Frykt som våpen

Terrorekspert i USA frykter ny Muhammed-krise, leser vi i VG og ABC Nyheter i dag.

Interessant nok. Og ikke særlig hyggelig. Men det er fint at det står slikt i nyhetene, fordi det setter lyset på problemstillinger.

At en ekspert vurderer situasjonen som farlig, er én sak. Hvilke kvalifikasjoner denne eksperten har kan vi la ligge for denne gang. Det som er interessant er hvordan vi forholder oss til det.

Terror og trusler om terror er ikke noe nytt, det har verden måttet leve med i mange år. Hovedsaklig kommer truslene i dag fra muslimer, selv om mange mediafolk fnyser av at vi uttrykker det slik. Jeg har selv i brevveksling med en kjent Aftenposten-korrespondent i Midtøsten opplevd å få kommentarer tilbake på påstanden over som «Åh nei, laaaangt derifra, det er slett ikke disse som står for hovedtyngden av terrorisme i dag.»

Vel vel, vi vet vel bedre de fleste av oss. Men altså: hva gjør vi når en ekspert vurderer situasjonen som farlig? Vi opplevde de traumatiske hendelsene da flere fly ble kapret 11. september 2001, og tusenvis av intenanende og uskyldige mennesker ble drept. Vi husker godt bombene i London og i Madrid. Men vi har ikke sluttet å reise med fly og t-bane eller ferdes på offenlige steder av den grunn. Det var målsetningen med terroren, men vi lot oss ikke stoppe. Samfunnet kan simpelthen ikke gi etter for terrorismens krav, da stopper alt opp.

Avgjørelsen om hvordan vi forholder oss ble da heller ikke overlatt til terrorekspertene. De vurderte risikoen, og mange av disse ekspertene er utvilsomt dyktige. Men det er ikke ekspertenes oppgave å avgjøre hva samfunnet skal gjøre med risikoen. I eksempelet med kapring av fly har samfunnet valgt å fortsette å fly, men man har innført strengere kontroll med hvem som får lov å reise, og ikke minst, som de fleste av oss har irritert seg over, det er streng kontroll med hva man har lov å ta med seg på flyet. Samfunnet har også valgt å opprettholde t-banetrafikken i byene, og samfunnet har også valgt ikke å avstenge alle offentlige plasser, torg, brede gater og lignende.

Hvorfor? Fordi samfunnet ellers ville gått i stå. Vi vil ikke på vilkår ha tilstander som vi kjenner fra historien, som Sovjet, Kina og lignende totalitære regimer, og vi kjenner det fra samtiden, fra Gazastripen, Saudi Arabia, Iran, Syria og mange flere. Og her er et sammenfall, som du straks vil se.

Så, hvorfor skulle en ekspertuttalelse om at gjenopptrykking av Muhammed-karikaturene vil medføre fare for terror, lamme samfunnet? Hvorfor skulle ikke Jyllandspostens kulturredaktør Flemming Rose bare få utgi boka si, – han lever jo i et fritt land med samme demokratiske frihet som Norge har. Skulle det være noen spesiell grunn til at terroristene skulle få innfridd sitt ønske om å nå sin hensikt med terroren i nettopp denne saken, når samfunnet har valgt ikke å gi etter i de andre eksemplene, som jo gjelder langt større grupper mennesker?

Vurderingen om hvorvidt Flemming Roses debattinnlegg «Tavshetens tyranni» skal utgis eller ikke, må derfor ikke ligge på Evan Kohlman, om han aldri så mye er terrorekspert. Avgjørelsen må ligge på et generelt og mye høyere plan, nemlig hos de demokratisk valgte organer. Vi må ha et demokratisk grunnlag for avgjørelsen om vi vil ha islamske tilstander i våre demokratiske land, eller Sharia som det kalles i muslimske land. Altså, vi må endre Grunnloven og lignende, slik at Koranen blir høyeste instans.

I mellomtiden lar vi terrorekspertene gi råd, slik at vi skjønner når vi må være ekstra på vakt. Som når vi reiser med fly, leser bøker av Flemming Rose, eller går på Grønland med t-skjorte med bilde av noen med bombe i turbanen, eller for den saks skyld en davidsstjerne. Slik at ikke de muslimske terroristene eller deres støttespillere får nådd sitt mål, som er å lamme oss og få oss til å leve etter deres middelalderske, undertrykkende, diskriminerende og rasistiske regler.

Dette innlegget ble publisert i Terrorisme og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.