Krigen mot Israel

Terror, løgner og ærekrenkelse er  det fremste våpenet for alliansen mellom venstresiden og islamistene.

Av Gerald M. Steinberg
Steinberg er professor i politisk vitenskap ved Bar Ilan University og leder for NGO Monitor.

JERUSALEM: Det uskarpe bildet av terrorist-aktivister og sivile som karakteriserer det 21. århundrets krigføring fikk en ny dimensjon under den voldelige konfrontasjonen mellom «Free Gaza»-flotiljen og den israelske marine forrige uke. De hundrevis av passasjerer ombord på et skip med et stort tyrkisk flagg var tilsynelatende «fredsaktivister» på et «humanitært» oppdrag for å bringe nødhjelp til palestinere som er fanget bak israelsk blokade. Men denne moralske fasaden skjulte en strategi hvor blodig konfrontasjon med Israel var målet. Tanken var å utnytte «halo-effekten» (som alle grupper får som hevder de har moralske hensikter) og for å styrke bildet av Israelerne som «krigsforbrytere.»

Til tross for all feilrapporteringen sulter ikke Gaza. For Israel sørger for at tonnevis av mat, medisiner og humanitær nødhjelp kommer frem til Gaza hver eneste dag. Den helt og holdent lovlige blokaden av skipstrafikk ble opprettet for å unngå at våpen, først og fremst fra Iran, skulle falle i hendene på terroristene i Gaza som Israel trakk seg tilbake fra i 2005. Målet med flotiljen var ikke å skaffe mat til vanlige palestinere, men å hjelpe Hamas å bryte embargoen så den kunne få inn våpen.
Gruppen «Free Gaza» er et kraftig eksempel på hvordan den nye alliansen mellom grupper fra det radikale venstre og jihadister fører denne nye krigen.

I 2001 deltok 1.500 organisasjoner, både islamistiske og vestlige, i NGO-forumet i FN’s Durban-konferanse om rasisme. De deklarerte Israel som “rasist-» og «apartheid»-stat, og henstilte til «det internasjonale samfunn å innføre en politikk som innebærer komplett og total isolasjon.» For å fremme denne hatefulle agendaen ville Israels fiender bruke terrorangrep for å fremprovosere en respons som uvilkårlig ville måtte komme, og så ta bort sammenhengen for å få beskyldninger om «krigsforbrytelser» opp i lyset.

Denne tilnærmingsmåten ble brukt i myten om Jenin-massakren i 2002, da palestinske løgner om påståtte grusomheter fra israelsk side ble rapportert av mainstream media og NGO-er, som om det var fakta. Strategien ble ytterligere perfeksjonert i krigen i Libanon i 2006 og i Gaza i 2009, da henholdsvis Hizbollah og Hamas angrep sivile i Israel mens de selv skjulte seg bak sin egen sivilbefolkning. Israel ble holdt ansvarlig for de uunngåelige tapene av sivile i dets legitime selvforsvar. I begge tilfellene ble falske beskyldninger om «krigsforbrytelser» publisert av NGO-ene og så brukt i FN’s granskninger, som for eksempel Goldstone-rapporten, som er full av graverende feil.

Les mer på SMA

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.