Delegitimering = jødehat

neo_nazi_israel_by_sadirasa_p8j1F_19672Når Hizbollah og Hamas avfyrer sine raketter eller selvmordsbombere og andre terrorister sprenger bomber midt inne i blant folk, er det for å spre død og redsel. Når rakettene avfyres inne fra sivile områder, som skoler og barnehager, er det ut fra et for oss ufattelig hat.

De vet at Israel må reagere for å forsvare seg, og de vet at verdens kameraer er rettet mot barna. Blod og død gjør inntrykk. Slik skapes et bilde av at Israels forsvar er en ondsinnet og blodtørstig krig. ”De døde barns strategi” — vitende om at ingen ting gjør større inntrykk enn å se et dødt barn.

Bildet av en mor med et dødt barn i armene, omtrent som Maria med Jesusbarnet, har versert i media. Det er perfekt for å skape et bilde av en militær stormakt som vil knuse sine fiender.

Men også den ydmykende rundgangen Israel ble tvunget inn i for å bli tatt opp i OECD er ledd i denne delegitimeringen — en stadig aktivitet som handler om å ramme Israel på mange hold. Spesielt er innvendingene fra de økonomisk selv ganske så skakkjørte statene Spania og Irland drøye. Med sin stadige kritikk av Israel søker man å undergrave tilliten og respekten for landet. Dette står i sterk kontrast til at Israel står for et hav av nyvinninger og nye oppfinnelser på en rekke områder. Man skulle gi landet ros, ikke det motsatte.

Også jødiske venstreradikale kjendiser, akademikere og organisasjoner som alle har det samme målet, har muligens gjort Israel og jødene større skade enn selv islamister og pro-palestinske bevegelser har maktet. Det mener den vel ansette, men på mange måter kontroversielle og omdiskuterte jødiske juristen, advokaten, skribenten og samfunnsdebattanten Alan Dershowitz.

På et symposium ved Universitetet i Tel Aviv med titelen ”Deligitimering av Israel — en strategisk trusel” tok han fatt i både Finkelstein og Goldstein.  Hvorfor tok for eksempel ikke Goldstein med i sin rapport at Hamas plasserte rakettutskytningsrampene sine midt i sivile områder, – blant sine egne, – som de slett ikke hadde noen som helst omsorg for eller medlidenhet med? Det var jo åpenbart gjort for å skaffe medieoppmerksomhet. Mest mulig blod, også blant deres egne barn, så verden kan se hvor forferdelig jødene er.

Dershowitz angrep den svært venstreorienterte systemkritikeren Noam Chomsky for å skape en fiendtlig stemning rundt om på amerikanske universiteter ved alltid å presentere Israel som en nazi-okkupant, så folk rundt omkring begynner å sammenligne Israel med Hitler-Tyskland, mens de samtidig lukker øynene for nettopp de tette båndene mellom Jerusalems stor-mufti under krigen, Haj Muhammed Amin al-Husseini og Hitler. ”Både han og andre gjør et verre arbeid enn det islamistene greier,” påpekte Dershowitz. ”For mens muslimene bare står på sine egne krav, så bruker jøder og israelere nettopp sitt jødiske opphav til å forsterke sine umenneskelige angrep mot staten Israel,” påpekte han.

Vi har vel alle møtt mennesker i vår vei som legitimerer sitt negative syn på Israels handlinger og politikk, nettopp med uttalelser av for eksempel Finckelstein eller Goldstein. Man tenker at når det kommer fra ”en av deres egne, må de jo være sant.” Som våre egne ministre smiler og sier at det ”er legitimt å kritisere Israel for deres politikk” når de kan henvise til Goldstein-rapporten. For den er jo skrevet av en jøde.

De samme ministre har meg bekjent ikke kommentert den 500 sider lange Malam-rapporten, som ble offentliggjort 15. mars i år. Er ikke også forfatterne av rapporten som tilbakeviser anklagene Goldstein kom med, også jøder? Skulle ikke de ha minst like stor kredibilitet? I alle fall har det ikke vært noen vesentlig mediastorm med hensikt å skape en viss balanse i saken. Det ville det utvilsomt ha blitt om man var veldig sannhetssøkende. Og særlig hvis argumentet om at det har betydning om forfatteren er jøde eller ikke, er viktig.

Det er derfor helt betimelig å stille et enkelt spørsmål: hvorfor er det så viktig at Israel-kritikerne er jøder, når den samme etnisiteten neppe har noen betydning når man uttaler seg til fordel for Israel?

Svaret er enkelt. Det dreier seg om delegitimering. Man har en agenda, om man vil innrømme det eller ikke. Man simpelthen ønsker at bare de negative sidene skal bli belyst. Bare det Israel kan lastes for, skal opp i lyset. Jeg selv har i lengre tid fulgt nøye med i norske medier, i den grad tiden tillater. Og jeg oppfordrer andre til å gjøre det samme. Se etter positiv omtale av Israel og jøder. Du vil få lete en stund. Når jøder omtales rosende er det ofte fordi man ikke vet, eller tenker over at vedkommende er jøde. Eller man har ikke kunnskaper om at det fantastiske tekniske produktet eller den virkningsfulle medisinen man tar, er utviklet av en jøde. For det er faktisk slik at en rekke av de gleder vi har i livet, som virkelig stor kunst, kanskje spesielt musikk, – og nyvinninger som krever innsikt og lærdom, en mengde dataprogrammer og — maskinvare, er utviklet av jøder. Mange også i Israel.

Hvorfor hører vi ikke om det? Eller som Dershowitz uttrykker det, hvorfor roses ikke Israel? Hvorfor et det ”Israel skyter barn”, ”Avslørte israelsk organbande”, ”Slår palestinske barn under avhør” og lignende påstander som danner overskrifter i mediene? Er det ikke en mulighet for at det kan forekomme ensidighet, om enn bare litt? Er det tilfeldig at denne ensidigheten alltid, så å si, faller ut til fordel for Israels fiender?

Har vi fått nyheten ”Israelsk forsker med banebrytende funn i kampen mot Altzheimer” i norske medier nylig? Våre lesere vet at det i Israel tilbys forelesninger av høyt ansette professorer på jernbanen, helt gratis, at MS-forskere i Jerusalem har gjort viktige gjennombrudd i sitt arbeid, at en iransk atomforsker nylig har hoppet av til Israel, at det har vært en stor teknologimesse i Boston med siste nytt av oppfinnelser gjort i Israel, at innbyggere og turister Jaffa — Tel Aviv tilbys gratis WiFi. Eller hva med en dampende reportasje fra nattelivet i en av de israelske byene? En gnistrende, fargesprakende helside som viser frem de vakre kvinnene og som får frem livsgleden som pulserer når en hel gate full av glade mennesker danser og har det morsomt?

Alt dette er tilgjengelig via Internett, men hvorfor er man ikke opptatt av disse sidene av virkeligheten? Kan svaret være delegitimering? Man vil simpelthen ikke at jøder skal fremstå i et positivt lys? For det er jo nok av stoff. Hvis man kan svare ja, eller jo, – kanskje, skyldes det uten tvil det gamle, stygge jødehatet, denne gang i en ny form. Etter 2. verdenskrig kan man ikke så godt stå frem og si åpent at man hater jøder. Man velger en mer sofistikert form. Men det er forholdsvis enkelt å gjennomskue.

Det kan i denne sammenheng være interessant å vite at Alan Dershowitz inviterte tidligere president i De forente stater, Jimmy Carter, til debatt om noen av påstandene i dennes bok. Carter skrev boken ”Palestine, Not Apartheid” der en av hovedpåstandene var at ”Israels kontinuerlige kontroll og kolonisering av palestinsk land er den største hindringen for fred i Midtøsten.” Carter påstår i boken at han presenterer fakta som vanlige amerikanere slett ikke vet, men ”som kan hjelpe til med å påskynde debatten og få i gang fredssamtaler igjen.”

Carter ville ikke debattere. ”Jeg vil ikke en gang diskutere indirekte med ham,” var svaret. ”Det er ingen vits å diskutere med noen som etter mitt skjønn ikke vet noen ting om situasjonen i Palestina.”

Hvorpå Alan Dershowitz svarte: ”Når Carter sier han skrev boka si for å påskynde debatten, hvorfor vil han så ikke ha debatt?”

Sett i lys av ovenstående er det vel omtrent et kvalitetsstempel at man har et annet syn enn Jimmy Carter.

Ynet: Dershowitz: Jews initiate legal terror against Israel
Wikipedia: Alan Dershowitz, Noam Chomsky m.fl 

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.