Irrelevante sammenligninger (oppdatert)

Oppdatert 14. september (se nederst.)

Muslimene er vår tids jøder. Islamofobi er vår tids antisemittisme. På samme måte som kristne flest ønsker fred, vil flertallet av muslimer bare ha det fredelig. Eller som kultur- og kirkeminister Trond Giske (ap) uttrykte seg i Aftenposten i går:

Trykking av Muhammed-tegninger kan føre til fordømmelse og trusler. Opptrer man som gammeltestamentlig profet og tordner mot Israel, får man haterklæringer i ansiktet og henges ut som antisemitt.

Alle disse påstandene hører vi daglig, og det er nesten som om man begynner å tro på det selv. Man skal faktisk være ganske bevisst på hva som foregår for å se det uholdbare i disse påstandene, som serveres og støttes av muslimer, media og politikere.

Sammenligningene, eller sammenblandingene, er uholdbare. Rasisme er selvsagt helt forkastelig, og spesielt med vår bakgrunn i Norge (sikter til f. eks. jødeparagrafen) burde vi ta et skikkelig oppgjør med alle rasistiske tilbøyeligheter i vårt land. Og det har vi da også gjort i årevis, til dels har vi gått i grøften på andre siden, som i kvinnesaken, – i vår iver etter ikke å være rasist eller kvinneundertrykkende, går vi i den fellen at man blir stemplet som rasist når man drøfter negative sider ved ulike kulturer, eller mannsjåvinist når man ønsker en godt kvalifisert mann får en jobb i stedet for en dårligere kvalifisert kvinne. Det er visst vanskelig for oss nordmenn å holde oss på veien, vi skal endelig fra grøft til grøft.

Når verden rystes av umenneskelige terrorhandlinger, som dagen i går, 5-årsdagen for 11. september 2001, var en kraftig påminnelse om, og det tas grep for å høyne sikkerheten, ser vi at det skrikes om rasisme når mennesker med «fremmedartet utseende» tas til side for å sjekkes nøye. Og nordmenn blir skeptisk til innvandring. Kan dette sammenlignes med antisemittisme, eller jødehat? Neppe. For når jøder hates, enten av religiøse grunner (kristendommen anklager dem for drapet på Jesus, i Islam er de annenrangs borgere, og det er til dels svært hatefulle utsagn mot dem) eller av ren og skjær misunnelse (en del jøder er velstående og vellykte), – så har dette ingen ting med en reell frykt å gjøre, som det er når man er skeptisk til muslimer.

At man engasjeres så man til slutt eksploderer i et forvirret verbalt utbrudd, som Jostein Gaarder med sin kvasiprofetiske kronikk «Guds utvalgte folk» fordi man, forøvrig på tynt grunnlag, er uenig med staten Israels politikk, og samtidig svelger terrorismen som forårsaket den aktuelle politikk, forårsakes av at man dypt inne i seg ofte har et hat til jøder, hvor de enn finnes. Man kan kalle meg gammelmodig eller hva som helst, – se på virkeligheten. Se på hva jøder har gjennomlevd, fra den første tiden i utlendighet etter Romerrikets okkupasjon av Israels land, pogromer oppigjennom i hele Europa, nazistenes systematiske utryddelse og Europas behandling av de overlevende etter krigen. Et skammens kapittel for Europa, til dels også for USA. Noe slikt har muslimene aldri vært utsatt for.

Sammenligningen mellom kristendom og Islam halter også. Som nevnt har Islam en hel mengde hatefulle ytringer rettet mot jøder. I tillegg er islam et politisk skrift som foreskriver muslimers stilling i samfunnet kontra bokfolket, jøder og vantro. Troende muslimer er herrefolket. Rettigheter for resten er på Islams premisser. Kristendommen har, til tross for anklagen om drapet på Jesus, som hovedbudskap å elske sin neste som seg selv, elske sine fiender, vende det annet kinn til, tilgi sin neste, stifteren selv lot seg avlive uten å gjøre motstand, mens Muhammed var viden kjent som en krigsherre.

Så kommer innvendingene som vi hører så ofte, om den blodige kristningen av Norge, korstogene, inkvisisjonen, heksebrenning og det som verre er. Uansett hva man nevner, – åpne din Bibel og se om du finner grunnlag for det der. De kristnes lærebok legitimerer på ingen måte overgrepene som har skjedd, – og dessuten kan det diskuteres om det virkelig var så ille som man påstår. Vi lar den diskusjonen ligge. Det er ingen tvil om at fundamentalistiske muslimer finner grunnlag i sin lærebok for sine handlinger, til tross for at vår utenriksminister mener millioner av muslimer ønsker fred.

De gjør kanskje det. Da må det være legitimt å spørre etter de muslimske fredsbevegelsene, massene som demonstrerer når det skytes raketter mot sivile i Israel. De som stiller seg opp utenfor muslimske lands ambassader når bomber smeller på jernbanestasjoner eller fly fulle av sivile eksploderer inn i bygninger hvor tusener er på jobb. De som øyeblikkelig reagerer med indignasjon når uskyldige jøder er mål for muslimsk terror. De som krever øyeblikkelig stans av voldelige aksjoner når forrykte muslimer brenner flagg og oppfordrer til drap, – og begår dem.

Vi hører for tiden stadig vekk en talsmann for muslimene i Norge, imam Zulqarnain Sakandar Madni. Er det for mye å forlange at en muslim tar avstand fra selvmordsbombere også i Israel? Det er påfallende at ingen journalister spør ham en gang. Det er jo her de fleste «fredselskende» muslimer (for eksempel representert ved en av deres ledere, Yusuf al-Qaradawi) røper hvor fredselskende de er. Når det gjelder Islam lønner det seg å definere en del begreper før man begynner å diskutere, enn si respektere. Hva mener man med utsagn som «vi ønsker bare fred i Midtøsten», «forhandlinger», «våpenhvile»? Er begrepet «fredelig» forenlig med at det er helt greit å sprenge sivile i lufta dersom de er jøder? Er det riktig av Gahr Støre å si at «muslimer flest» er fredelige, dersom de hyller mennesker som står for slike holdninger, betrakter dem som religiøse størrelser og anser dem som sine lærere i religiøse og politiske spørsmål?

Vi må bli mer kritiske. Det bærer galt avstad om man ukritisk (som Giske og Gahr Støre) sammenligner slik direkte, uten først å avklare begreper.

Det er heller ikke riktig å sammenligne vår frykt for selvmordsbombere og terrorister, som nesten uten unntak kommer fra fundamentalistiske muslimske miljøer, med antisemittisme. Vi hater ikke muslimer, vi frykter hva de kan finne på, og dette er naturlig og en del av menneskets selvoppholdelsesdrift. Ingen kan si at de er redd jøder av samme grunn. Jødene har aldri vært noen trusel for verdensfreden, selv om gale mennesker, som Irans leder Mahmoud Ahmadinejad og Zulqarnain Sakandar Madni hevder jøder (og / eller USA) sto bak 11. september-terroren.

Oppdatert 14. september:
Forfatter Herman Willis kritiserer Trond Giskes innlegg, og nominerer ham som lokal svadafyrste. Jeg er ikke enig i alt Willis skriver, men han har noen gode poenger, og skriver dessuten festlig.

Dette innlegget ble publisert i Islam og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.