Skammens dag – i dag.

Det er ikke bare 26. november 1942 nordmenn skulle skamme seg over. Tilstanden i Norge slike det har utviklet seg de siste årene, viser at vi mildt sagt har forbedringspotensial.

Det er ingen grunn til å legge bånd på seg. Til tider er trykket i mediene så massivt at man nærmest lurer på om man er på ville veier, – kan det være mulig at en tilsynelatende så stor og så sterk opinion har feil? Man må gå i seg selv og tenke etter, fundere på hvilke verdier man står for, hva som er rett og galt, hva som er sant og usant, godt og ondt. Da lysner det.

Hans Rustad i document.no skriver i anledning dagen – 70-års minne for deportasjonen av 532 norske jøder til nazistenes tilintetgjørelsesleirer – om den nye antisemittismen.

Denne gjør dagens markering til et skuespill, et hykleri av dimensjoner.

Inntil det offisielle Norge tar den nye antisemittismen inn over seg, vil oppgjøret med den gamle bli slag i lufta.

Kjernen i problemet er at flere av kommentatorene og mediene som fordømmer den gamle antisemittismen selv bidrar til den nye. Derav motstanden mot i det hele tatt å tematisere at det finnes noe som heter den nye antisemittismen. Hvis man først åpner for at det finnes noe slikt, blir man nødt for å definere hva det går ut på.

For noen korte dager siden var avisforsidene fulle av fordømmende overskrifter i anledning den uhørte situasjon at jødene så seg nødt til å gripe til våpen for å forsvare sine innbyggere. Etter mer enn ett tiårs sammenhengende bombardement fra muslimske fiender med det uttalte mål å utradere jødestaten, og en tidligere, til dels mislykket aksjon for å oppnå det samme, ble presset på sivilbefolkningen i sør-Israel for stor. Ethvert opplyst, demokratisk, humant land ville være nødt til å reagere.

Derfor må kommentarene og kronikkene fra de samme medier i dag kunne kalles krokodilletårer. Aftenposten: «70 år siden Donau. 532 jøder ble ført om bord på Donau. Bare 9 kom tilbake.» NRK: «70 år siden det norske holocaust. Klokken 14.55 torsdag 26. november 1942 la skipet «D/S Donau» ut fra Utstikker 1 i Oslo havn. Deportasjonen av de norske jødene er det åpne såret i norsk okkupasjonshistorie.» VG: «70 år siden «Donau» i dag: Overlevende jøder forteller om grusomhetene» Alt sammen er særdeles grunne følelser. Det kan ikke kalles empati når det samme folket kritiseres på en særdeles rå og ufølsom måte for sitt selvforsvar i en uhyre presset situasjon.

Og det av et land som hyller sin egen orlogskaptein og marinejeger Trond Andrè Bolle for hans innsats for Norges forsvar. Ikke et ondt ord om Bolle, han var utvilsomt en helt. Men mediene- og samfunnets ledere – som hyller ham for å ha gjort en innsats for et land som aldri siden krigens dager har blitt truet på livet, er uhyre ufølsomme når jødene forsvarer sine innbyggere for islamistenes bomber.

Det gjelder vinklingen og overskriftene under Israels operasjon Forsvarssøyle, det gjelder debatter, og det gjelder samfunnets valg av for eksempel talere på minnedagen i dag.

I Norge heter fortellingen at Israel var god i starten, men slo inn på en farlig vei etter 67-krigen og bosettingspolitikken. Norge forsøkte å hjelpe med Oslo-prosessen, men høyresiden i Israel viste seg troløs og upålitelig. Menachem Begin, Ariel Sharon var Israels var på Richard Nixon og Ronald Reagan og George W. Bush. Fienden står alltid til høyre. Israel gikk til høyre, og har på en måte selv valgt fortapelsen.

Libanon-krigen og Sabra og Shatila viste falangistenes og Ariel Sharons sanne ansikt. Denne myten som opprinnelig var venstresidens, er i tidens løp overtatt av det offisielle Norge.

Slik kan det gå til at Kåre Willoch og Audun Lysbakken skal tale under minnemarkeringen for jødedeportasjonen idag i Bergen.

Når man velger talere på Holocaust-minnesmerker som fyrer opp under den nye antisemittismen, har man overskredet en grense. Derfor er dagen i dag skjelsettende på en bestemt måte.

Det betyr ikke at Lysbakken og Willoch er antisemitter. Det merkelige og spesielle med den nye antisemittismen er at den kolporteres av mennesker som ikke på noen måte vil vedkjenne seg jødehat. Der er vi ved et annet karakteristisk trekk: de nye antisemittene bestemmer selv hva som skal være antisemittisme, og de har gitt seg selv immunitet. Deres fordømmelse av jødehat blir derfor hul. Og hvordan skal jøder beskytte seg mot mennesker som ikke bare forsikrer, nei, definerer at det ikke er antisemittisk å gjøre Israel til en pariah-stat, eller si som Willoch, at staten er grunnlagt på terror.

Eller markeringen av Krystallnatten, som en observant leser skriver i en kommentar til en annen, svært leseverdig artikkel av Hans Rustad:

Man skjønner at det er «gammel gjeld» med jødene når man skal markere krystallnatten og finner ut at, nei noen referanser til jødene er vel ikke nødvendig.

Det er her hykleriet ligger. I første rekke hos mediene, som er mer venstrevridde enn befolkningen for øvrig, men også hos de venstreorienterte politikerne spesielt, samt en del kulturpersonligheter og enkeltpersoner i offentligheten.

Rustad beskriver hykleriet slik:

Det nye og alvorlige sett med vestlige øyne er at også vestlige medier og en del politikere tok bølgen for Hamas.

Ensidigheten var massiv. De dramaturgiske grep for å piske frem sympati for palestinerne fungerte som på cue, og er så utbredt at de gir inntrykk av å være objektiv journalistikk. Publikum kan forledes til å tro det skal være sånn. At dette er adekvat dekning. Enten man så TV 2, NRK, BBC eller CNN var budskapet det samme: Palestinernes lidelser ble opphøyet til politikk. Og på en slik skala kunne Israel bare tape.

Alle som setter seg inn i Midtøstens voldelige historie og har fulgt utviklingen til den arabiske våren, forstår at islamistenes maktovertagelse betyr en ny og større trussel mot Israel. Når medier velger å fortie dette og i stedet hausser opp Hamas som en forurettet, undertrykt partner som har krav på rettferdighet uten å problematisere hva slags bevegelse det er, og uten å gjøre en distinksjon mellom Hamas og palestinerne, da er det ikke lenger dumhet, det er et aktivt engasjement for en bevegelse som har Sions vises protokoller i sitt charter, som er manifest antisemittisk og ikke legger skjul på at de krever tilbake hele Israel.

At vestlige medier aktivt snakker frem en slik bevegelse, er et illevarslende tegn. Det er nesten ikke til å fatte ut fra alt vi vet om islamisme, radikalisering, antivestlige holdninger og ikke minst bruk av vold som politisk middel i Midtøsten.

Israel har lært seg å leve i et tøft nabolag, ellers hadde staten ikke overlevd. Det brukes nå mot israelerne av et liberalt pressekorps. De mener at israelerne – dvs. jødene – ikke har lidd nok. Det er den underliggende bebreidelse. I NRKs sies det helt eksplisitt.

– Det er drept 150 palestinere og fem israelere, er det ikke noe med balansen her, sa programleder Eirik Wold under Debatten i NRK torsdag.

Man mener at det skal drepes flere jøder. Det er en så infantil og stupid logikk at man lurer på hvordan voksne mennesker kan få seg til å si noe sånt.

Det er forstemmende at dagens Norge har blitt slik. Og tilsvarende oppløftende er det at noen gjennomskuer hykleriet og setter det på dagsorden. Men vi vet at document.no og vår egen organisasjon Senter mot antisemittisme, blir utskjelt, degradert, og vi blir stemplet. Ifølge Aftenposten nylig er vi både «rabiate» og «representerer noe verre enn ekstreme holdninger». Vi «forvrenger virkeligheten» og «er med på å skape et uforsonlig hat.»

Vi er ikke så sikre på det. Vi er helt sikre på at vi representerer det motsatte. Og vi blir sikrere for hver eneste dag vi lever og ser dette uhyrlige sirkuset boltre seg.

At vi støtter Israels soleklare, lovbestemte, moralsk riktige rett til å forsvare seg har svært mye med markeringen av deportasjonen av de norske jødene med DS Donau til masseutryddelsesleirer i Nazistenes rike å gjøre. Likeså lite som markeringen av Krystallnatten kan løsrives fra jøder, kan markeringen av ugjerningen Den norske stat gjorde mot de norske jøder under krigen løsrives fra staten Israel – jødenes stat. Den dagen Israel ikke kan forsvare seg, finnes det heller ingen trygg plass for jøder.

Med store deler av den muslimske og arabiske verden imot seg, og med hat fra deler av de økende muslimske innvandrerbefolkningene i Europa, og i en farlig økende grad også fra etniske europeere, blir flere og flere jøder utrygge og reiser til Israel. Europa, og kanskje i særdeleshet Norge, viser at vi ingenting har lært av de ugjerninger vi begikk 26. november 1942, for nøyaktig 70 år siden.

Vi er ikke ekstreme når vi hevder dette. OSSE kom nylig med en rapport om det økende jødehatet i Norge.

Delegasjonen, som besøkte Norge i sommer for å undersøke rasisme, diskriminering, integrering og toleranse i landet, reagerte blant annet på nordmenns syn på konflikten mellom Israel og palestinerne og advarer mot at sterkt anti-israelske holdninger kan utvikle seg til antisemittisme. OSSE mener utenriksministeren må fremme en diskusjon i Norge som bidrar til et “mindre skjevt bilde av Midtøsten-konflikten” og ikke “demoniserer staten Israel”.

Hva kan vi gjøre? Vi avslutter med Rustads oppsummering:

Hva skal europeere, vanlig anstendige mennesker gjøre? De må forstå at det ikke bare er Israel, men også Europa, som er utsatt for en dødelig fare. Europa står i fare for å begå en feil det ikke kan overleve. Det utsettes for en fristelse om å tute med ulvene. Men som i tredveårene må man si nei.

Budskapet til Hamas er ganske klart: de sa etter at Ahmed al-Jabari var drept at de skulle åpne helvetes porter. Dette er det språket Hamas bruker. Dette er hva de er. Kaker til pasienter for å feire at en buss er sprengt. Spørsmålet er om europeere ønsker å gå gjennom den porten en gang til.

Antisemittismen følger den globaliserte ummah som en skygge. Det gjør islamiseringen av Europa til et langsomt selvmord. Et Europa som drepte sine jøder kan ikke overleve å skyve jødene fra seg nok en gang. Det er det samme som å fornekte historien.

Les mer om «Donau»

Dette innlegget ble publisert i Antisemittisme. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.