Kampen mot det opprørske offer

Frank Rossavik skriver en artikkel i Morgenbladet 29. mars 2012 der han forsøker å imøtegå Conrad Myrland i Miff vedrørende mediedekningen av konflikten mellom Israel og palestinerne. Artikkelen inneholder så mange udokumenterte påstander og klassisk antisemittisme, og har dessuten så sterke elementer av åpenlys rasisme, at den egentlig ikke fortjener annet enn å forbigås i stillhet. Men det kan likevel være nyttig å se på enkelte av påstandene til Rossavik.

Det tjener ikke akkurat Morgenbladet til heder at man velger å publisere slikt i 2012. Etter 22/7 ble det fra øverste hold i Regjeringen anmodet om mer demokrati og mer åpenhet. Rossavik bidrar til det motsatte, nemlig intoleranse og sneversyn.

Myrlands anliggende var overfokuseringen på en konflikt som på mange måter slett ikke er så spesiell, verken hva antall drepte angår eller når det kommer til stridens kjerne.

Dette er i Rossaviks øyne helt uforståelig siden det i hans øyne er selvsagt at konflikten har en usedvanlig appell til det norske folk. Men allerede her røper han sin sterke motvilje mot jødene med sin påstand om at konflikten mellom arabere og jøder er årsaken til hele det terrorproblemet som den siviliserte verden i dag sliter med, og alle følgene av dette, fra alle som mistet sine kjære i det fatale islamistiske angrepet på Vesten 11. september 2001, til det norske engasjementet mot Taliban i Afghanistan. Alt skyldes konflikten rundt et landområde som er mindre enn Hedmark fylke, på andre siden av Middelhavet, timevis med fly fra norske avislesere.
Allerede i innledningen røper Rossavik sine fordommer. Ikke bare tilegner han de tre store terrorangrepene denne konflikten, men også en eventuell fremtidig krig. Han slår på en måte fast at terrorismen i verden, samt en eventuell fremtidig krig i Iran – kanskje han mener med Iran? –  skyldes denne ene konflikten i Midtøsten.

Muslimenes og arabernes hat mot Israel skyldes ett enkelt faktum: At staten Israel overhode finnes. Vi ser dette eksemplifisert ved Yassir Arafats avvisning da han ble tilbudt nærmest alle de omdiskuterte områdene (97% av «Vestbredden» og 100% av Gaza) i bytte mot fred. Vi finner det også i Hamas’ charter: «Israel eksisterer og vil fortsette å eksistere til islam utsletter det, slik det har utslettet andre før det.» Og: «Det finnes ingen annen løsning for det palestinske spørsmål enn Jihad. Initiativer, fremlegg og internasjonale konferanser er alt sammen tidsspille og forfengelige bestrebelser.»

Rossavik beveger seg så vidt inn på det religiøse aspektet, men som sekulær skandinav har han ingen forståelse for at religion betyr svært mye for flesteparten av menneskene i verden. Derfor forstår han heller ikke denne konflikten. Han skriver et par linjer om saken og anser seg derfor som ferdig med temaet som har vært den direkte årsak til enorme blodsutgytelser, før som nå, og som er selve kjernen i Midtøsten-konflikten.
Rossavik fortsetter å argumentere for hvor europeisk Israel er, fra sionismen, som ble skapt i Europa, før han sveiper innom det europeiske folkemordet på jødene, til fotball og musikk. Det kunne nesten se ut som om hensikten hans var å vise hvor høyt vi elsker Israel. I alle fall mer enn Somalia, for å være korrekt.

I Rossaviks øyne kvalifiserer denne omtanken for jødene til å sette høye krav. For når man bryr seg om noen, da setter man ikke bare høye krav, men høyere krav enn til de andre. Det foresvever oss at noe av respekten for innbyggerne i Israel har blitt borte på veien.

Vi kan ikke bruke de samme brillene på Israel som vi bruker på Hamas, Syria og Iran, hevder Rossavik. Dette er viktig. Vi som forsvarer Israel som jødenes hjemland og jødenes rett til å forsvare seg og sine, har jo pekt på nettopp dette i mange år, nemlig at det brukes forskjellig målestokk på Israel og på jødenes fiender. Dette illustreres for eksempel ved at Israel må holde seg til Genève-konvensjonene mens landets kriminelle fiender ikke pålegges å holde en eneste lov. Problemstillingen er typisk for den situasjon som oppstår når en demokratisk stat angripes av terrorister som ikke nødvendigvis kjemper på vegne av noen stat. USA, Storbritannia, Spania og Norge sliter med samme problematikk. Så hvor er forståelsen for dette?

Vi er dessuten godt over grensen til rasisme. For hva skal vi si om en som unnskylder Israels fiender med at «vi forventer jo ikke noe mer av dem, stakkars.» Vi får ta på oss unnskyldnings-brillene. Kan skjønne vi ikke må se på dem med de samme briller som vi ser på mennesker med høy moral og høy intelligens.

Vi ser for oss ramaskriket om noe lignende hadde vært gjort mot våre fargede venner. Er det ikke nettopp dette vi hvite har gjort mot dem i århundrer, og som behørig har blitt stemplet som rasisme? Hva er forskjellen i dette tilfellet? Er ikke også iranere eller syrere intelligente mennesker med høye moralske idealer? Eller mener Rossavik at disse menneskene, eventuelt med medlemskap i organisasjonen Hamas, skulle fritas fra å bli målt etter de samme kriteriene for mellommenneskelig omgang som vi bruker oss europeere imellom? Bare tanken er hårreisende. Men Rossavik fornekter seg ikke. Han sier rett ut det som vi fryser på ryggen av.
Israelvennene er ofte «bryske og fiendtlige» i tonen sin, så bryske og fiendtlige at «enhver saklig debatt spores av alt i starten,» ifølge Rossavik. Israels venner opptrer i hans øyne helt urimelig. Det skal «nesten ingen ting til» før de rykker ut.

Vi kunne være fristet til å angripe «tonen» også i Rossaviks artikkel. Vi kunne nevnt «tonen» i opptoget av arabiske innvandrere med sympatisører som anført av ovennevnte Kristin Halvorsen sang «død over jødene» under en motdemonstrasjon mot nettopp MIFF i Oslo tidlig i januar 2009. Og «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.» I våre ører er dette illevarslende, truende, intolerante toner, – en utvetydig beskjed om en fremtidig massakre.

Rossavik beklager at Kristin Halvorsens utspill om boikott av Israel ble nedstemt av «mektigere krefter» i regjeringen, og igjen denne etter hvert så velkjente hentydningen til jødenes verdensomspennende makt: «vennene staten holder seg med i Norge og andre land.» Det er et underlig paradoks når han åpner artikkelen med å vise styrke: Israel må bare finne seg i at Norge og andre siviliserte samfunn setter høyere krav til dem enn til bermen i Syria, Iran og terroristorganisasjonen Hamas. Etterpå klager han over all makten jødene har. Langt inn i det norske Stortinget strekker deres lange fangarmer seg, så den ellers så mektige leder for SV ikke får handlefrihet nok. Er ikke dette et ekko fra Sions vises protokoller?

Det neste Rossavik har problemer med, er Israels behov for sikkerhet. Dette er Israel, ifølge Rossavik, «mer enn vanlig opptatt av». Vi som bor i såkalt trygge områder og ikke er omringet av fiender, har selvfølgelig ikke dette behovet. Skulle det være noe «mer enn vanlig» med at et land, et demokrati, ønsker å forhindre at deres kjære blir utryddet av mennesker som vil dem ondt, herunder Hamas, som i sitt charter sier at ingen forhandlinger aksepteres, kun utslettelse? Er det kanskje målestokken til Rossavik som atter en gang må omjusteres for jøder? Er det slik at deres sikkerhetsbehov er større enn vårt mens det egentlig skulle vært mindre?
En naturlig følge av det «overdrevne sikkerhetsbehovet», denne uforholdsmessige aggresjonen, ble til det vi alle kjenner som Operasjon Cast Lead, én enkelt militær aksjon mot Hamas i Gaza etter at man i årevis nærmest daglig hadde tatt imot en skur av raketter, hver enkelt en trussel mot liv og eiendom. Dette ble fremstilt som en helt uforholdsmessig avskrekking, der mediene uten videre kastet seg på Palestina-arabernes fremstilling av for eksempel tapstall. Hamas’ egne tall på drepte var 49 mens Israel hevdet at 709 terrorister ble tatt av dage. Så gikk tiden, og Fathi Hamad, «innenriksminister» i Hamas, innrømmet i en emosjonell uttalelse at 250 av de drepte var «martyrer,» 2-300 fra Al-Qassam-brigadene, og 150 sikkerhetspersonell.

Ifølge den britiske oberst Tim Collins: «Ødeleggelsene på Gazastripen er store, men ikke så store som i irakiske byer som ble inntatt av amerikanske og britiske styrker. Israels mål med Gaza-krigen var å stanse de stadige rakettangrepene.»  Oberst Richard Kemp, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan i 2003 sa: “Jeg tror ikke det har vært noe tilfelle i krigshistorien hvor noen har gjort mer for å redusere sivile tap og drap på uskyldige mennesker enn det IDF gjør på Gazastripen.”

Her hjemme ble vi derimot utsatt for en massiv informasjonskampanje i disfavør av jødene. Boken til Rossaviks meningsfeller Erik Fosse og Mads Gilbert, som sterkt bidro til å svartmale Israels forsvarskamp, og Vibeke Løkkebergs film «Gazas tårer,» var nok begge egnet til å skape engasjement. Men var det dermed riktig informasjon de kom med? Ikke nødvendigvis, for en konflikt kan vanskelig forstås om man presenterer kun den ene siden av den. Konkret: at barn blir drept i krig er tragisk, men man forstår ikke hele bildet om man ikke også får vite at noen sitter inne blant disse barna og skyter mot andre barn med raketter. Og disse andre barna er i dette tilfellet barn i Israel, målet for rakettbeskytningen.

Rossavik nøler likevel ikke med å kalle forsvaret av eget land for «overreaksjoner.» Er den eneste ordentlige militæroperasjonen siden Hamas overtok styret i Gaza, nødvendiggjort av 8000 dødelige raketter mot sivile i Israel, en overreaksjon? Og ordet brukes i flertall. Altså vurderes også Israels begrensede konkrete angrep mot terrorceller etter angrep mot landet, som en overreaksjon hver især?
Vi legger til det seniorforsker Cecilie Hellestveit ved Norsk senter for menneskerettigheter (UiO), skriver om Gazakrigen: «Israel holdt seg til krigens regler godt over gjennomsnittlig i forhold til det som har vært vanlig i kriger de senere årene. (…)»

Og vi merker oss videre Goldstones dementi. Den tidligere sørafrikanske dommeren Richard Goldstone førte i pennen FNs sluttrapport om Gazas-krigen, en rapport som forutsigbart nok inneholdt en rekke udokumenterte og skarpe beskyldninger mot Israel. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Vår egen utenriksminister førte an her i Norge.
For et år siden tok Godstone simpelthen tilbake det meste av det han hadde påstått. Tonen var en annen da han åpnet sin artikkel i Washington Post med ordene: «Vi vet mye mer i dag om hva som hendte i Gaza-krigen i 2008-09 enn vi gjorde da jeg ledet undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt av FNs Menneskerettighetsråd og som laget det som er kjent som Goldstone-rapporten. Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde Goldstone-rapporten blitt et annerledes dokument.»

Det hele føyer seg inn i et mønster. Konklusjonen synes enkel. Som under folkemordet på jødene under Den annen verdenskrig, og la oss legge til rakettangrepene fra Irak under Kuwait-krigen, mener man at den eneste adekvate reaksjon fra Israelsk hold burde være ikke å gjøre noe som helst. Passende reaksjon fra jøder når de blir forsøkt slaktet ned, er etter Rossaviks logikk å forholde seg passiv.

Følg debatten på Verdidebatt.no

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme, Israel, Samfunn / politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.