Welcome to the world!

Å vifte med Folkerett og konvensjoner når det øker lidelsen for uskyldige mennesker og fratar mennesker deres ukrenkelige rettigheter, er hykleri. Vi har rett til å få leve i en fri verden! Vi har rett til å få beholde det våre forfedre har sloss for av rettferdighet, menneskeverd og fred.

 

 

 

Abu Ghrabi-skandalen er mye omtalt i hele verden. Bush-administrasjonen har fått et problem i fanget enten det viser seg å være en holdning som kommer fra toppen av ledelsen, eller bare lokalt. Reaksjonene spenner fra USA-haternes ytterste fløy, der man går ut fra at ledelsen ikke bare visste, men også iverksatte tortur, – til mer tilbakeholden kritikk, der man regner med at dette er “slikt som skjer”, eller et uhell.

 

 

 

Felles for mange reaksjoner er at man neppe har tenkt ordentlig igjennom saken i et bredere perspektiv. Man har neppe klart for seg hva som egentlig skjer. De fleste som kommenterer tortur henviser til Genève-konvensjonene. I debatter i dag hører vi dessuten stadig at man hevder noe er “i strid med Folkeretten.” Det er derfor nyttig å ha en viss kunnskap om hva disse begrepene innebærer. Falstadsenteret skriver greit og orienterende om krigens folkerett:

 

 

 

Krigens folkerett er skrevne og uskrevne internasjonale regler og prinsipper som begrenser noen av krigens grusomheter. Reglene er anerkjent og underskrevet av en rekke stater, blant andre Norge. Krigens folkerett har humanitet som sitt ankerfeste. Dette innebærer hensynsfullhet, reduksjon av unødige lidelser, beskyttelse av sårede og syke, beskyttelse av krigsfanger og beskyttelse av krigsfanger under krig og okkupasjon.

 

 

 

Både Genève-konvensjonene, som er en del av krigens folkerett, og Haag-konvensjonene ble opprettet med det klare formål å sikre en mest mulig “human” eller hensynsfull oppførsel mot krigens ofre, både de stridende militære, og de sivile, “uskyldige” ofre. Jeg skriver “uskyldig” i anførselstegn ikke fordi ofrene ikke er uskyldige, men fordi også de stridende er ofre, og er nøyaktig like “skyldig” eller “uskyldig” som sivilbefolkningen. Den eneste forskjellen er at de er utkommandert i krig.

 

 

 

Begge konvensjonene ble opprettet etter krigen, fordi man så et behov for et lovverk og avtaleverk som kunne beskytte disse ofrene. Både i første verdenskrig og senere, for ikke å snakke om tidligere, snakket man om krig. Krig er grusomt. Det rammer alle på en eller annen måte, og grusomhetene får vidtrekkende følger og ringvirkninger. Men det var likevel krig man snakket om. I større eller mindre rad hadde man uskrevne regler for krig og andre former for oppgjør. Helt tilbake til riddertiden, eller vikingetiden var dette noe som i mange tilfeller hadde noe med æresbegreper å gjøre. Man bukket i dueller før man drepte sin motstander. Vi ser på gamle Western-filmer at bare kjeltringene skjøt noen i ryggen.

 

 

 

I andre verdenskrig var det mye tortur. Helt sikkert har det vært mye før også. Noe tortur hadde et klart formål, nemlig å fravriste offeret nyttig informasjon om militære operasjoner, motstandskamp og lignende. Men det er også klart at mye tortur, for eksempel fra japanernes side, ikke hadde annet formål enn selve handlingen i seg selv, å påføre offeret lidelse som et utløp for hat. Også i krigerne etterpå har det vært mye unødvendige lidelser. Genève-konvensjonene gjør at om man ikke får forhindret at sånt skjer, så får man i alle fall en mulighet til å påtale det i ettertid, og stille vedkommende til ansvar, enten man har utført slike handlinger selv eller bidratt til at andre har gjort det.

 

 

 

Den situasjonen verden nå er oppe i, er en annen situasjon, og det brukes andre midler for å oppnå det man vil. For det første er ikke målet militært på samme måte som i foregående kriger. Hvorfor jeg sier dette så avgjort, er at mitt syn er helt klart at verden er midt i en pågående krig. I Norge er man ikke deltagende i øyeblikket. Redaktører smiler og sier “det skal vi nok ta opp når det blir aktuelt” når noen påpeker at man ikke interesserer seg for truselen fra Islam i media. Men saken er at vi er midt oppe i det. Det er naivt å tro at vi skal slippe unna. Vi er midt i en pågående krig mellom to forskjellige sivilisasjoner, mellom Vesten med sine mer eller mindre kristne idealer og sin kristne og jødiske kultur på ene siden, og Islamsk fanatisme og kultur på andre siden. Målet er ikke nødvendigvis militært eller territorielt, i alle fall ikke på kort sikt. Snarere er det religiøst. For det andre er vi sivile ikke lenger ofre for handlinger som skulle ramme andre, men vi er angrepsmål i seg selv. Du er et angrepsmål.

 

 

 

Middelet som brukes for å oppnå kontroll er i mye større grad enn i noen tidligere kriger frykt. Ikke for bombefly eller soldater, men frykt for at noe forferdelig kan skje, og sannsynligvis vil skje, midt iblant oss. Når, hva eller hvor vet vi ikke, og det forsterker frykten. Vi vet at noen, et menneske, kan eksplodere midt i et kjøpesenter fullt av folk. Eller noen kan åpne en beholder med dødelig gass når du sitter på kino. Hva vet vi? Oppfinnsomheten er stor. Man bør ikke undervurdere risikoen, det er latterlig å bagatellisere problemet når vi alle vet at myndighetene stadig avslører langt utviklede planer om svært store, og svært omfattende angrep på sivile og livsnødvendige installasjoner. Man bør heller ikke beskylde dem som advarer oss for å skape unødig frykt og panikk, eller å “bidra til Islamofobi” som Islamsk Råd formidler via Vårt Land. Det burde være nok å sette opp en liste over de siste års vellykte terrorangrep mot sivile, og i tillegg alle planer om terror myndighetene i USA, Israel og Europa har avslørt, nær sagt alt sammen gjelder islamister. Dette dreier seg om terror.

 

 

 

Når nær sagt hele verden nå kritiserer USA for bruk av tortur i fengsler i Irak, er det derfor helt nødvendig å ta i betraktning hvilke forhold som ligger til grunn. At det har forekommet tortur av forskjellig slag er det vel neppe noen tvil om. Når man fengsler en terrorist som har deltatt i utførelse eller planlegging av et terrorangrep, blir det feil å vise til Genève-konvensjonene. For disse er ment å skulle sikre at overgrep ikke fant sted, slik at lidelsene ikke blir unødvendig store for krigsfanger og sivile. Intensjonen er humanisme, eller som Falstadsenteret uttrykker det, “utgangspunktet er at alle mennesker har visse ukrenkelige rettigheter, og de har krav på at myndighetene respekterer dem.”

 

 

 

Hva skal man gjøre når de som sitter fengslet, innehar opplysninger som kan redde liv, kanskje svært mange? Og når man i tillegg vet helt sikkert at de er villige til å ofre sine egne liv for å gjennomføre handlingene? Genève-konvensjonene tok ikke høyde for den form for krigføring verden ser i dag. Konvensjonene tok utgangspunkt i den form for krig som verden hadde sett til da. Noe annet kunne man ikke gjøre. Verden har sett at terroristene ikke enser om de dreper barn eller turister, eller for den saks skyld andre muslimer. For dem teller kun én ting: å få gjennomført sin handling, som er pålagt dem av Allah.

 

 

 

Vi snakker om ondskap satt i system. Mange har sterke meninger, ikke mist dem som har store kunnskaper om Islam. Ofte står de frem som rene talerør for Islam, og påpeker at man også må ha klart for seg at det finnes moderate retninger innen religionen. Det kan virke som om man bør ta noen skritt tilbake for å få oversikt, og ta et blikk på den faktiske situasjon, – forholdene på bakken, som man sier i dag. Det er ikke representanter for de påståtte moderate krefter i Islam som havner i fengsel for planlegging av terror. Det er ikke de moderate krefter i Islam som bruker to og et halvt år av sin tid til å planlegge å sprenge bomber ti steder samtidig midt blant intetanende spaniere på vei til jobb. Nå må de naive intellektuelle våkne opp. Verden kaller.

 

 

 

En god venn av meg spurte seg selv om hva han ville gjort om datteren hans hadde blitt kidnappet, og han hadde fått kloa i en av kidnapperne. Hva hadde han gjort for å få ut de opplysningene vedkommende satt med, og som sannsynligvis ville kunne gjort at datteren ville kunne reddes? Det er ikke så irrelevant å sammenligne en slik tenkt situasjon med det som skjer i Irak. Mange forhold gjør riktig nok situasjonen annerledes. Forholdene er langt større og alvorligere. USA er “okkupasjonsmakten” og man er politisk uenig i USA’s angrep på Iraks styre, derfor velger man å innta en kritisk holdning til det USA gjør i nærmest ethvert henseende. Det er ikke til å komme forbi at det i Europa har utviklet seg til nærmest en motesak å være negativ til USA. Alt dette forhindrer ikke den pågående krigen. Det gjør det bare lettere for dem som hater USA, Vesten, jødene og kristendommen, å utføre sine avskyelige handlinger.

 

 

 

Det er nå på tide at vi europeere tar et oppgjør med vår hyklerske innstilling. Det er hykleri å fordømme tortur på en slik måte vi har sett i media nå. At noen har utnyttet situasjonen har skjedd, og vil alltid skje, slik at det vil foregå overtramp, også i fremtiden, er klart. Men det betyr ikke at tortur under enhver omstendighet er forkastelig. I eksempelet over ville sannsynligvis alle friske mennesker brukt de midler man hadde med svært god samvittighet, da målet var å befri et uskyldig menneske for helt unødige lidelser. Hvor mye mer skulle man da ikke bruke de midler man hadde med all verdens gode samvittighet, hvis målet var å redde mange, kanskje hundrevis, fra død og lidelser? Å vifte med Folkerett og konvensjoner når det øker lidelsen for uskyldige mennesker og fratar mennesker deres “ukrenkelige rettigheter” for å sitere Falstadsenteret, er bare hykleri. Vi har rett til å få leve i en fri verden. Vi har rett til å få beholde det våre forfedre har sloss for av rettferdighet, menneskeverd og fred.

 

 

 

La oss slutte å hykle, og innse at verden er i krig. Krigen står mellom det onde og det gode. Mellom undertrykkelse, hat og fanatisme på den ene side, og frihet og menneskerett på den andre. På samme måte som man aldri må tolerere intoleranse, kan det faktisk godt hende man må bruke harde midler, også tortur, for å redde liv. Genève-konvensjonen er ikke relevant lenger når hele grunnlaget den ble skrevet på, er borte. Fanatiske islamister har helt andre æresbegreper enn konvensjonen ligger til grunn. Det er ikke så dumt å innrette sine holdninger etter de faktiske forhold. Welcome to the world! 

Dette innlegget ble publisert i Terrorisme og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.