Nok snakk

Tormod Strand i NRK laget i vinter en reportasje på NRK om det økende jødehatet i Norge. Der kom det klart frem at det er muslimske innvandrere som står for de fleste tilfellene og den farligste volden.

Vår egen tidligere finansminister Kristin Halvorsen, nå utdanningsminister, gikk i demonstrasjonstog sammen med norske demonstranter og muslimske jødehatere som bar plakater som hyllet Muhammeds drap på jødene i Medina – og at de ønsker en gjentagelse, samt bannere med teksten «død over jødene», og så, etter NRK-reportasjen uttalte hun at «dere har nå i løpet av et par dager satt søkelyset på noe jeg tror de fleste ikke var klar over kunne få så grove utfall» når det kommer frem at jøder i Norge blir trakassert. Som kjent har hun i årevis også vært en sterk pådriver for boikott av israelske varer til Norge, til hun selv kom i regjering og ble innhentet av virkelighetens verden. I virkelighetens verden er det nemlig Norge som ville tape mest på det.

Så nedsettes det en arbeidsgruppe som skal se på saken med det voksende jødehatet og trakkasseringen fra muslimene. Snakke om, diskutere, finne noen flere å snakke med, kanskje enda flere arbeidsgrupper som skal snakke. Selvfølgelig i politisk korrekte termer, uten egentlig å nevne problemet ved navn. Kanskje vi også går så langt som Obama, at vi ikke lenger kan si ordene «muslimsk terrorisme» og lignende.

Jonas Gahr Støre er kanskje den fremste eksponenten for dialog-kulturen. Dette er snillismens valg av strategi. En strategi for de bekvemme, man slipper å gjøre ubehagelige valg. Chamberlains og Thorvald Stoltenbergs strategi. Snakk. Man kan spørre: hva har Støre oppnådd av konkrete resultater ved sin «dialog,» bortsett fra at jødehatet viser økende tendens overalt, også i Norge? Og bortsett fra å ha fått et «snilt» image? Har det noen verdi i seg selv, skaper dialog fred eller verdier? Eller må det gjøres noe konkret, en bestemt handling for at det skal fremkomme et konkret resultat?

Som sedvanlig i vårt land – vår del av verden – er det viktig med dialog og respekt for andres syn, andres religioner og kulturer. I særdeleshet har dette vist seg å gjelde muslimene. Det har vist seg enda viktigere enn å tone flagg, og si «ja» til det vi går for og «nei» når det strider mot våre prinsipper.

Vi sang som barn: Kjemp for det som du har kjært, dø om så det gjelder. Da blir livet ei så svært, døden ikke heller. Har vi fortsatt noe kjært, eller er det ett fett bare vi får se Farmen, Paradis hotel og Lost? Om vi ikke trenger dø for noe, kunne det kanskje likevel tenkes at noe var verd å heve øyenbrynet for, gjøre noe mer enn å snakke.

Vi ser det når det gjelder kjønnsmishandling av småjenter, den ukulturen som en del innvandrere drar med seg inn i landene våre. Selv om det forekommer lemlestelse av barn i vårt land, og dette er påvist, motarbeides ildsjelenes kamp for å få til obligatorisk underlivsundersøkelse av småjenter. De motarbeides av Regjeringen i Norge. De motarbeides av sosialistene. De motarbeides av Sentrumspartiene. Hvorfor denne «høfligheten?»

«Respekt» for de voksne fra andre land, for kulturen deres, frykt for å støte noen, frykt for å diskriminere noen. Respekt for mishandlerne, faktisk. Det er fort «rasisme» å kreve noe av innvandrere. Man er faktisk reddere for å støte de voksne innvandrerne og deres organisasjoner, enn man er for å forhindre det smertehelvetet for en stakkars liten pike må igjennom når kjønnslepper og kjønnsdeles skjæres opp for å sys igjen, og i noen tilfelle kuttes kjønnslepper og til og med klitoris av. Alt uten bedøvelse, og i skitne omgivelser med stor fare for infeksjon og ytteligere komplikasjoner enn selve overgrepet.

Nei, det skal mer til enn noen stakkars småjenters ve og vel for å rokke norske (og svenske) myndigheter ut av BMW-en eller hva det nå er.

Men hva skjer når muslimene ikke selv viser respekt for nær sagt noen andre kulturer enn deres egen, og i særdeleshet ikke den jødiske? Når toleransen vi viser faktisk også omfatter deres intoleranse? Skal det fortsatt bare snakkes og nedsettes arbeidsgrupper? Det er omtrent tabu i Norge å anklage innvandrere for rasisme. Skal jødehat få konsekvenser, også når det kommer fra innvandrere? Skal vi ikke kunne kritisere rasisme og diskriminering også når det kommer fra innvandrerne selv?

Har ikke vi et særs ansvar for jødenes sikkerhet i våre land, eller er det slik at fordi staten Israel gjør tiltak som ikke falle helt i smak hos oss, kan se gjennom fingrene med muslimenes hatefulle opptreden, i våre land? Vi kjenner alle godt til skuddene mot synagogen i Oslo. Gjerningsmannen Arfan Bhatti ble tatt, han ble tiltalt, – og han ble frikjent i den alvorligste anklagen, og er i dag faktisk en fri mann.

Hva betyr det for Norge at vi faktisk har sluppet fri en person som er en alvorlig trusel mot den jødiske minoriteten? Hvis han begår en ny forbrytelse mor jøder, hvem sitter med ansvaret?

I Sverige er det, som i Norge, det magiske ordet «dialog» som gjelder. Dialog har blitt nøkkelen som låser opp for oss – overalt. Vi har sett skremmende reportasjer om muslimske innvandreres oppførsel: branner, trakassering av offentlig tilsatte som ambulansepersonell, brannmenn og politi, steinkasting og trusler. I Malmø opplever jødene et økende press fra muslimene, et press som gjør at de ikke lenger føler seg trygge, og de flytter, ut av landet. Det svenske Folkpartiets leder Jan Björklund var i helgen i Malmø for å bli informert om de trusler og den trakassering som blir jøder til del.

De jødiske forsamlingen i Malmø har tidligere hatt møter med Migrasjonsminister Tobias Billström (M), S-leder Mona Sahlin og Kommuneminister Mats Odell (KD), samt kommunalråd i Malmø, Ilmar Reepalu (S). Jødene forteller om målrettede angrep på jødiske forretninger i byen, forsamlingens medlemmer angripes og trakasseres, og den jødiske rabbineren i Malmø må løpe spissrotgang for å komme unna hatefulle personer. Kapeller angripes med brannbomber og gravplasser ødelegges, som i Norge angripes og trakasseres jødiske skolebarn – fordi de er jøder.

Jødene i Malmø føler de ikke blir tatt på alvor, – problemene relativiseres og forstås i hjel. «Man må jo forstå at folk blir sinte» har vært sagt av den kommunale ledelsen.

Jan Björklund sitter selv i Stockholm, og mener han ikke kan få gjort all verden med situasjonen, men etterlyser et tydeligere engasjement fra den lokale ledelsen. Han er klar på at kommuneledelsen selv har ansvaret for å løse de lokale sikkerhetsproblemene, og på at kommunalråd Ilmar Reepalu med sine uttalelser «har nørt opp under antijødiske holdninger». Han mener dialog er veien å gå. «Det handler om dialog, forståelse og om å bry seg om en minoritet.»

En sportskjede i Norge har slagordet «Nok snakk.» Tiden vil nok komme også for de skandinaviske land at det vil tvinge seg frem helt andre holdninger – folk får nok av snakk. Dialog er bra, – når det er to som snakker. Som det er i dette tilfellet er det forholdsvis klart at det er MONOlog – den ene parten snakker, den andre fortsetter med sin trakassering og sitt jødehat.

Nå, som alltid, er det noe som skiller en Chamberlain fra en Churchill, – med ditto følger for ettertiden. Det som skiller en stor statsmann fra en liten, er hans evne til å forutse fare, og gjøre de rette tiltak. Sagt med enkle ord: når skal det blir «nok snakk?» «Nok dialog.» Det er på tide med harde reaksjoner. Strenge fengselsstraffer har aldri noensinne medført at de fengslede forgår seg igjen. Ikke mens de sitter inne.

Sydsvenskan.se: Det handlar om dialog

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme, Samfunn / politikk og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.