev sitt essay «Sinnet og Stoltheten» (som for øvrig ble nesten tiet i hjel da den kom ut i Norge) viser at vi ikke helt skjønner hvor vi er, og hvor vi er på vei, hva denne krigen mellom sivilisasjoner, som professor Sharon kaller det, angår. Flengende kritikk, med ord som klart viste at man ikke tok henne på alvor, og at man ga uttrykk for at hun overdriver, er kort sagt katastrofalt. Vi skal være kritisk, også til Fallacis skriverier. Hun kan oppfattes som rasistisk, selv om hun selv påstår hun ikke er det. Men dette må ikke overskygge budskapet hennes. Hun bruker selv ordtaket om at «Den vise mannen peker på månen, men tullingen ser bare fingeren!» Det er en fare for at vi henger oss opp i ufullkomne beskrivelser og for saken helt uvedkomne detaljer, i stedet for å samle oss om det som faktisk truer hele Europas kulturelle eksistens og identitet i dag. En kultur som er så forskjellig fra vår at vi med rette kan bruke begrepet en krig mellom kulturer.

Vi må våge å tenke nytt. Vi må våge å utfordre hverandres oppfatning av gamle, vel etablerte begreper som rasisme, toleranse og forståelse til fordel for en tidsmessig oppdatert oppfatning av begrepenes innhold. Det må aldri bli tolerert å underkue. Vi må aldri komme dit at vi aksepterer intoleranse. Paradoksalt nok må vi kanskje fire på vår egen toleranse for å få tilbake et samfunn som er fritt og tolerant. Det er dette som er utfordringen, fordi vi her ikke bare kjemper mot den Islamske tolkning og verdisyn, men også mot våre egne landsmenn som ikke greier å differensiere. Kanskje det i fremtiden vil bli en endring på dette. Kanskje bevarelsen av samfunnets frihet vil måtte få fortrinn fremfor individets frihet.
 

Den som lever får se. Hvis han våger å tenke selv.

Den egentlige årsaken til slike «fredelige» uttalelser er den samme som når Arafat sier han vil ha fred, nemlig at det anses som hensiktsmessig i øyeblikket. Hva som gjøres når journalistene ikke filmer lenger eller for den saks skyld snur seg bort, noe som også er en del av dette bildet, men som jeg ikke skal gå nærmere inn på her, er en helt annen sak. For Norges del er situasjonen den at muslimene ennå er svært få, og dette «fredens budskap» dominerer når de får uttale seg. Og uttale seg får de. Krigeren Krekar har som kjent fått en helt uhørt plass i media, og bestandig er tonen
vennlig, imøtekommende og fredelig. Bortsett fra når man trår for nær. Særlig hvis man er kvinne.
Dette innlegget ble publisert i Innvandring, Islam, Samfunn / politikk, Terrorisme og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.