Linstad ikke problemet

Trond Ali Linstad er egentlig ikke problemet. At han i god venstreekstrem tradisjon støtter Palestina-araberne og er med på å servere den globale løgnhistorien om det oppdiktede palestinske folket og deres oppkonstruerte rett til Israels land, er bare å forvente. Som muslim er det heller ingen overraskelse at antijødiske holdninger ikke lot seg gjøre å holde inne. Det hjertet er fylt av, vet vi, taler munnen.

Linstad er bare symptomet.

At noen har tildelt ham Kongens fortjenstmedalje i sølv er en annen sak. Det er et problem for Norge. Det betyr nemlig at man bevisst har valgt å se bort fra at man honorerer en antisemitt. At jødehateren i ettertid til en viss grad bortforklarer sine utsagn med at det egentlig er sionismen han er imot, er bare den klassiske nye antisemittismen. Det er slik den fungerer.

Man pleier å si at «ingen kan i dag åpent si at de hater jøder.» Trond Ali Linstad har likevel langt på vei gitt uttrykk for nettopp jødehat, med sitt blogginnlegg 28.03.2010 «Vær kritisk til jøder», hvor han skriver «Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer, og ved kontakter og nettverk som finnes til der hvor beslutninger fattes».

UTRYGT FOR JØDER
Dagens antisemittisme er forkledd nettopp som «antisionisme», «kamp mot okkupasjonen» og «anti-Israelisme». Man presiserer at man ikke har noe imot jøder, men presenterer likevel glatt synspunkter som, dersom de ble satt ut i livet, ville bety slutten på verdens eneste jødiske stat. Det må kunne kalles reelt jødehat. Faktisk kan det vanskelig kalles annet.

I dagens jødefiendtlige verden, spesielt i Europa, føler jødene seg svært utrygge. Frankrike har hatt flere antisemittiske drap på jøder de senere årene. Israel har siden opprettelsen av staten vært ett av de få steder i verden hvor en jøde kan føle seg trygg. Denne posisjonen vil bare befestes etter hvert som vilkårene for jøder blir dårligere.

I Norge har HL-senteret gjennomført en undersøkelse som konkluderer med at jødene har konkret grunn til å føle seg truet. Holdningene i Norge er faktisk temmelig antijødiske. Dette er en skremmende utvikling, men ikke så uventet. SMA har i mange år påpekt medienes bevisste løgner for å fremstille Israel som en stat som systematisk bryter Folkeretten, og som i fargerike reportasjer beretter om lidelser på arabisk side når Israel forsvarer seg og sine mot islamistisk terrorisme. Disse holdningene smitter over på menneskene som blir utsatt for den feilaktige påvirkningen, dersom disse ikke er bevisste på medienes løgner.

MEDIENES ROLLE
Et eksempel på dette er mediadekningen de siste ukene. Israel har fått hundrevis av raketter fra Gaza skutt innover den sørlige delen av landet. Nå har ikke svært mange mennesker blitt drept, men det er så visst ikke takket være Hamas, som styrer i området. Rakettene har for en stor del vært primitive og har hatt relativt små sprengladninger, men dette gjør dem ikke mindre dødelige. Israel har gjennom årene systematisk bygget opp et skikkelig forsvar, og tekniske nyskapninger som Iron Dome gjør at en del av rakettene som har kurs mot bebygde områder, oppdages og avskjæres. Likevel må sivilbefolkningen i den sørlige delen av Israel holde seg i nærheten av tilfluktsrom. Når alarmen går, har de bare femten sekunder på seg til å komme i sikkerhet. Det hører til historien at rakettene nå blir mer avanserte ettersom Iran får levere mer våpen.

Dette nevnes sjelden i mediene. Hvorfor er det slik, om ikke grunnen var å fremstille situasjonen til arabernes fordel? Hvorfor er det så maktpåliggende å fortelle om de arabiske lidelsene, og nærmest bare det, når det vitterlig er to parter i konflikten? Spesielt viktig skulle det være å fortelle en balansert historie siden den ene parten står på EUs, FNs og USAs terrorliste, mens den andre parten er et demokrati. At Hamas og de andre arabiske terroristorganisasjonene bevisst prøver å ramme sivile, mens Israel med alle tilgjengelige midler prøver å unngå det samme, unnlater man galant å nevne. Det er jødehat. Noe annet er det ikke mulig å kalle det.

POLITISKE LØGNERE
Også i politikken er det en mengde aktører som forvrenger virkeligheten. Sist ut var ekstremvenstre-politikeren Audun Lysbakken, som støttet Ship to Gazas forsøk på å bryte Israels marineblokade av Gaza, med den konstruerte grunn at det skulle være en slags «humanitær krise» på Gazastripen. Det er riktig at folkene der har det verre nå under Hamas’ terroristvelde enn de hadde det da Israel regjerte der, men noen humanitær krise er det ikke. Dessuten er marineblokaden både «lovlig og passende», ifølge FN, som ikke akkurat er kjent for å være Israelvennlig. Videre presterer man å unnskylde Hamas’ selvmordsbombing.

Etter alle korrupsjonssakene i vår venstreekstreme regjering de siste årene bør ingen være i tvil om hvor dypt ærligheten stikker. At dette også gjelder konflikten i Midtøsten burde derfor være like lett å innse.

Vår forhenværende utenriksminister Jonas Gahr Støre bemerket seg ved stadige påstander som gjorde nytten for å delegitimere den jødiske staten. Han beskyldte Israel for å bryte Folkeretten, noe han ikke dokumenterte (det blir som å sikte en person uten å fortelle hva siktelsen består i – nøyaktig slik den jødiske forfatteren Kafka med stor innlevelse en gang beskrev i boken «Prosessen»), eller hevder at Israel «opptrer som vanntorturister». Også nåværende utenriksminister Barth Eide slår fast at Israel bryter Folkeretten, uten å spesifisere nærmere. Dagen før drapene på Utøya het det at «okkupasjonen må opphøre, muren må rives, og det må skje nå».

Ingen vet om det siste var ment som oppfordringer eller spådommer, men Israel akter nok å beholde de omdiskuterte (ikke okkuperte) områdene, gitt erfaringene etter å ha gitt Gaza til araberne, sikkerhetsmuren redder stadig israelske liv og kommer nok til å stå til araberne inngår en bindende fredsavtale med Israel eller gjør ende på seg selv.

Det Støre imidlertid gjorde ved sine uttalelser, og som mediene og de venstreekstreme gjør ved stadig og konsekvent delegitimere og demonisere, svartmale, og lyve på Israel, er at de gir sitt bidrag til jødehatet.

Å invitere rasisten og jødehateren, eks-statsminister Kåre Willoch til å tale på en markering for deportasjonen av jøder til konsentrasjonsleirer føyer seg inn i det samme mønsteret. Både han og SV’s Audun Lysbakken er invitert til arrangementet. Det vitner om at noe er alvorlig galt et sted.

Å være kritisk til Israels politikk er ikke nødvendigvis antisemittisme. I så fall ville hele venstresiden i Israel også være det. Men når man ikke innrømmer det jødiske folk deres soleklare rett til å forsvare sitt land, når de lyver om de faktiske og historiske forhold – og får Regjeringens påtegnelse for det, når man foreslår løsninger som ville sette Israel ute av stand til å forsvare sine grenser, man manipulerer filmklipp, når ordbruken nærmest konsekvent vinkles i Israel disfavør, da er det antisemittisme.

At Trond Ali Lindstad nå har fått fortjenstmedaljen vitner om svært dårlig skjønn og smak. Han går altså utover selv det vi betegner som den nye antisemittismen, og retter en advarende pekefinger ikke bare mot Israel, men mot jøder generelt. Vi kan relativt lett forestille oss ramaskriket det ville utløse om vi advarte mot muslimer eller samer.

SELV DIREKTE JØDEHAT ER IKKE NOK
Men altså selv et slikt direkte jødehat, av den gamle lett gjenkjennbare typen, er ikke nok til at ansvarlige norske myndigheter, enten det er Kongen selv eller Fylkesmannen som i realiteten tildeler Kongens fortjenstmedalje, skygger banen. Man greier altså ikke på egen hånd å avdekke urimeligheten. På Facebook verserer forslag om å tildele Hitler medaljen posthumt. Han gjorde jo mye godt for sitt land i form av utbygging av infrastruktur, og skaffet arbeidsplasser, gjorde han ikke? Andre forslag kunne være terroristorganisasjonen Hamas – de er jo ikke egentlig en terroristorganisasjon? eller Det muslimske brorskap. Alle disse kunne jo sies å ha gjort noe godt.

Helt i tråd med begrunnelsen for våre nominasjoner over, er reaksjonene fra mennesket som nominerte Linstad til fortjenstmedaljen. Jan Akerjordet synes det er «sørgelig» at Linstad ikke får viraken han etter hans syn fortjener. For ham «gir kritikken ingen mening«» Som kjent har både ordføreren i Oslo, Fabian Stang, og Slottet trukket seg fra utnevnelsen. Ja, «sørgelig» er det at mennesker som gjør et sosialt arbeid til glede for noen, men som dessverre er befengt med en av de verste former for hat som har eksistert i menneskehetens historie, ikke får honnør for den gode delen av sitt arbeid. Er det dette vi står for i velstands-Norge? Er det altså hit vi har kommet, etter at hyper-pasifismens ytterst politisk korrekte sosialdemokrater har fått råde grunnen siden krigen? Er Norge virkelig blitt et land bestående av mennesker uten moralsk ryggrad nok til å skille rett fra galt, ondt fra godt? Vi får håpe vi tar feil. Ting tyder på at det står adskillig bedre til med grasrota.

Noen har banet veien for disse tilstandene. Noen har beredt grunnen og bearbeidet folks oppfatninger, slik at man er i stand til å foreta slike valg. Noens bevisste arbeid for å innpode en løgnaktig forståelse i folket, har ført til utnevnelsene og invitasjonene. SMA skrev forrige uke om markeringen av Krystallnatten, som også er kuppet av disse kreftene, som slett ikke vil jøder noe godt. En av organisasjonene i nettverket bak demonstrasjonen i Oslo, Tjen Folket, har gjentatte ganger trakassert Israel-vennlige demonstranter.

Organisasjoner som SMA, MIFF og flere andre gjør sitt beste for å avdekke eksempler og dokumentere sannheten, men vi rekker ikke over alt. Linkene i artikkelen er bare eksempler. Det finnes tusenvis av bevis og eksempler.

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme, Islam, Samfunn / politikk. Bokmerk permalenken.

1 svar til Linstad ikke problemet

  1. Kamyar sier:

    Veldig Bra skrevet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.