Tyrkia har byttet side og toner flagg

Medias, og politikernes reaksjoner har vært preget av følelser og hat, eller som Gahr Støre uttrykte det, «jeg er sjokkert» og Stoltenberg var «rystet» – lenge før man visste noe sikkert om hva som hadde skjedd under bordingen av skipene utenfor Gaza. Disse holdningene smitter over på folk, og velmenende mennesker som ikke har begreper om situasjonen i Midtøsten forbeholder seg retten til å bli moralsk rystet og indignert i en situasjon de ikke kjenner og ikke kan bedømme. Langt derfra.
Her kan du lese og få et innblikk i hva som egentlig skjedde, – og skjer.

Av Per Antonsen, Cand. Polit.

Helt siden det islamistiske partiet til den tyrkiske statsminister Erdogan, AKP, kom til makten i 2002 har det ligget i luften at Tyrkias politiske orientering er i endring.  Det har tatt disse årene å nedbygge på en nesten umerkelig måte den sekulære tyrkiske staten som Kemal Atatürk organiserte på 1920-tallet, etter Det ottomanske imperiets sammenbrudd.  Det har skjedd i det stille, men man kan ikke i det uendelige fortsette med å rive et byggverk innenfra uten at resultatet på et eller annet tidspunkt blir synlig også på utsiden.  Tyrkia er for lengst forbi det stadiet hvor slike endringer holdes skjult, og landets aktive inntreden i konflikten mot Israel er et av de siste og mest synlige tegn. 
 
Da Tyrkia for tre år siden anerkjente kuppet og maktovertakelsen til Hamas i Gaza, var det bare i vestlige regjeringskontorer og medier man ikke forsto hva som hadde skjedd.  Men også Israel nølte med å ta inn over seg denne nye realiteten: Tanken på å skulle hanskes med et opprørsk Midtøsten ledet av det re-islamiserte NATO-landet Tyrkia var for mye, især for Ehud Olmerts israelske regjering.  Man valgte å stikke hodet i sanden og håpe på at marerittet ville gå over av seg selv, eller at kanskje amerikanerne ville våkne og rydde opp.  Uttalelsene i dag fra tidligere statsminister Olmert, som i disse dager er under etterforskning for bestikkelser, viser at hodet hans fremdeles sitter dypt nede i sanden: Han ber om at forbindelsene til Tyrkia må repareres!
 
Men der er antakelig ikke lenger noe særlig å reparere, med mindre man tenker å skru historien tilbake til tiden før 1917.  I bakgrunnen har den tyrkiske regjering gjennom de siste årene bygget nye broer over til sine gamle imperiesubjekter og naboer i Midtøsten, hvor den sentrale strategiske aksen nå tuftes på det politiske trekantsamarbeidet mellom Tyrkia, Syria og Iran. 
 
Statsminister Erdogan legger ikke lenger skjul på sine maktambisjoner: Som et takk for sist til Vesten som avviste søknaden om medlemskap i EU på en måte som enhver nasjonalt orientert tyrkisk muslim måtte oppfatte som ydmykende (det vanskeligste kravet fra EU var at Tyrkia måtte innrømme og ta avstand fra folkemordet på armenerne i 1915 og slutte fred med kurderne), har Tyrkia bygget opp igjen sitt selvbilde som regional stormakt gjennom å normalisere og utvikle kontakten med regimene i Syria og Iran.  Begge steder var Statsminister Erdogan særdeles velkommen i en situasjon hvor nettopp disse landene var i ferd med å bli isolert og ydmyket av Vesten og Israel.

Les mer på http://www.antisemittisme.no/articles/7437.htm

Dette innlegget ble publisert i Midtøsten og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.