Muhammed-bråk

Muhammed-bråk i alle kanaler.

Gjennomgangstonen er «Frykter Muhammed-bråk». Jeg er litt forvirret her. For da disse karikaturene av Muhammed ble trykket første gang, eller rettere sagt ikke trykket, dreide det seg ikke om frykt. Det dreide seg om respekt. Jeg har mistet «venner» på Facebook av denne grunn, – fordi jeg ikke viser Muhammed nok «respekt.» Og jeg som trodde at respekt var noe man gjorde seg fortjent til. Sånn som for eksempel hvis jeg var katolikk, og paven hypotetisk sett var en god mann som sørget for at gode, men strenge lover ble gjennomført i hele Den katolske kirke, slik at alle var trygge, for eksempel mot barneovergripere.

Så feil kan man ta. For det er altså visst mulig å være redd og ha respekt samtidig. Frykt er jo et synonym til redsel, som jo hører sammen med verbet å være redd. Når man frykter er man redd.

Aha! Da er det sånn som han bøllen på skolen. Jeg husker han holdt en liten gutt opp – det var ikke meg – med én arm, og sa: «si at jeg er snill, ellers så banker jeg deg!» Klart han lille gutten fikk kjemperespekt. Jeg er sikker på at nå, som voksen mann, tenker han tilbake på den bøllen og sier stille for seg selv: «Det var en god gutt det. Sånn vil jeg at mine barnebarn skal bli.»

Vebjørn Selbekk, som i sin tid publiserte Muhammed-tegningene i sin avis Magazinet, men siden bakket ut da presset ble for stor, og så etterå ba muslimene om forlatelse for at de hadde blitt fornærmet, synes nå det er bra at tegningene blir trykket opp igjen i Flemming Roses bok «Taushetens tyranni».

Jeg har stor sans for at Selbekk, som nærmest eneste redaktør i Norge den gangen hysteriet sto på, trykket tegningene. Men at han så ga muslimene en unnskyldning, var et tilbakeslag. Jeg forstår at presset ble for stort. Jeg forstår at det ikke er noen spøk når familien trues på livet. Han kunne jo tenkt igjennom det på forhånd, og for skrevet en unnskyldning i avisen, over tegningen. Noe sånt som for eksempel:

«Unnskyld, all verdens muslimer, att jeg nå kommer til å fornærme dere. Men det er altså slik at dere tror på deres verdier, jeg tror på mine.

Som for eksempel frihet til å uttrykke min mening om alt som skjer i samfunnet, – nettopp derfor får dere frihet til å ta med dere islam også når dere kommer til Vesten, og kan fritt dyrke deres Allah og Muhammed uten frykt for å bli drept eller angrepet. Men det betyr at også dere pent må finne dere i at jeg illustrerer min artikkel med de tegningene av Muhammed som forårsaket spetakkelet. Jeg er borger i et fritt land, og kommer ikke til å fire på akkurat dette. Ikke fordi jeg vil irritere dere, – det er lett, dere har tydeligvis lav terskel for forbannelse i deres religion, – men fordi jeg er avslappet til saken, men trenger en passende illustrasjon av det som i min tro er en hel vanlig mann. En helt vanlig arabisk blodtørstig stammehøvding, men som altså fikk milliarder av tilhengere.

Denne friheten er ikke bare en rettighet. Men for oss i media er det en plikt. Vi plikter å være kritisk og undersøkende. Vi plikter å informere, også når det kan fornærme noen. Vi bringer jo derfor informasjon om lovbrudd og forseelser, for eksempel om politikere eller artister, selv om disse oppfatter det som respektløst og ubehagelig at vi graver i livene deres. Ofte viser vi bilder av dem. Egentlig nokså sjelden tegninger.

Det finnes massevis av malerier og illustrasjoner med Muhammed, men det er ikke det vi skriver om. Vi skriver om Muhammed-bråket, det bråket som er rundt og med Muhammed. Overalt hvor Muhammed nevnes, er det spetakkel, opptøyer, branner, demonstrasjoner, hoing og skriking, bomber og granater, og til og med overlagte drap på uskyldige mennesker.

Vi i Vest spør oss bare om hvorfor det er sånn. Er det Allah som vil ha det slik, eller er det dere som feiltolker ham? Er det Muhammeds krigerske holdninger som adopteres i de islamske samfunn, eller var Muhammed bare et produkt av deres kultur? Hvorfor kan ikke muslimer tillate seg å se på Muhammeds ord litt mer liberalt, tross alt begynner jo Koranen å dra på åra, og alle i dag vet at en kvinne er like mye verdt som en mann, for eksempel. Selv om det står i Koranen at hun bare er halvparten så mye verdt. Sånn når det kommer til arv og vitneutsagn og rettssikkerhet og sånn.

Så her kommer tegningene, muslimer. Dere kan godt bli sinte fordi vi trykker dem. Det har dere rett til. Sånn er det nå en gang i den frie del av verden. Vi blir jo sinte når dere steiner kvinner på mistanke om utroskap. Eller når dere hugger av hendene på tyver. Eller henger homofile. Men vi brenner ikke Irans ambassade i Norge for det.

Gå gjerne i tog og demonstrer og rop høyt at dere er uenige. Skriv i avisene, debattér og mén. Lag veldig gjerne holdningsskapende klistremerker og ha på jakkene deres.

Men slutt med Muhammed-bråket. Ok?»

Vårt Land: Dansk utenriksminister frykter Muhammed-bråk
VG: Dansk utenriksminister frykter Muhammed-bråk

Dette innlegget ble publisert i Innvandring, Islam, Terrorisme og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.