Året da araberne oppdaget Palestina (kortversjon)

Publisert i Jerusalem Post 13. september 2000
Av Daniel Pipes

I dag er det dagen da en palestinsk stat nesten ble erklært – for tredje gang.

1. oktober 1948 sto muftien av Jerusalem, Haj Amin Husseini, (se bildet: Haj Amin Husseini på besøk hos Adolf Hitler i Berlin, desember 1941) foran Det palestinske nasjonalrådet i Gaza og erklærte eksistensen av en All-palestinsk regjering.

Teoretisk styrte denne staten allerede Gaza, og ville snart ha kontroll med hele Palestina. Følgelig ble den født med en fulltallig stab av ministre til stolte proklamasjoner av Palestinas frie, demokratiske og suverene natur. Men hele greien var en farse. Gaza var styrt av den egyptiske regjeringen, ministrene hadde ingen ting å føre tilsyn med, og det all-palestinske styret ekspanderte ingen steder. I stedet visnet denne fasaden fort.

Nesten nøyaktig førti år senere, 15. november 1988, ble en palestinsk stat igjen proklamert, også denne gangen på et møte i Det palestinske nasjonalrådet.

Denne gangen var det Yassir Arafat som skapte den. På flere måter var denne staten enda mer fånyttes enn den første, ettersom den ble proklamert i Algier, nesten 3000 kilometer og fire grenser borte fra Palestina, og ikke kontrollerte en centimeter av territoriet den gjorde krav på. Selv om erklæringen fra Algier fikk enorm oppmerksomhet på den tiden (forsiden på the Washington Post lød “PLO proklamerer palestinsk stat”), er den nå et tiår senere nesten like glemt som erklæringen fra Gaza som gikk forut.

Med andre ord, dagens erklæring av en palestinsk stat er noe forslitt.

Vi vet ikke hva en erklæring ville lydt i dag, men som dokumentene i 1988 ville det antagelig påberopt seg at “det palestinske arabiske folk formet sin nasjonale identitet” i den fjerne antikken.

I virkeligheten går den palestinske identitet tilbake til, ikke til antikken, men nøyaktig til 1920. Intet “palestinsk arabisk folk” eksisterte i begynnelsen av 1920. Men i desember samme år tok det en form som den vi kjenner i dag.

Opp til slutten av det nittende århundret identifiserte innbyggere i regionen mellom Jordan-elven og Middelhavet seg ført og fremst etter hvilken religion de tilhørte: muslimer følte mye sterkere bånd til fjerne med-religionister enn til kristne og jøder som levde i nærheten. Å bo i dette området ga ingen noen følelse av felles politiske mål.

Så kom nasjonalismens ideologi fra Europa; dens ideal med en regjering som legemliggjorde folkets ånd var fremmed, men appellerte til dem som bodde i Midtøsten. Men hvordan skulle de få innført dette idealet? Hvem konstituerer en nasjon, og hvor må grensene gå? Disse spørsmålene stimulerte til voldsomme debatter.

Noen sa at innbyggernhe i Levanten er en nasjon; andre mente dem som snakker øst-arabisk, eller alle som taler arabisk, eller alle muslimer.

Men ingen snakket om “palestinere,” og det hadde sin gode grunn. Palestina, som på den tiden var en sekulær måte å uttrykke Eretz Yisra’el eller Terra Sancta, som innebar et klar jødisk eller kristent konsept, var helt fremmed for muslimer, ja til og med frastøtende for dem.

Denne avsmaken ble bekreftet i april 1920, da den britiske okkupasjonsmakten meislet ut et “Palestina.” Muslimene reagerte med mistenksomhet, ettersom de ganske riktig så denne betegnelsen som en seier for sionismen. Mindre treffsikkert var de bekymret for at det kunne signalisere en gjenopplivning av korsfarer-impulsen. Ingen prominente muslimske stemmer gikk for oppskisseringen av Palestina i 1920; alle protesterte på den.

Istedet rettet muslimer vest for Jordan sin lojalitet mot Damaskus, hvor tipp-grandonkelen til Jordans kong Abdullah II regjerte på denne tiden; de identifiserte seg som sør-syrere.

Interessant nok var det ingen som argumenterte for denne tilhørigheten med større empati enn en ung mann som het Amin Husseini. Men i juli 1920 styrtet franskmennene denne hasjemittiske kongen. I denne prosessen forsvant begrepet sør-Syria.

Isolert av hendelsene i april og juli gjorde muslimene i Palestina det beste ut av en vanskelig situasjon. En prominent innbygger i Jerusalem kommenterte bare noen dager etter at det hasjemittiske kongedømmet var falt: “Etter de nylige hendelser i Damaskus må vi endre fullstendig på våre planer her. Sør-Syria eksisterer ikke lenger. Vi må forsvare Palestina.”

Lederskapet fulgte dette rådet og adopterte etablering av en uavhengig palestinsk stat som mål. Innen noen få år var dette arbeidet ledet av Husseini.

Andre identiteter – syrisk, arabisk, og muslimsk – fortsatte å konkurrere i flere tiår med den palestinske, men den sistnevnte har nå for det meste feid de andre til side og regjerer omtrent suverent.

Når det er sagt, så gjør det faktum at denne identiteten er såvidt ny og har en slikt formålstjenlig opphav, at den palestinske førsteplassen har grunne røtter og at den til slutt vil opphøre, kanskje akkurat så kvikt som den ble startet.

Oversettelse: Willy Gjøsund

Fra Danielpipes.org

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme, Israel, Midtøsten og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.