Israel: Nye tider i sør

Terrorangrepene mot sivile og militære i Israel i helgen har avstedkommet en mengde spekulasjoner både i Norge og i verden forøvrig, og en hektisk diplomatisk virksomhet mellom Israel og Egypt, ikke minst etter at egyptiske soldater havnet i skuddlinjen og ble drept, og den påfølgende tilbakekallingen av Egypts ambassadør til Israel, noe som den senere kanselleringen av tilbakekallingen viser. USA er også dypt inne i saken, både ved sin interesse i regionen, som alliert til Israel, men også fordi Egypt er militært og økonomisk svært avhengig av USA. Selv med den nye midlertidige regjeringen og en mye mer anti-israelsk holdning etter Mubaraks fall regnes det som sannsynlig at Egypt fremdeles er å regne som Israels fredspartner.

I Norge spekuleres det i om hendelsene kan få betydning for palestinernes planlagte statsdannelse i FN i september. Det kan saktens hende. Det er utvilsomt et godt argument for Israel og USA for å stoppe statsdannelsen med argumentet om at de ikke greier å kontrollere sine egne områder. Spørsmålet er om de ønsker å kontrollere det. Hamas ble som kjent grunnlagt med ett formål: å knuse Israel og drive jødene ut av landet. I tillegg har historien vist gang på gang at araberne umulig kan skjønne sitt eget beste – les: å holde fred med Israel – og at de selv er dem som i aller størst grad blir skadelidende ved å angripe en stat som ikke bare er mye sterkere enn dem rent militært, men også har fordelen av å ha den moralske og juridiske retten til å forsvare seg med alle nødvendige midler – også selv om en stor del av verdens politikere fordømmer deres handlinger. Det er som kjent ikke politiske meninger som avgjør om man har den moralske eller juridiske retten på sin side. Man kunne være fristet til å komme med det gamle ordtaket: – mennesker spår, men Gud rår.

Noe som er helt sikkert, er at Israel ikke lenger lar slikt passere, uten å hevne det og uten å ta forholdsregler mot at det skjer igjen. Ethvert demokrati ville måtte det. Vi ser her i Norge, etter bare ett angrep, den veldige aktiviteten i mediene og politikken, med tilstramminger, forslag om lovendringer, og medienes kjør mot politi og PST. Her snakker vi om et land som i tiår har vært bombardert med raketter og missiler, vært utsatt for bil- og menneskebomber, busser og kjøpesentra har blitt sprengt, folk tatt som gisler, samt regelrett krig. Det er simpelthen ikke til å unngå at Hamas nå vil bli holdt ansvarlig. Som Israels forsvarsminister uttrykte det da han i dag inspiserte et av de såkalte “Iron Dome” anti-rakettskjoldene, om dem som velger å angripe Israel: – sjansen er svært stor for at deres hode blir skilt fra kroppen.

Israel har nemlig en helt annen holdning til terrorisme i dag enn tidligere. Israels presisjonsangrep mot Hamas bare kort tid etter terrorangrepene er ikke bare for hevnens skyld, det er like mye taktisk, for å fortelle terroristorganisasjonene at spillets regler har endret seg. At Hamas blir angrepet når angrepene kommer fra Sinai, forteller Hamas at de blir holdt ansvarlig. Det kan forhindre dem fra å tro at de kan angripe via Sinai uten reaksjoner. Israel har ingen illusjoner når det gjelder den såkalte regjeringen på Gaza, man kaller det et teater. Men folket i Gaza har ønsket det slik, og angrepene mot Israel blir gjengjeldt, som det ville blitt fra ethvert annet demokrati som ble beskutt.

Det er og blir Hamas som blir stilt til ansvar når terrorister angriper i sør. Det er ikke nødvendigvis Hamas selv som angriper, men fraksjoner, terroristbevegelser som setter i gang på eget initiativ. Hamas frykter at de mister terreng og støtte dersom de avvæpner og også arresterer disse smågruppene, og man mener at de derfor lar en del av disse passere. Det er ingen tvil om at Hamas i det minste indirekte har ansvaret for torsdagens terrorangrep. Ikke bare fordi de har kontrollen i Gaza, men også fordi de har regelmessige møter med terroristgruppene Islamsk hellig krig og Folkets motstandskomité. Man regner det som sikkert at Hamas visste om angrepet, og at de derfor har ansvaret fordi de ikke forhindret det. Etterretning har vist at Hamas høyst sannsynlig hadde et møte om saken rett før angrepet, og man vet også at organisasjonen holder et øye med hva som smugles inn i eller fra Gaza via den såkalte Philadelphi-ruten, et tunnelsystem over grensen mellom Egypt og Gaza.

De viktigste forandringene vil nok derfor bli gjort i sør. Det midlertidige styret i Egypt har riktignok som nevnt en med fiendtlig innstilling til Israel, ettersom flertallet i Egypt regnes som mer fiendtlig enn Mubaraks styre, men landene har fremdeles en gyldig fredsavtale, og Egypts etterlysning av en unnskyldning fra Israel for drapene på egypts tjenestemenn, noe som høyst sannsynlig var et uhell, burde ikke være vanskelig å etterkomme – hendelsen skulle være mulig å unnskylde samtidig som man uttrykker at Israel ikke bærer ansvaret, – det var Egypts klare ansvar å stoppe terroristene.

Det er ikke noe som tyder på at Egypt har noe ønske å ydmyke Israel, som Tyrkia ønsker ved sitt stadig gjentatte krav om at Israel må unnskylde drapene på de ni terroristene på Mavi Marmara i mai i fjor. Mens en slik unnskyldning blankt blir avvist av Israels regjering, er det ingen hinder for at det nå igjen skal bli samarbeid mellom Israel og Egypt langs deres felles grense. Begge land har nemlig stor interesse av at terrorister stoppes, og Israel har klart et poeng når de sier at Egypt viste stor hjelpeløshet hva grensekontrollen angår, og at Egypt i det minste delvis selv har et ansvar for tapet av sine soldater. Mye tyder på at det var en selvmordsbomber som drepte i alle fall en offiser og to soldater. Det antas at det mer er politiske fiender av Israel som ønsker å markere større avstand til Israel enn hva Mubarak hadde ved å tilbakekalle ambassadøren.

Det antas at Israel nå vil intensivere kontrollen med også denne delen av grensen, i tillegg til grensen mot Gaza, i samarbeid med egyptiske myndigheter. Det vil utvikles bedre metoder for etterretning i området, og Israel vil muligens måtte innrømme Egypt et større militært nærvær på Sinai-halvøyen. Det er i første rekke våpensmuglingen man vil til livs.

Iron Dome nevnes også her. Dette defensive og svært avanserte våpensystemet oppdager missiler underveis, og klarer i mange tilfeller å skyte ned og uskadeliggjøre missilet før det når bakken. Utviklingen av systemet fortsetter, og regjeringen bevilger penger til stadig videre utvikling og flere systemer langs utsatte steder. Ytterligere et våpensystem er under utvikling, Magic Wand, trinnet over Iron Dome. Magic Wand er et system som skal være klart for bruk i løpet av de nærmeste årene, og som vil beskytte mot våpen som intet forsvar har kunnet klare før, sa en talsmann for utvikleren, Rafael Advanced Defence Systems, i slutten av mai 2011.

Videre er byggingen av nok et sikkerhetsgjerde langs grensen mot Egypt i gang, og vil nok påskyndes. Som vanlig vil det nok bli en diskusjon mellom dem som sitter på pengene, og dem som har som ansvar for landets sikkerhet.

Imidlertid ser det ut til at situasjonen roer seg. Hamas varsler – igjen – en såkalt våpenhvile. Vi ser at de ofte velger denne taktikken når Israel slår hardt til for få en slutt på angrep. Man tenker derfor at Hamas har en viss kontroll med terroristgruppene når de bare vil. I tillegg henstiller palestinernes president Abbas til alle parter nå å roe seg ned, eller som avisen Arutz Sheva skriver: – ikke få Israel til å invadere oss nå før september (og den planlagte statsdannelsen.)

Det kan nok være klokt.

Dette innlegget ble publisert i Israel, Terrorisme. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.