Avskyelig verdigrunnlag

Man kunne spørre: – hvorfor i all verden trekker du frem alt det negative i islam og i muslimske kulturer? Skal vi ikke lære å ha respekt og leve i fred med hverandre? Er det ikke bedre å finne det som er felles og bygge broer?

Eller som en leder for et norsk kristent, internasjonalt samfunn skrev nylig:

Vi har de senere år også fått svært mange nye landsmenn og mange etniske nordmenn krever til stadighet at våre nye landsmenn bedre skal integreres eller assimileres. Fordi våre nye landsmenn ofte har andre verdigrunnlag vil en slik integrering ikke være mulig uten gjensidig respekt for hverandres verdigrunnlag.

Jeg vet ikke helt hva han mener med «verdigrunnlag», det er godt mulig vi snakker om forskjellige ting. Skal muslimene som innvandrer til Norge ha respekt for vårt verdigrunnlag? Absolutt. Ikke bare respekt, men de skal innordne seg norske lover. Skal vi ha respekt for deres verdigrunnlag, – det sies «gjensidig»? Ikke hvis deres verdigrunnlag strider mot vårt. Da er det umulig. Og bryter «vår nye landsmenns» «andre verdigrunnlag» med norske lover er svaret et rungende NEI.

Det er ikke nødvendigvis assimilering som er ønskelig. Jødene som har bodd spredt omkring i verden i hundrevis av år, har holdt på sin kultur og egenart. Kanskje det er det beste. Likhet er ikke noe mål. Men integrering, i betydning å innrette seg, er et mål. Ikke fordi vi trenger et samfunn med høy grad av konformitet, ikke fordi lik oppførsel og likt utseende er et mål, men fordi vi må ha et minste felles multiplum hva angår lov og orden, for i det hele tatt å fungere. Blir Norge et anarki, som enkelte ghettoer av innvandrere har blitt, er vi fallitt. For eksempel Rosengård i Malmö, eller deler av Frankrike, Brüssel sentrum. Politiet og militæret står maktesløse. Horder av kriminelle har fritt spillerom.

Det er det vi ser. Og det er det vi ønsker å unngå. La det være helt klart. Dette dreier seg ikke om rasediskriminering, eller islamofobi, eller xenofobi – frykt for ukjente mennesker. Langt derfra. Jeg er full av respekt for andre kulturer, og er ydmyk i forhold til Norges stilling i en stor, mangeartet verden. Har man sett noe av andre kulturer, går man ikke rundt og tror at Norge er verdens navle.

Men man ser det gode i vår kultur, og jeg for min del ser klart at muslimske innvandrere vil ødelegge den om de ikke stoppes. Og det må gjøres av oss. Ingen andre kan eller vil gjøre det.

Den muslimske kulturen og religionen bryter så dypt og så inntrengende med norsk kristen-judeisk kultur at det ikke er mulig å ha gjensidig respekt. Jeg mener i fullt alvor at den eneste måten å opprettholde demokrati og fred i landet vårt på, eller som ovennevnte leder skriver: «Vår nasjon har vokst seg sterk med et velfungerende demokrati, rettsstat og menneskerettigheter som fungerer i praksis» er å sørge for at innvandrerne må innrette seg etter våre lover og skikker i en mye større grad enn nå, om nødvendig ved å endre Grunnloven (som Hirsi Ali foreslo for danskene da hun nylig mottok Jyllandspostens pris).

Kort sagt: forhindre islam fra å influere på samfunnet vårt mest mulig, med alle lovlige midler.

Hvorfor? Det er mange grunner til ikke å «vise respekt for andres verdigrunnlag». Her er én:

The hypocrisy of child abuse in many Muslim countries
Child marriage and pederasty are tolerated in Muslim societies where homosexuality is strictly condemned
Fra The Guardian

Some Muslims are fond of condemning western morality – alcoholism, nudity, premarital sex and homosexuality often being cited as examples. But Muslims do not have a monopoly on morality. In the west, child marriages and sex with children are illegal. Unfortunately, the same cannot be said for many Muslim countries.

The moral hypocrisy is outrageous in a country where homosexuality is not only strictly forbidden but savagely punished, even between two consenting adults. However, men who sodomise young boys are not considered homosexuals or paedophiles. The love of young boys is not a phenomenon restricted to Afghanistan; homosexual pederasty is common in neighbouring Pakistan, too. In my view, repression of sexuality and extreme gender apartheid is to blame.

And in the Middle East, it’s young girls who are considered desirable and men are able to satisfy their lusts legally through child marriages. In Yemen, more than a quarter of girls are married before the age of 15. Cases of girls dying during childbirth are not unusual, and recently, one 12-year-old child bride even died from internal bleeding following sexual intercourse. In another case, a 12-year-old girl was married to an 80-year-old man in Saudi Arabia.

I am finding that more and more Muslims feel it is their duty to criticise others for actions they consider sinful – quoting the following popular saying of Muhammad to justify their interference:

«If you see something wrong, you should correct it with your hand and if you are unable to, then speak out against it and if you cannot do that, then feel that it is wrong in your heart.»

I wonder how, then, Muslims can remain silent when it comes to the sexual abuse of children?

Du kan få et eksempel til. Det er så opprørende å lese at kvalmen tar meg. Jeg håper folk skjønner at dette faktisk er praksis en del steder. Og det forsvares med Muhammed som forbilde:

Jeg er Nujood, 10 år og skilt
Fra Human Rights Service

Nujoods historie er blitt bok. Det er ikke alle tenåringer som kan skilte med erfaringer som skulle tilsi en bok, men så er da heller ikke Nujoods historie lystig lesning. Bedre blir det heller ikke av at Nujoods historie ikke er unik. Det er mange jentebarn i Jemen som er nødt til å bytte ut dukker med ekteskapsplikter og hardt arbeid.

Sammen med to andre jenter skapte Nojuud historie i Jemen i 2008, da de alle søkte skilsmisse. Nå er Nojuuds erfaringer blitt bok, ført i pennen av Delphine Minoui.

Esmerelda Weatherwax har lest boken:

Nujood Ali came to the attention of the world in 2008 at the age of 10 when she entered the Courthouse in Saana the capital of Yemen and kept asking to see a judge. She was shown to a courtroom and sat to wait her turn. Eventually she was the last person present and the man ‘with a curiously gentle voice’ asked,

“And what can I do for you?”

This time I answer promptly. “I want a divorce.”

The book starts with this request and tells the story of how she got that divorce and how she was married to a man three times her age from their home village who offered to take her off her father’s hands.

 

Dette innlegget ble publisert i Islam og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.