Årets mann 2010 – vi har sett ham før

Vi har sett ham før. Kjenner vi ham igjen?

Under overskriften «Årets mann» i Aftenposten-magasinet på årets siste dag skriver forfatter Vetle Lid Larssen en treffende liten artikkel. Forfriskende, rett og slett.

Når årets mann 2010 skal kåres, er kandidatene sjeldent mange. I 12 måneder som har vært preget av vulkaneksplosjoner, gruveulykker, voldtektstiltalte lekkasjekonger og smeltende polområder, nytter det liksom ikke med Lillebjørn Nilsen. Vi har derfor etter nøye overveielse kommet frem til at årets mann må bli Mahmoud Ahmadinejad.

Ikke på grunn av hans evne til å «forene formuleringsevne, uforstand og billige dresser» skriver Larssen, selv om han er en ener på det området. Heller ikke på grunn av hans syke konspirasjonsteorier, som at USA står bak 9/11, eller om at Holocaust er et falsum, for alt dette er det mange andre som også hevder. Eller fordi han spår Israel til helvete sammen med alle som støtter dem.

Men Vetle Lid Larssen velger ham til Årets mann fordi det er noe kjent med ham. Den kortvokste, aggressive figuren hans som utstråler komplekser – som «har reist seg fra ingen ting og er plutselig blitt en aktør på verdensscenen.» «Den forvridde virkelighetsoppfatningen, de utilslørte truslene, nasjonalismen og den feite selvgodheten» – dette er kjent stoff.

Så til Larssens poeng: nemlig at det vi kjenner aller mest igjen, er at mange tilsynelatende ikke tar ham alvorlig.

Dette er det alvorlige. Som Hitler ikke ble tatt alvorlig i sin tid, men at man prøvde å få til fredsavtaler med ham, – på politisk side, og mer på vårt nivå: grupper som ble truet med utslettelse tok ham i store trekk heller ikke alvorlig. Jødene i eksil, som fikk svi noe voldsomt, krøp den gang som nå inn i sine kroker og prøvde å gjøre seg så usynlige som mulig for sine fiender:  – kanskje de ikke legger merke til oss, og går forbi uten å gjøre oss noe. Den gang som nå, får de jødene som våger å stå opp og sloss for sin frihet, enten bokstavelig talt eller verbalt, gjennomgå. – Du gjør livet farlig for oss andre, må man finne seg i å få slengt etter seg. Det er ingen spøk å bli stilt til ansvar for andres ulykke, eventuelt død. Men slik er det. De jødene som har flyttet til sitt hjemland Israel, står i en noe annen situasjon. Det er mer akseptert å forsvare seg der, selv om spesielt venstresiden også der, og så selvfølgelig verdens øvrige meningsbærere, også her med venstresiden i majoritet.

At jeg nevner jødene er ikke tilfeldig. Ikke bare fordi Israel er hatobjekt nummer én for denne «Årets mann 2010», men fordi Israel ser trusselen, og er daglig opptatt og bekymret over denne, mens den mest uttalte eksponent for venstresidens naivisme, Norges regjering, media og akademia, omtrent ikke nevner Iran eller Ahmadinejad, bortsett fra når det gjelder mer kuriøse hendelser eller når det gjelder penger.

Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, var nylig hjemme i Israel en tur, og skriver i sitt nyttårsbrev litt om inntrykkene sine derfra:

Det israelerne er mest opptatt av nå er Iran og dets planer om å utslette Israel. Alt tyder på at Iran har festet sitt grep på Libanon, noe som hverken Israel eller den sunnimuslimske verden er glade for. Kristne i Libanon er gisler mellom sunni- og sjiamuslimene, noe som Vesten bevisst eller ubevisst ignorerer så å si fullstendig. Jeg traff to kristne arabere fra Libanon som søkte asyl i Israel. De har det ikke bra og fremtiden er ikke lys for dem. De sa at de innser at siste slag om kristen eksistens i Libanon nå er over og at sunnimuslimene kommer til å bli de nye ofrene i Libanon, som er på vei til å bli Irans base foran Israels porter.

Hvor mange tror at en krig mellom Iran og Israel ville være av perifer interesse for Vesten, eller for Norge? Israel, en stat med atomvåpen, tallmessig sterkt underlegen Iran, vil bli tvunget til å bite fra seg med den intense styrke bare desperasjon kan gi, og regionen vil garantert merke det. Hvem vil blande seg i oppgjøret? Det er mer passende å spørre hvem som ikke vil bli involvert. Verden sitter og ser på med åpne øyne at Ahmadinejad lurer dem trill rundt. Israel, eventuel USA er de eneste som tør å gjøre noe, og gjør det. Jeg sikter til dataviruset Stuxnet, som har forsinket og forpurret den lille aggressive, livsfarlige figuren i hans planer om å utslette jødene, – å fortsette der Hitler slapp. Vesten sitter som i slutten av 30-årene, helt passive og godtar en livsfarlig utvikling. Selv det mildeste av alle virkemidler, som økonomiske sanksjoner, er det lite og ingen forståelse for, – i praksis. Å tjene penger i øyeblikket, betyr så uendelig mer enn ruin i fremtiden. Ingen er vel egentlig i tvil om at den lille mannen med tydelige komplekser mener alvor med sine trusler om blodbad.

Vetle Lid Larssen undrer seg med rette over hvorfor det ikke «vedtas boikotter. At det ikke lages underskriftslister hvor landets ledende akademikere og kulturpersonligheter kan gi uttrykk for sin uro og sitt engasjement. Ahmadinejads utfall er bare forvirret retorikk, sies det.» Ja, du kan lure på hvorfor vi har blitt så dumme. Eller når. Men sannheten er at vi har vært det hele tiden. Nazistenes okkupasjon av Norge ble ikke akkurat møtt med et velsmurt krigsmaskineri, til tross for at truslene hadde vært å lese i klartekst i årevis. Det var ikke noen overraskelse at Hitler gjorde alvor av sin propaganda, han hadde tross alt ikke akkurat gått stille i dørene i sin vei mot makten i Tyskland.

Han trekker den uunngåelige slutning at det noen ganger er livsnødvendig å ta til motmæle. Verden består ikke, som Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Knut Storberget, Audun Lysbakken, Kristin Halvorsen, Olav Fykse Tveit, AP, SV, SP, Krf, Høyre, Kirkenes Verdensråd, Den norske kirke, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, TV2 og en mengde andre later til å tro, av bare velmenende, snille krefter. Vi må innse at det finnes ondskap. Og den vil ødelegge oss om vi ikke stopper den. Og gjør det først, før den ødelegger oss. Så brutal, så blodig, så skremmende, så smertefull er virkeligheten.

Vi som har vokst opp med europeisk selvkritikk, relativisme og hardt tillært respekt for motparten, har lært oss at bare du har dialog med aggressoren, går det bra. Men vi skal ikke gjøre annet enn å slå opp i en gammel historiebok for grunnskolen på årets siste dag, før vi raskt blir minnet på om at noen ganger, noen ytterst få ganger, er det å vise tidlig styrke det eneste forsvar.

Godt nytt år!

Dessuten:
VG: Rød-Larsen mened Ahmadinejad er gal
Wikileaks om Iran og penger

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme, Islam, Israel, Midtøsten, Samfunn / politikk, Terrorisme og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.