Norge 2010: jødehat og dobbelmoral

Dagbladet formidler en NTB-melding der Azmeh Rasmussen har funnet litteratur i en moské i Oslo, full av jødehat. Jødene fremstilles som griske, og boken hun henviser til er full av konspirasjoner og løgner, like ille som Hitlers antisemittisme. Stanghelle i Aftenposten er jo også bekymret for utviklingen. Jødehat er stygge greier.

Fint at noen sier fra.

Samtidig serverer Aftenposten under overskriften «Slår palestinske barn under avhør» med undertittel «Israelsk politi: Vi kommer til å fortsette» en serie uttalelser av barn som angivelig har blitt arrestert av det israelske politiet for steinkasting. Aftenposten henviser til en organisasjon som har intervjuet dem. Barna hevder ifølge dem at de har blitt slått. Overskriften når du klikker på linken, er «Palestinske barn forteller om slag og spark under avhør» – og det viser seg at politiet ikke uttaler seg om slagene, – det står ingen ting om at de har blitt konfrontert med uttalelsene i det hele tatt, og de uttalelsene Aftenposten siterer politiet på, er hentet fra AP, ikke noe link til hvilken sak. Politimannen uttaler seg om «operasjonene» – det vil si å få stoppet steinkastingen og snakke med barna.

Dette er dobbelmoral. På den ene siden er man moralsk forarget fordi muslimene hater jødene og publiserer bøker om det, – mens jødehatet tydeligvis lever i beste velgående i vår egen kultur også. Ja, hvorfor skulle den ikke det? Vi stilte oss villig til disposisjon for nazistene under krigen da de ville deportere og drepe de jødene som bodde her, og vi lot deres eiendommer tas fra dem og overtas av andre, og vi har vært svært feige og unnvikende i spørsmålet om å gi dem erstatning for det som skjedde.

Dette tas altså opp samtidig som Malam-rapporten gis minimal oppmerksomhet, og som forteller om Hamas som bruker barn som levende skjold, og skyter opp raketter, og forskanser seg, midt inni sivilbefolkningen, i sykehus, moskeer og skoler.

«Men disse guttene sier vel ikke at de ble slått, hvis de ikke ble det?» tenker du kanskje.
Ikke? Hvis man vokser opp med skolebøker fulle av jødehat (heller ikke vesentlig omtalt i norske medier, selv om det er norske penger de har brukt) så blir det naturlig å tenke at et vennskapelig klaps er et slag. Gå til linken Aftenposten viser til, les intervjuene med guttene, og se om du kan lese dem i lys av at dette kanskje er det, eller kanskje det ikke stemmer i det hele tatt. Det kan like godt være det.

Hvorfor tror man så gjerne på slikt? Hvorfor fremstilles jødene, som har et fungerende demokrati og en fungerende rettstat konsekvent som suspekte mens araberne, som henger hverandre opp ned på gata med innvollene ute, bare på mistanken om samarbeid med «sionistene», som ganske uskyldige ofre som egentlig bare hevder sin rett?

Har f. eks. Stanghelle tenkt på sammenhengen? At media faktisk bidrar til dette økende jødehatet som de fordømmer? Det er lett å si at dette er politisk uenighet. Men er påstandene dokumentert, eller går man på autocue når det gjelder Israel? 

Vi husker kanskje «massakren i flyktningeleirene Sabra og Shatila»? Det ble konkludert med (FN) at det slett ikke var noen massakre. Men likevel brukes uttrykket gang på gang. Media har makt, og bruker den. Bevisst eller ubevisst, – det er ingen unnskyldning. Europa plikter å vise større varsomhet.

Dagbladet: Jøder stemples som feige og griske
Aftenposten: Slår palestinske barn under avhør. Israelsk politi: vi kommer til å fortsette.
BBC: Kids under arrest

Les også:
Hamas brukte barn som levende skjold

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.