Point of no return

Mina Hauge Nærland i Dagbladet har en interessant artikkel om den høyaktuelle problemstillingen som oppstår når et demokratisk valg fører til at politisk Islam, – som er udemokratisk, vinner. Politisk Islam er på fremmarsj mange steder i verden, og muligheten for ovennevnte scenario er absolutt til stede.

Muslimbrødrene gjorde det svært godt ved valget i Egypt, Hamas ser ut til å kunne vinne parlamentsvalget i Palestina i januar, og de religiøse koalisjonene ligger an til å vinne ved valget i Irak.
Islamistene ser ut til å være på fremmarsj der de tillates å stille til valg i Midtøsten.

Nærland følger tradisjonell tankegang, og peker på den åpenbare konflikten mellom USA / Vesten og den muslimske delen av verden.

Uviklingen er en potensiell hodepine for amerikanske styresmakter og Vesten forøvrig. Hvis islamistene vinner valgene, blir konflikten mellom USA og den muslimske delen av verden trolig større.

Så intervjuer hun Are Hovdenakk ved Fredsforskninsinstituttet PRIO, som lar det skinne igjennom hva han synes:

Islamistene ser ut til å være på fremmarsj der de tillates å stille til valg i Midtøsten.

– Dette er et dilemma for USA, som både vil ha vennlige regimer og demokrati. Det virker som de foretrekker vennlige regimer og lar demokratiet komme i bakgrunnen, hvis de må velge, sier forsker Are Hovdenakk ved Fredsforskninsinstituttet PRIO til Dagbladet.no.

Og Henrik Thune, Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI):

– Både Egypt og Saudi-Arabia har amerikansk-vennlige regimer som støttes av USA, selv om de er klart udemokratiske. En større andel islamistiske regimer i Midt-Østen vil bety en tilspissing av forholdet mellom vesten og den muslimske verden, sier Hovdenakk.

Han mener den offensive amerikanske politikken i regionen har vært med på å framprovosere større støtte til islamistene.

– Den økte oppslutningen for islamistene er et klart uttrykke for anti-amerikanisme, og betyr ikke nødvendigvis at en så stor andel av befolkningene er islamister, mener Hovdenakk.

Hovdenakk mener islamistene må få en sjanse:

– Man kan jo se på dette som en fase som samfunnene må gjennom etter å ha levd under autoritært styre. Overgangen til demokrati krever tid uansett. Hvis islamistene kommer til makten vil kanskje befolkningen selv justere styret etter noen år. Men testen blir om islamistene lar demokratiet bestå, som de stort sett lover, og lar seg velge bort, sier Hovdenakk.

Han mener bevegelsene må dømmes på bakgrunn av hva de har gjort, ikke hva de hypotetisk sett kan komme til å gjøre. Islamistene må få en sjanse til å vise hva de står for.

Nærland vedgår at det er noe negativt ved at islamistene vinner:

Et islamistisk styre kan få følger for befolkningen, ved at kvinners frihet begrenses, likeså den akademiske friheten, og religiøs lov kan bli bestemmende for straffelovgivningen.

Problemet ved denne måten å forholde seg til islamisme er det samme som strutsen opplever når den tar opp hodet fra sanden igjen: problemet er der likevel.

Det er slett ikke sant at «et islamistisk styre kan få negative følger for befolkningen.» Ei heller er det korrekt å uttrykke seg slik: «kvinners frihet begrenses». Skal man i det hele tatt kunne vurdere det Nærland åpner innlegget sitt med: «Er vi alltid for demokrati?» må man ihvertfall være villig til å se i øynene de klare følgene av et islamistisk styre.

Et islamistisk styre får negative følger for befolkningen. Det er slett ingen tvil om at kvinner får begrenset frihet. Men ikke bare det. Begrensede rettigheter også, og begrenset livskvalitet. Gjennom dette blir hele samfunnet påvirket, islamsk lov blir gjeldende for ekteskapet, Islams påbud og detaljstyring av hele livet fra vugge til grav, fra seksuallivet til forholdet mellom mor og sønn. For ikke å snakke om hva imamene rundt om vil få seg til å utstede av fatwaer mot Vestens dekadense og umoral, og som deretter vil bli satt ut i livet av horder av religiøse krigshissere.

Hvis Hovdenakk i fullt alvor mener islamistene bør få en sjanse, er dette en aksept av dødsstraff for utroskap, det er aksept for de mest groteske avstraffelser for vinningsforbrytelser, det er aksept for å bygge et samfunn i strid med alt som finnes av etablerte og ansette menneskerettighetskonvensjoner, det er aksept for ekstrem kvinneundertrykkelse, og aksept for rasisme. Det er faktisk en aksept for det globale kalifatet – at hele verden underlegges Islam.

Spørsmålet Nærland stiller, krever at man tar en diskusjon på hva som er det viktigste, demokrati eller menneskets basale rettigheter. Dette berører en tankegang som vi har arvet som en følge av at omtrent samtlige demokratier i verden er bygget over de kristne og jødiske verdisyn, men som ikke automatisk kan overføres når fundamentet blir Islam. Jeg tror, når det kommer til stykket, at det egentlig ikke er så vanskelig: om islamistene skulle komme i flertall, er det ikke forenlig med verken våre verdier eller hva vi selv ønsker. I så fall er vi enige med staten Israel i deres politiske handlingsplan for å forhindre at så skjer. I alle fall i prinsippet.

Hva vi vil gjøre, og når, er et åpent spørsmål. Når vi ikke en gang vil stikke hodet opp av sanden og se problemet, selv ikke når vi skriver om emnet, er mulighetene små. Vi får håpe politikerne våkner i tide… Før muslimene er i flertall. Da er det nemlig for sent.

Dette innlegget ble publisert i Terrorisme og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.