Muslimer har mye å lære bort til resten av verden

Under denne overskriften publiserer Dagbladet et intervju med CNN-reporteren Jonathan Mann i forbindelse med Nobelprisutdelingen. Prisen gikk som kjent til muslimen Muhammad Yunus.

Muslimer er mennesker som alle andre, der finnes ressurspersoner blant dem som blant ikke-muslimer. Yunus har helt klart gjort et mesterstykke, og har lykkes i å få mang en fattig familie på beina ved sine mikrolån. Særlig kvinners stilling i samfunnet styrkes på denne måten. At det trengs i disse deler av verden er det ingen tvil om. Slik sett har Mann rett. Yunus er muslim, og har som menneske noe å lære verden.

Men spørsmålet er om det er på grunn av islam, eller på tross av. Nå er det klart at årets fredspristildeling er et klart politisk valg, og er også ment som en «invitasjon til dialog med den muslimske verden.» En viss grenseoppgang er tvingende nødvendig i en dialog av et slikt kaliber. Likevel mangler omtrent all kritikk i iveren etter dialog. Det er jo nettopp dette som kjennetegner Europas tilnærming til islam: det ligner mer et knefall. Det er egentlig ingen dialog, det er en monolog, der muslimer dikterer, og Europa bukker og nikker.

Jeg siterer gjerne Kokkvold i lørdagens reportasje om Muhammed-tegningene på TV2: En dialog på grunn av frykt skal vi passe oss for. Nemlig: er det et oppriktig ønske om samarbeid og forståelse fra begge parter, eller er det frykten for represalier om vi ikke tilpasser oss som driver «dialog»-iveren?

HVOR FØRER ISLAM?
Islam er en religion og et politisk system som omfatter 1,3 milliarder mennesker. Så godt som hele den arabiske, og store deler av den afrikanske, asiatiske og europeiske verden er dominert av denne religionen. I de samme regioner er fellesnevneren fattigdom, urettferdig fordeling av goder, i en ganske annen målestokk enn dens kristne motpol, hvor verdiene i høy grad er utjevnet. Likeledes når det gjelder rettigheter vi i den såkalte kristne verden ser som selvfølgeligheter: likhet for loven, kvinners rettigheter, rettssikkerhet. Fremdeles er det mye å arbeide med i Vesten, men i forhold til den muslimske verden er det stort sett luksusproblemer. De muslimske land man gjerne trekker frem som «gode eksempler» er land som har et sekulært styre, en regjering som med nebb og klør prøver å motsette seg at islamistene får for stor makt. I islamistisk styrte land og områder er det undertrykkende regimer, hvor all motstand knebles.

Sagt på en politisk ukorrekt måte er muslimske land i all hovedsak på steinalderstadiet hva angår økonomi (produksjon, BNP, fordeling av verdier), sosiale forhold og menneskerettigheter. Dette skyldes mange forhold, herunder islam. Islam (som betyr underkastelse) er en religion som passiviserer enkeltmennesket, dreper initiativ og befordrer undertrykkelse vi sine krav om absolutt autoritet. Islam har dessuten nedfelt i seg et effektivt hinder for at det kan bli bedre, fordi man ser de etablerte sannheter som absolutte og uforanderlige. Ut fra en vanskelig situasjon i mange land, med overbefolkning og mange naturkatastrofer, har man i tillegg en religion som stopper fremskritt.

For ikke å nevne den krigerske siden av islam. Islams grenser har alltid vært blodige. Fra Muhammeds dager har krig og spetakkel fulgt i religonens fotefar. Ingen kan vel i dag bortforklare at de største problemer man har i verden i så måte er knyttet opp mot islam på en eller annen måte. Frykt for terrorangrep, flykapring og lignende er i all hovedsak forbundet med islam. Dessuten vet vi at det er forbudt å konvertere f. eks fra islam til kristendom. I islamistiske stater blir dette noen ganger straffet med fengsel, og til og med med døden. Likeledes påstander om utroskap, utuktige / homoseksuelle handlinger og tyveri.

HVOR ER VÅR EGEN INTEGRITET?
Konklusjonen må derfor bli: muslimer har noe å lære resten av verden bare dersom de våger å stå opp mot den urett og urimelighet, den vold og undertrykkelse deres egen religion og religiøse ledere oppfordrer til. Muslimer har noe å lære verden dersom de kan lære oss mer om omsorg for de svake i samfunnet, om likhet og rettferdighet for kvinnene i Iran, Saudi Arabia og Pakistan, om knallhard motstand mot terrorisme som politisk våpen, mot selvmordsbombing av uskyldige sivile jøder (jfr. den svært populære pakistanske muslimske lederen al-Quaradawi, som støtter dette) og selvsagt også fra slike ledere (han var på besøk i Oslo og anses som en stor leder av mange her). Forøvrig må dialog skje med mennesker som tar avstand fra slikt. Man må erklære slike holdninger uønsket for å bevare sin egen integritet midt i iveren etter å etablere «dialog med den muslimske verden.»

Hvis vi ikke bevarer denne integriteten, blir alle forsøk på dialog kun fordummende for oss selv.

Dette innlegget ble publisert i Islam og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.