Ytringsfrihet, men mot betaling?

En helt ny situasjon har oppstått som følge av bølgen av muslimsk innvandring til Vest, og terrortruslene fra muslimer. Vi snakker om at ytringsfrihet har en pris, men aldri har vel uttrykket hatt en så bokstavelig mening.

Man kan være enig eller uenig i om det er bra å terge muslimene uoppfordret, som pastor Terry Jones i Gainsville, USA. Da Otto Jespersen brant  en Bibel på TV for noen år siden ble det diskusjon, men ingen trusler, og heller ikke noe behov for politibevoktning såvidt jeg vet.

Det ble det derimot definitivt behov for i Gainsville. Man driver ikke gjøn med muslimer uten å få trusler tilbake. Koranen selv oppfordrer muslimer til å drepe de vantro, så trusler er det minste man bør forvente.

Selv er jeg så absolutt uenig med pastor Jones. Men, og det er et stor men. Og det er at Jones lever i Vest, ikke i et muslimsk land. Muslimske land har ofte, som vi vet, muslimske lover, og herunder diskriminering av alle som har en annen religion enn islam, eller ikke noen religion i det hele tatt. Islam skal ha alle inn i sitt mønster. I USA, derimot, er det en kristen, og ikke muslimsk grunnlov. USA ble for mange et fristed den gang det ble grunnlagt. Mennesker som slet med tros- og ytringsfriheten der de kom fra, fant i USA et fristed. Her kunne man ytre seg fritt uten risiko for å bli satt i fengsel for sin overbevisning, med en masse rare utslag som følge. USA er et konglomerat av ymse kirkebevegelser, noen seriøse, noen heller lumske. Men altså, lovlig, så sant man ikke bryter USA’s lover.

Men så kom altså muslimene. Med dem er det annerledes. Og langsomt, langsomt dreies Vestens oppfatning av rett og galt, lovlig og ikke lovlig, akseptabelt og ikke, i retning av slik muslimene har det i sine egne land, milevis fra demokrati og frihet. Det skjer nesten umerkelig, – så umerkelig at det for de fleste i Europa er helt selvsagt, og nå altså til og med i USA, at alle i samfunnet er like, vi lever tross alt i et demokrati. Og så er det noen som er likere. Det er muslimene. De får nærmest religiøs respekt av ellers ganske så hardbarkede ateister. Venstresiden oppfører seg nærmest som om de hyller Allah og reiser seg straks i protest om noen skulle våge å fornærme ham. En underlig observasjon. Min påstand er at dette er et resultat av frykt. Man er usikker på hva som vil skje om man provoserer dem, og så er man ikke bevisst på det, og hele ens oppfatning av rett og galt forskyves, – av frykt.

Som et resultat av denne gradvise utglidningen og utvanningen av ytringsfriheten, er det nå helt greit å skrive i mediene at Jones kanskje selv må betale, – altså for å ytre seg i strid med hva som er tillatt i islam – i det landet som er selve symbolet på friheten. Ha i bakhodet at islam foreskriver skatter, ekstra avgifter for å få lov til å leve annerledes enn islam foreskriver. Man blir en dhimmi, en borger med reduserte rettigheter.

Selv om Jones valgte å avlyse den planlagte koranbrenningen, etter massivt internasjonalt press, stilte nemlig byen opp med ikke mindre enn 200 polititjenestemenn for å hindre opptøyer. I tillegg jobbet også 160 tjenestemenn for å hindre at eventuelle protester utenfor pastorens kirke skulle utarte seg.

Nå ønsker byen å sende regningen etter sikkerhetsopplegget til Jones.

Vårt Land: Koranbrenning kostet 200.000 dollar

Det kan i denne sammenheng være nyttig å titte på fremdriftsplanen for ytringsfriheten, og legge merke til hva islam har gjort i sakens anledning i de senere år: The Guardian: Timeline: a history of free speech.

Dette innlegget ble publisert i Innvandring, Islam, Samfunn / politikk og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.