Lyset blender Lysbakken

Aftenposten skrev i går om byrådets konklusjon etter gjennomgang av integreringsproblemene i skolen der det er mange innvandrere. Kort sagt: vi fortsetter slik vi gjør det i dag. Ingen endringer. Ingen forsøk på å gjøre ting bedre, ingen erkjennelse av at etniske nordmenn også kan ha problemer, ikke bare innvandrere. Ikke en gang når 6 av skolene har mer enn 9 av 10 fremmedspråklige elever.

Retorikken er ikke slående, den er på grensen til idiotisk. Satsen «nei til å se på minoritetselever som et problem» (Torger Ødegaard (H)) gjenspeiler ikke veldig godt utviklede innovative evner, men derimot et eldgammelt politisk prinsipp: når du blir spurt om noe du ikke vil svare på, svar på noe annet. Om du ser bort fra brune, rasistiske krefter i Norge (som riktig nok finnes, men ikke er alt for mange til tross for venstresidas og til dels også høyresidens brunstempling av alle som våger å komme med innvendinger mot den ansvarsløse innvandringspolitikken de fører), så er det ikke så mange kritikere av innvandringspolitikken som ser minoritetselevene som et problem. Så hvorfor denne retorikken?

Det er selve kjernen av problemstillingen at når man peker på et høyst tilstedeværende problem, nemlig dårlig planlegging, dårlig gjennomføring, og manglende regelverk og kontroll, for ikke å snakke om mangel på konsekvensanalyser i innvandringsspørsmålet, – så blir man møtt med slik «god dag mann økseskaft»-retorikk. Eller at man blir brunmalt, kalt «innvandringsfiendtlig,» «rasistisk,» «islam-hater» eller lignende. Vi kjenner godt til polemikken.

Man evner ikke å adressere problemene, og så velger man det enkleste og mest primitive: man angriper den stakkaren som peker på problemet, – denne fremstilles som en samfunnsfiende.

En av hovedeksponentene for denne gruppen er Audun Lysbakken (SV), inkluderingsminister. Nå fikk han ved selvsyn se i hvilken grad integreringen har lykkes, i alle fall hvis man skal tillegge oppmøte på et folkemøte om nettopp integrering noen betydning, og det i Norges mest flerkulturelle område. Noe sier meg at det godt kan tolkes som et indisium på tilstanden. Selvsagt er det mulig at de nitti prosentene som var hjemme, er kjempegodt integrert, kanskje det nettopp var selve forklaringen: de var på jobben, de var opptatt i andre møter i lokalsamfunnet eller lignende, eller at de bare slett ikke fant tid eller så noe behov for et slikt folkemøte.

Lysbakken hadde i alle fall forklaringen, eller unnskyldningen klar. Selv om størstedelen av befolkningen i Groruddalen har innvandrerbakgrunn, hadde bare én av ti i salen innvandrerbakgrunn. «Det var vanskelig for meg å se siden jeg hadde så skarpe lys mot meg. Men om det stemmer, illustrerer dette godt hvilke utfordringer vi står overfor i bydelen.»

Vel…? Illustrerer godt? Ja. Hva da? Nemlig at nitti prosent av innvandrerne ikke deltar i bekymringene for hvordan innvandringsprosjektet skal gå. De bryr seg ikke døyten om de selv blir integrert i det norske samfunnet eller ei. De deltar ikke i det norske samfunnslivet. De deltar ikke på sosiale sammenkomster, foreldremøter, lokalpolitikk, selv ikke når de blir invitert, og selv ikke når møtene angår dem selv først og fremst. Det er utfordringen.

Hva vil Lysbakken og SV gjøre med denne utfordringen? Vil de gjøre som Høyre i Byrådet: «Vi fortsetter slik vi gjør det i dag»?

Jeg har en konstruktiv idé til alle som ikke kan se problemet fordi de får lyset i øynene. Gå ned fra scenen. Fløtt deg, kom deg ned på gulvet og bland deg med folk en liten stund. Snakk med dem som ikke har hatt lyset i øynene på en stund. Og dropp den derre fisefine holdningen: – dette går så bra, vi fortsetter som før. Det går ikke så bra sånn som dere gjør det i dag.

Dette innlegget ble publisert i Innvandring, Samfunn / politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.