Spesialist: La dem gå til grunne

Det kan virke som om enhver sak har to sider, unntatt midtøsten-konflikten. Sjelden har vi sett så ensidig og til det naive forenklet fremstilling av en så uhyre kompleks sak som PAs fremstøt i FN nylig, der PA er oppgradert til «ikke-medlemsstat» med observatørstatus.

At Israel sitter på en del områder som har status som «omdiskutert» etter Génèvekonvensjonene, og at disse derfor faktisk skal forhandles om, hopper man glatt over i sin barnslige iver etter å fremstille det som en seier for «palestinerne» at de nå blir oppgradert. «Okkuperte områder» er termen man bruker. Dette er så innarbeidet at folk faktisk tror områdene er okkupert. Saken er at det er feil.

At det siden krigen i 1967 har blitt inngått flere juridisk bindene avtaler, som nå brytes galant ved Abbas fremstøt i FN, nevnes ikke med ett ord. «Palestinerne har fått sin stat» lyder det. Noen gratulerer til og med «palestinerne» med «staten» sin. At de nevnte avtalene klart og entydig forutsetter at partene skal forhandle om grensene, og at en stat må ha klare og entydige grenser for å kunne være en stat, «glemmer» man, akkurat når det gjelder denne konflikten.

Når Israel ser at deres arabiske motpart bryter inngåtte traktater, er det for det første ikke noe underlig at de selv ser på avtalen som ikke bindende – i verste fall. Dessuten finnes det flere tolkninger av internasjonal lov og rett enn hva den arabiske siden har fått gehør for, og det finnes bestemmelser i Folkeretten som så absolutt gir Israel lovlig rett til for eksempel å bygge boliger i Judea og Samaria, den såkalte «Vestbredden.»

At man ikke er særlig politisk korrekt når man skrive slik, får stå sin prøve. Vi anbefaler å sette seg litt inn i hva som ligger bak Israels handlinger, fremfor bare å sluke rått det som bringes i mediene. Ha i bakhodet at FNs generalforsamling ikke har noen lovgivende myndighet. Generalforsamlingens resolusjoner er som politiske ytringer å regne. Det er meninger, som riktig nok deles av en majoritet i organisasjonen, men like fullt er det kun ytringer.

Det er ikke for ikke noe at USA stemte imot Abbas’ resolusjon. Det er slett ikke for å være «vanskelig», eller av behov for å vise verden at USA står ved Israels side, at USA ikke kan være med på en slik overkjøring av inngåtte avtaler, som USA har vært med på å skape. Norge har et ansvar som er spesielt i verdensmålestokk, siden norske politikere var med og fremforhandlet «Oslo-avtalene» – som brytes eklatant ved det ensidige trekket fra arabisk side. Det kan hevdes at det var oppsiktsvekkende at Norge stemte til fordel for dette bruddet på inngåtte avtaler.

Vi viser forøvrig til Anders Ulsteins artikkel i document: Lite hjelp i virtuell palestinsk stat, hvor han går inn på en del av disse punktene.

Nedenstående gir et innblikk i hvordan israelere ser på det som har skjedd. Nedenstående er et intervju med en kapasitet på emnet. Efraim Inbar er ingen politiker, han er fagperson. Han er sakkyndig, spesielt på emner som angår Israels sikkerhet i forhold til strategien man velger. Det er svært interessant å lese på bakgrunn av det som nå har skjedd.

Israel burde bare la de palestinske selvstyremyndighetene kollapse. Særlig etter det unilaterale fremstøtet mot FN. Det er professor Efraim Inbar, direktør ved Center for Strategic Studies (BESA) ved Bar-Ilan universitetet som sier dette.

Direktøren ble intervjuet i Besheva, en hebraiskspråklig avis, og intervjuet ble publisert noen timer før FN stemte over å oppgradere de palestinske selvstyremyndighetene (PA) til en ikke-medlemsstat med observatørstatus.

Besheva: Mahmoud Abbas går til FN og ber om å få status som ikke-medlemsstat. Hvordan ser du på dette trekket?

Inbar: «Jeg er ikke sint for det. De palestinske selvstyremyndighetene er en oppdiktet enhet. De fortsetter å eksistere kun på grunn av IDF. Dersom ikke vi var der, hadde Hamas tatt over plassen. Jeg er ikke sikker på om det er riktig av oss å fortsette å støtte de palestinske selvstyremyndighetene. Vi burde la dem falle fra hverandre.»

Kanskje de er oppdiktet nå, men de går til FN for å oppgradere sin status.

«FN er irrelevant. Dette trekket vil ikke bringe dem nærmere en stat. Det som teller, er kun fakta. Jeg tror at den strategiske beslutningen som ble tatt nylig av et forum av ni seniorministre om å støtte dem finansielt, er ikke bra for jødene. Det finnes ingen forpliktelse til å gi dem penger. Det er akkurat det samme tullet med å gi gass og elektrisitet til Gaza.»

Hva kan den nye statusen gi dem?

«I forhold til Folkeretten gir det dem flere muligheter til å lage vanskeligheter for Israel.»

Kan de skape allianser? Etablere en sterk hær? Få tak i våpen?

«Nei. Vi kontrollerer området. De kan ikke gjøre noen ting. De kan skape allianse med hvem de ønsker.»

Abbas hevder at hele handlingen er et forsøk på å få nytt liv i den politiske prosessen slik at han kan komme til forhandlingsbordet med samme status som israelerne.

«Jeg forstår ikke hva som har forhindret ham fra å holde forhandlinger de siste tre år.»

Jeg har hørt at det var et forsøk på å berolige Israel med å si at det er en forskjell på en som ber om status som ikke-medlemsstat, og en som ber om status som stat. Er det noe i det?

«Disse juridiske nyansene er tøys. Det er en palestinsk selvstyremyndighet her som arbeider imot oss, og vi bør vite hvordan vi skal operere mot dem. Jeg er ikke så sikker på at vi behandler dem slik de burde behandles. De er våre fiender.»

Og forslaget deres er forventet å få gjennomslag.

«FN kan bestemme hva som helst. Majoriteten der er for palestinerne. Jeg kunne til og med tenke meg at Israel trakk seg fra FN. Det er ingen grunn for oss å være partner i en institusjon som er moralsk konkurs. Vi trenger ikke å gi hånden til denne organisasjonen, og vi burde arbeide med amerikanerne for å få dem til å slutte å gi dem penger.»

Er en slik handling mulig?

«Hva får vi fra FN? Vi bare betaler. Vi blir fordømt hele tiden. Hvorfor skal vi være medlem i en organisasjon som spytter på oss? Av en eller annen grunn liker utenriksdepartementet dem. Hvis de er masochister, la dem være de som går til FN.»

Kan et land føre seg selv uavhengig i dag, uten å være medlem i FN?

«Absolutt. Ta Taiwan for eksempel. Det ble kastet ut av FN, og fungerer aldeles utmerket.»

Og når vi snakker om den juridiske statusen til innbyggerne i Judea og Samaria, vil noe forandre seg i verdens øyne?

«Jeg er ikke sikker på at vi vet hva vi kommer til å gjøre. For når alt kommer til alt kan vi ikke forhindre denne handlingen. Hvis de vil gå til FN, går de. Så kan de bestemme at du og jeg er dinosaurer [og det vil også få flertall i FN.] Vel, hva så? Spørsmålet er hva vi gjør med denne skapningen, de palestinske selvstyremyndighetene, og ikke hva vi gjør med FN.»

Hvor seriøse er rapporter om amerikanske forsøk på å stoppe oppgraderingen?

«Jeg vet ikke hva som er Amerikas nasjonale interesser. Det er vanskelig å forstå dem. Når alt kommer til alt, favoriserer Obama palestinerne, og ønsker ikke å bli innblandet. Han ønsker ikke å skade dialogen mellom de to partene. Jeg mener det ikke finnes noen slik dialog, og det er derfor vi må gjøre det som er bra bare for oss. Kanskje amerikanerne gjorde noe, men Obama er svak, og til og med palestinerne avviser ham.»

Hvordan mener du Israel bør reagere dagen etter at palestinerne er redefinert i FN?

«Spørsmålet er, enda en gang, ikke hvordan vi skal handle når de går til FN, men hva vi skal gjøre med en palestinsk enhet som anklager oss, som kjører anti-israelske kampanjer over hele verden, som utdanner sitt folk til å hate Israel. Det er spørsmålet. Om de går til FN er mindre interessant.»

Og hva er ditt svar på spørsmålet?

«Vi må la dem mislykkes.»

Da er det en bekymring for at Hamas vil ta over området.

«Vi vil ikke la Hamas ta over området. Vi vil ha kontrollen. Kanskje ikke over hele området, men vil vil kontrollere det som er nødvendig for sikkerheten. Vi bør forberede oss for noe forstyrrelser, og slutte å ha sånn respekt for paradigmet med to stater for to folk. Det fungerer bare ikke, fordi det er ingen partner på den andre siden.»

Og når det kommer til Folkerett, vil vi ikke være ansvarlige for dem?

«Det er ingen grunn for oss å være ansvarlige for dem. Jeg er ikke klar for å være ansvarlig for den maten som kommer eller ikke kommer til dem. Det er deres problem, ikke vårt. Må jeg ta ansvaret for hele verden, eller? Vi trakk oss ut av de store byene deres i 1996, og det var det. Alt de gjør der er deres eget problem. Hvis de er snille med oss, vil vi hjelpe dem. Hvis ikke, vil vi ikke.»

En slik politikk er å be om internasjonalt press på oss.

«Ja. Det vil være internasjonalt press, og vi skal stå imot det. Hvis europeerne ønsker å hjelpe dem, la dem hjelpe dem. Vi har ikke noe spesielt ønske om sultne naboer. Det er ikke bra for oss heller, men vi er ikke ansvarlige for dem. Hvis de ikke vet hvordan de skal støtte deres handlinger, er det deres problem. Akkurat som jeg ikke er ansvarlig for araberne i Somalia, slik er det tilfellet her. Palestinerne er en mislykket sak, og det er deres problem. Vi bør intervenere kun dersom vi har en klar sikkerhetsmessig interesse.»

Det betyr full kontroll med sikkerheten i hele området.

«Selvfølgelig. Eller vil vi kanskje ha raketter mot Jerusalem?»

Dersom jeg forstår deg riktig, så støtter du utenriksminister Avigdor Lieberman når han sier at Israels svar på palestinernes fremstøt i FN burde være at Abbas’styre kollapser.

«Vi trenger ikke å hjelpe ham. Det er alt. Han vil falle fra hverandre helt av seg selv. Vi burde ikke hjelpe våre fiender.»

I mellomtiden gjør vi akkurat det motsatte.

«Ja. Vi gir ham penger, vi beskytter ham fra Hamas, og hva gir han tilbake? Vi må begynne å tenke annerledes. Og hvis verden ønsker å søle bort penger på Abbas’ sønner for å gjøre dem mer velstående, la dem sette i gang…»

Efraim Inbar er professor i politiske studier ved Bar-Ilan universitet, og direktør ved universitets berømte Begin-Sadat Center for Strategic Studies (BESA-senteret.) Han er utdannet ved the Hebrew University (B.A. i politisk vitenskap og engelsk litteratur) og Chicago universitet (M.A og Ph.D i politisk vitenskap). Han var gjesteprofessor ved Johns Hopkins University i 2004, Georgetown University i 1991-29, gjesteforeleser ved Woodrow Wilson International Center for Scholars i 1996.

Inbar ble utnevnt som Manfred Warner NATO Fellow i 1998, gjestepartner ved  the (London) International Institute for Strategic Studies i 2000, og fikk Onassis Fellowship i 2003. Han foreleser ofte ved institusjoner som RAND, Harvard, MIT, Columbia og Yale.

Han er spesialist på saker som vedrører strategi i midtøsten, med spesiell interesse for Israels nasjonale sikkerhet. Han har skrevet over 80 artikler i fagblader og journaler. Han har utgitt fire bøker: Outcast Countries in the World Community (1985), War and Peace in Israeli Politics. Labor Party Positions on National Security (1991), Rabin and Israel’s National Security (1999), The Israeli-Turkish Entente (2001), and Israel’s National Security: Issues and Challenges since the Yom Kippur War (2008). Han har også redigert tolv artikkelsamlinger.

I den israelske hæren (IDF) var han fallskjermsoldat. Han var medlem av the Political Strategic Committee of the National Planning Council og the Chair of the Committee for the National Security Curriculum i utdanningsdepartementet. Han arbeidet ved den akademiske komité I historieavdelingen I IDF, og har vært president i the Israel Association of International Studies. Han er mye sitert i israelsk og internasjonal presse.

Inbar er spesialist og underviser innen følgende områder:
Krig og strategi
Nasjonale sikkerhetsproblemer i midtøsten
Israelsk politikk

 

ADL, The Anti-Defamation League, kritiserte før helgen de europeiske nasjoner på det sterkeste for «feig handling» og for å ha «kapitulert for arabisk intimidering og press» ved å stemme til fordel for eller ved å avstå fra å stemme over den palestinske oppgraderingen til observatørstatus som «ikke-medlemsstat» i FN.

Direktør i ADL, Abraham H. Foxman, sa blant annet i sin uttalelse at det var «mer i sorg enn sinne vi så de europeiske nasjoner gå tilbake til sin anti-israelske tradisjon, et knefall av en respons i FN. De har vært feige, og har kapitulert for arabisk intimidering og press.»

Han gir uttrykk for at man i organisasjonen trodde at de europeiske landene hadde inntatt en balansert posisjon som kunne gjøre dem i stand til å hjelpe til i konflikten. Men når man ikke greide å avvise det palestinske initiativet, viste dette tydelig hvor ubalansert og lite objektive de var.

«De har mistet sin kredibilitet, og kan ikke lenger spille noen seriøs rolle i arbeidet med å bringe israelere og palestinere sammen», skriver organisasjonen om europeerne.

EUROPA SVIKTET
«For mens tsjekkerne utmerket seg ved prinsipielt å stemme imot den palestinske oppgraderingen, sviktet resten av Europa i å stå imot den palestinske taktikken, som bare vil føre til vanskeligheter på veien mot fred.»

«Europeerne visste at avstemningen ville få flertall uansett, men valgte likevel å støtte den, til tross for at de godt visste hva som sto på spill. Etter at palestinerne avslo Storbritannias krav om forsikringer om at de ville vende tilbake til forhandlingsbordet uten forhåndsbetingelser og ikke ytterligere komplisere disse forhandlingene ved å trekke Israel for den internasjonale forbryterdomstolen, skulle hele Europa ha stått ved Israels side og sagt «Nei. Forhandlinger er den eneste veien til en stat.»»

Organisasjonen roste USA og FN-ambassadør Susan Rice for hennes store anstrengelser for å oppmuntre andre land til å følge USAs eksempel i å avvise den palestinske resolusjonen.

Dette innlegget ble publisert i Israel, Midtøsten. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.