Antirasisme – eller politisk agitasjon med antisemittiske undertoner?

Jødehatet i Europa blomstrer i beste velgående. Bare helt nylig har vi (SMA) skrevet om svært kritikkverdige forhold i Frankrike Nederland 18.03Sverige 10.03Norge 3.03Ungarn 17.02, og Belgia 13.02.

Elever på Vasa Real som for snaue to uker siden ble møtt av hatefull antisemittisk grafitti på skolens vegger, har vist en gledelig støtte til sine jødiske skolekamerater etter hendelsen.

Allerede dagen etter det forferdelige synet tok de positive elevene grep, som det kalles. Inngangspartiet, som hadde blitt sprayet ned med hakekors og nazistiske symboler, var nå dekket av papirhjerter og merkelapper med gode ord. Tiltaket var i regi av av Liberala Ungdomsförbundet.

Mellom alle de fine hjertene og blomstene var det plakater med tekster som «Kjærligheten overvinner hatet» og «Kjærlighet kommer i alle farger og fasonger».

Dette er selvfølgelig prisverdig. Men det som skjedde, reiser også en annen, og langt mer kompleks, problemstilling.

Til tross for engasjementet blant klassekamerater, lærere og foreldre, samt medlemmer i antirasistiske organisasjoner som bare vil det beste, så føler det jødiske samfunnet i byen seg slett ikke trygge lenger. De føler seg truet, ikke bare fra mennesker med nazistiske tilbøyeligheter, men «fra høyresiden, venstresiden og islamister.» Det jødiske samfunnet føler ikke at politiet beskytter dem slik de burde, skriver «Jüdische Allgemeine», et Berlin-basert nettsted drevet av Sentralrådet for jøder i Tyskland. De jødene de har intervjuet tror ikke på tilfeldigheter lenger.

Under markering av Kvinnedagen ble jøder i Malmö angrepet med kniv.

«Vi har lover. Det er på høy tid at politiet og rettssamfunnet påser at de også blir fulgt,» sier Lena Posner-Körösi. «Politikerne vet godt om dette, hvor truet jødene er – fra høyre, fra venstre, og fra islamister. Vår sikkerhet krever stadig mer ressurser, men vi venter likevel stadig på de politiske beslutningene,» sier hun til nettstedet.

Tilbake til Stockholm. En markering ble også holdt. Arrangøren var Studenter mot Rasism. Skoleledelsen og foreldrene protesterte imidlertid mot denne motdemonstrasjonen, av sikkerhetshensyn.

Det er slik at den grupperingen i samfunnet som oftest – og selvfølgelig med rette – angriper nazismen, selv står for rasisme når det kommer til jøder.

Selverklærte antirasister opptrer antisemittisk. Noen ganger med politiets hjelp. Dette er en problemstilling vi lenge har vært klar over og har påpekt ved mange anledninger.

Vi så det da jøder ble bortvist fra en markering av Krystallnatten i 2004. SOS Rasisme nektet alle paroler som gikk på «Israel-Palestina»-spørsmålet. Til og med Israels flagg og Davidsstjerner ble forbudt i toget, under foregivende av at man ikke ønsket en kobling til konflikten. Palestinaskjerfet, det kanskje sterkeste symbolet på Israel-motstand, ble derimot brukt, og tillatt av samme organisasjon. NIS (nå SMA) skrev et offentlig brev til SOS Rasisme der saken ble forklart.

Markeringen er av denne grunn ikke lenger et uttrykk for respekt og minne om den grufulle hendelsen, men har blitt et forum for krefter som står imot jødenes eneste stat, og samarbeider og støtter organisasjoner som vil utrydde staten Israel.

Vi så det da en kvinne i ledelsen for SOS Rasisme angrep og tok Israel-flagget fra en fredelig demonstrant i en pro-Israel-demonstrasjon i regi av Miff i Trondheim i februar 2011.

I 2012 ble en sogneprest fra Osterøy utenfor Bergen nektet å gå med en plakat med teksten «Nei til jødehatet» under en tilsvarende markering i Bergen. Bak beslutningen sto AUF, Kvinneaktivistene, Muslimske Studenter i Bergen, Nye SOS Rasisme, Rødt, SU, Tjen Folket, Unge Høyre og Unge Venstre samt hovedarrangøren Norsk Folkehjelps Solidaritetsungdom.

I 2013 presterte dialogpresten Odd Kristian Reme, invitert av nettopp SOS Rasisme, å tale på 75-årsmarkeringen av Krystallnatten – med palestinaskjerf. En klar politisk markering mot jødenes eneste trygge havn.

Per Gudmundson i SvD skriver om demonstrasjonen på lederplass, og påviser det faktum at den slett ikke var noen spontan protest, men en politisk markering.

Aktivisterna i ”Studenter mot rasism” visade måttligt med förståelse. ”Vasa Reals skolledning äger inte trottoaren på Karlbergsvägen”, skrev en av dem på Facebook.

Demonstrationen skulle alltså bli av, även om skolledningen och föräldrarna protesterade, och trots att skolans elever själva skulle vara på lektion.

Vilka är då dessa ”Studenter mot Rasism”, som presenterar sig på Facebook som ”elever på Vasa Real”, men uppenbarligen varken bryr sig om elevernas säkerhet, polistillstånd, skolans protester eller föräldrarnas oro?

Det rör sig inte om någon spontan protest.

”Studenter mot Rasism” är ytterligare ett exempel på en enhetsfront, bakom vilken döljer sig en kommunistisk sekt. Det har ju historiskt visat sig svårt att sälja in det kommunistiska budskapet till de berörda massorna, varför man tvingas arbeta under falsk flagg för att dra nytta av tillfälliga opinionsvindar. Enhetsfronter har även visat sig kunna överbrygga meningsskiljaktigheter mellan kommunistiska sekter som annars mest jagar varandra med ishackor.

Det er prisverdig at noen ser galskapen og avslører antirasistenes egentlige agenda. Det finnes mange unge som går inn i disse bevegelsene med idealisme og ærlige hensikter. De ønsker å skape en bedre verden. Men lederne i mange av disse organisasjonene er fulle av rasisme, for eksempel mot hvite, og i særdeleshet antisemittisme. Dette kommer klart til uttrykk i deres handlinger.

Så fikk da også Gudmundson tyn av sosialistene for sin lederartikkel.

 

 

 

 

 

Skrevet i Antisemittisme | Legg igjen en kommentar

Svensk jøde søker asyl i sitt eget land

Annika Hernroth-Rothstein – asylsøker i sitt eget land på grunn av økende antisemittisme

Annika Hernroth-Rothstein – asylsøker i sitt eget land på grunn av økende antisemittisme

Det er horrible tilstander i Sverige. Denne saken viser hvor lite svenske myndigheter «gillar olika» bortsett fra slik de selv definerer det. Jøder, for eksempel, ønsker de ikke i dette landet styrt av hyklere.

Den svenske jøden Annika Hernroth-Rothstein søkte mandag om politisk asyl i sitt eget land Sverige. Rothstein (31) er tobarnsmor og politisk rådgiver for Folkpartiet. Hun tok dette oppsiktsvekkende og dramatiske skrittet for å protestere mot en rekke forordninger i Sverige som rammer jøder, som forbud mot kosher-slaktning, rituell omskjæring, og til og med også import av kosher-mat, skriver The Times of Israel.

Sveriges (og Norges) forslag om å forby rituell omskjæring, samt en resolusjon i Europarådet som fordømmer praksisen, ses på av mange som et tegn på en økende antisemittisme i Europa. Diskusjonen om emnet er heftig, også i Norge.

Målet med aksjonen er ifølge Rothstein å flytte diskusjonen fra sosiale medier som Twitter, eller den som foregår rundt middagsbordene hjemme hos folk og i synagogene for jødenes del, til å bli et tema for beslutningstakerne, og å få dem til å forstå at dette er et problem som de er nødt å ta fatt i. Rothstein har en fortid som aktivist i solidaritetskampanjer med jødene og for Israel.

«Det er fint at vi har samtaler om dette oss imellom, men jeg ser ikke på dette som et jødisk problem først og fremst. For jeg tror ikke det er mange jødiske antisemitter der ute,» sier hun til The Times of Israel i et telefonintervju tirsdag. «Vi har ikke ansvaret for å løse dette selv. Det er et politisk problem som må få politiske konsekvenser og løsninger.»

Mange hun har snakket med har sagt at hun skal glemme det og at den eneste løsningen for jøder i Europa er å flytte til Israel. Men hun nekter å akseptere dette.

«Vi har et ansvar for dem som ikke er i stand til å flytte. Mennesker over 80 som har vært gjennom et helvete for å komme hit. Vi skylder dem å sikre dem forhold så de kan leve åpent og fritt. Jeg vil at folk skal se at dette er en sak om menneskerettigheter,» sier hun. «Folk kommer hit fra hele verden for å kunne leve fritt og åpent, mens jødene i Sverige blir nektet denne grunnleggende rettigheten.»

Rothsteins foreldre byttet navn i 40-årene, men kunne ikke flykte fra antisemittismen i omgivelser som lot nazistenes soldater passere fritt på sin vei til Norge. Hun vokste opp uten noen sterk tilknytning til Judaismen, men ble grepet da hun ble mor i en alder av 22, og begynte å holde Sabbaten, og å skrive en politisk blogg.

Sist mandag publiserte hun en artikkel på nettstedet Mosaic Magazine hvor hun offentliggjorde søknaden om å få flyktningestatus i Sverige.

Ifølge det svenske Migrasjonsverket kan man søke om asyl når «om du har välgrundade skäl att vara rädd för förföljelse på grund av: ras, nationalitet, religiös eller politisk uppfattning, kön, sexuell läggning eller tillhörighet till viss samhällsgrupp.»

Migrasjonsverket skriver videre: «Förföljelsen kan komma från hemlandets myndigheter. Det kan också vara så att myndigheterna inte kan eller vill ge skydd mot förföljelse från enskilda personer eller grupper.»

I artikkelen på Mosaic påpeker Rothstein at kosherslakting har vært ulovlig i Sverige siden 1937, og at forbud mot omskjæring hurtig får støtte blant folk, bade politisk og ellers.

«Politikerne på høyre- og venstresiden finner hverandre når det kommer til våre religiøse tradisjoner. De setter sin ære i å beskytte både dyr og barn fra mennesker som oss, og fra det en av våre politikere kalte «barbariske skikker», skriver hun.

«Våre tradisjoner blir ulovlige, den ene etter den andre», skriver hun. «Angrep på oss går ustraffet hen. Politikere, journalister og intellektuelle beskriver oss som barbarer. Den 9. november, på 75-årsdagen for Krystallnatten, gikk flere hundre nynazister i tog gjennom Stockholm i solidaritet med sine greske allierte i Gyllent daggry. Det var en lovlig demonstrasjon, de hadde tillatelse fra politiet. En gruppe venstreorienterte, også denne på flere hundre mennesker, protesterte. Mange av dem viftet med Hamasflagg og palestinske kefiyaher. Det var duket for en perfekt synergi: et høytidelig jubileum for en skammens dag – kapret av to ekstreme og nominelt motsatte sider av det politiske spektrum og likevel forent i sitt jødehat, alt med myndighetenes tillatelse.»

For en måned siden konfronterte hun personen bak det siste forbudet mot kosherslaktning og andre lignende lover. Hun sa til ham at det jo hadde vært noe lettere å bare lage en lov som forbyr jøder, i stedet for å forby jødenes rituelle praksis litt etter litt. Etter en tjue minutter lang diskusjon, sa parlamentarikeren: «Vel, du kjenner oss. Dette som vi kaller multikulturalismen. Alt det der. Vi vil ikke ha det. Ikke her. Ikke i vårt land.»

Så langt er svenskene generelt «veldig tause», sier Rothstein. Men hun har fått overveldende positive tilbakemeldinger fra folk over hele verden. Men hun innrømmer at det også har vært noen negative reaksjoner, og hun venter mer av det fremover.

«Selvfølgelig ventet jeg store reaksjoner fra de høyreekstreme gruppene. De vil hate meg uansett hva jeg gjør. Men jeg ventet reaksjoner også fra det jødiske samfunnet her», sier hun.

Før hun sendte inn søknaden, snakket hun om saken med andre jøder. En dag kom en kvinne til henne og sa at hun hadde hørt om saken.

«Å, som du provoserer», sa hun til meg. «Hvorfor må du trykke din identitet opp i ansiktet på andre folk?»

Rothstein for sin del lurer på hvorfor jøder ikke gjør akkurat det.

«Regjeringen kommer med den ene avgjørelsen etter den andre som tar bort vår religiøse frihet og driver oss ut av landet, uten at vi kommer oss ut på gatene», sier hun. «Vi burde være der og demonstrere, men vi er det ikke. Jeg håper at også de jeg irriterer vil tenke på det.»

«Jeg vil at folk skal skjønne at dette ikke bare er en spøk. Selvfølgelig er det et stunt for å få publisitet. Men det vil ikke vare lenge, og jeg vet at søknaden min vil bli avslått. Men dette er om noe mye større. Det handler om å stille regjeringen til ansvar.»

Times of Israel: Svensk jøde søker om asyl i sitt eget land

Skrevet i Antisemittisme, Nytt | Legg igjen en kommentar

Fienden vil prøve å ramme det sivile samfunnet

Hizbollah: missiler fra 2009

Hizbollah: missiler fra 2009

Selv om et Iran med kjernefysiske våpen er den største potensielle trusselen Israel står overfor, og den eneste eksistensielle, – Israel har vist at landet kan hamle opp med både ett og flere land som angriper – samtidig, så er det likevel langt fra bagateller hvis man ser på hva som skjer rundt Israel. Landet er det eneste fredelige i hele regionen, ifølge ingen ringere enn utenriksminister Espen Barth Eide, representant for Norges rødgrønne regjering, en regjering som ikke akkurat har utmerket seg ved sin objektivitet eller Israel-vennlighet. Rundt Israel er det kaos. Politisk, humanitært, moralsk, en elendighet man har vanskelig for å ta innover seg.

Så sent som i går ettermiddag fikk vi melding fra bekjente som var på Golan-høydene i Israel, at de sto kun få kilometer fra bombenedslag, granater som kom over grensen fra Syria. Det ble beskrevet som «meget spesielt» å oppleve på så nært hold. Bygninger sto i flammer. I dag kunne vi lese om at to israelske soldater hadde blitt lettere skadd av granater herfra. Stedet ble åpnet for turister bare for en kort stund før man fant det tryggest å stenge igjen.

Statsråden for Israels hjemmefront, en militær avdeling som neppe kan sammenlignes med det vi forbinder med heimevernet, sa i en tale på Bar Ilan-universitetet tirsdag at Israels fiender nå har gitt opp å erobre landets territorium i en vanlig krig.

– Det kan man tydelig se på måten de forbereder seg, sa Gilad Erdan på konferansen. – Det er hjemmefronten de truer nå.

En fremtidig krig vil være rettet mot sivilbefolkningen og infrastrukturen, mener Erdan. Spesielt Hizbollah har lagt seg opp lagre av missiler, og nøyaktigheten er sterkt forbedret. Terroristgruppen har mer enn 200.000 våpen rettet mot Israel. I Libanon har hvert tiende hus lagre av raketter eller annen ammunisjon, sier han.

Antagelig vil en fremtidig krig her bli mer som den andre Libanon-krigen, men bare i større skala. I tre uker ble tusenvis av raketter skutt mot det sivile samfunnet, over hele landet. – Hizbollah vil bruke rakettene sine med omhu. De velger seg områder de vet de gjør stor skade på det daglige liv.

– Denne nye måten å krige på har endret den viktighet hjemmefronten har, sa Erdan. Tidligere var hjemmefrontens viktigste oppgave å forsyne de stridende med slike saker de ikke fikk ordnet seg med ved fronten. – I dag er fienden ute etter å ramme hjemmefronten i størst mulig grad, og vi kan i stor grad sammenligne oss med IDF, Israels forsvarsstyrker, sa han videre. – Dette er en helt ny måte å tenke på.

– Israels fiender forsøker å bryte ned folkets moral. Vår oppgave er å forhindre dette. Min oppgave som minister er å få hjemmefronten opp på et nivå der vi er forberedt på alt, slik at uansett hva som skjer, vil vi fortsette å virke. Det daglige livet vil fortsette, og det kommer det til å gjøre, selv om Israel kommer under angrep, sa han.

Selv om Erdan mente at massiv bruk av raketter er et helt realistisk scenario dersom Hizbollah angriper, var han overbevist om at de ikke ville gå til bruk av kjemiske våpen.

Arutz Sheva

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Midtøsten | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Forhandlinger Israel – Palestinaaraberne?

USAs utenriksminister John Kerry er i Israel, og hans ønske er at Israel og palestinerne kommer tilbake til forhandlingsbordet. I den forbindelse har Israels statsminister Benjamin Netanyahu visstnok gitt uttrykk for at han vil kunne avstå 90% av de omstridte områdene til de palestinske selvstyremyndigheter dersom han får en garanti for Israels sikkerhet. Samtidig ser vi at palestinernes president Mahmoud Abbas gjentar sitt krav om at Israel må tilbake til våpenhvilelinjene fra før 1967 før de skal sette seg ned ved forhandlingsbordet.

Vi skal her prøve å vise hvorfor dette er et absurd og umulig utgangspunkt. Like fullt vil nok ganske sikkert en hel medieverden stille seg bak Abbas’ krav.

Man kunne uttrykke det slik: Abbas’ krav er at Israel gir dem det de skal forhandle om, før forhandlingene starter.

Det er vanskelig å beskrive fredsprosessen, eller rettere sagt retorikken rundt fredsprosessen. For det er ingen fredsprosess i øyeblikket. Men vi skal gjøre et forsøk. Det er alltid en viss fare for overforenkling. Prosessen er innfløkt og komplisert, men ikke så komplisert at den ikke kunne vært løst.

Israel hadde før 1967 grovt sett de områdene landet har i dag, minus Øst-Jerusalem og Samaria og Judea, altså områdene øst for Jerusalem, mot Jordan-elven. Se fakta om delingsplanen her…

I løpet av den krigen som varte i seks dager 5-11. juni 1967, som var initiert av Syria i Nord, Egypt i sør og Jordan i øst, sto den angrepne part, Israel, tilbake med store arealer de hadde vunnet. Se kart under. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Israel etter seksdagerskrigen

Israel etter seksdagerskrigen

INTERNASJONALE LOVER
Når en krig er avsluttet og en av partene sitter som vinner, og har erobret territorier, gjelder regler for dette. Okkupasjonen er slett ikke ulovlig, som Palestina-araberne og deres støttespillere hevder. I dette konkrete tilfellet er okkupasjonen et resultat av angrep. Det kalles ofte militær okkupasjon, eller belligerent occupation. Verdensopinionen, ledet an av FN, har ikke særlig forståelse av dette, og mediefolk hiver seg lett på en populærforståelse som godt kan være helt misvisende. At mange hiver seg på denne misvisende forståelsen forandrer ikke noe som helst på det folkerettslige grunnlaget for okkupasjonen. Organisasjoner som FN er dessuten helt og holdent overgitt til det flertall som til enhver tid råder i den. Er det, som nå, et flertall av stater som misliker Israel, blir dette også uttrykt ved de uttalelser, også kalt resolusjoner, som kommer derfra. SMA har en rekke artikler om emnet.

Israel kaller disse områdene derfor med rette «omdiskuterte områder» – disputed areas. Det er en svært lang liste av slike områder i verden i dag.

SINAI-ØRKENEN
Verdenssamfunnet syntes Egypt skulle få tilbake Sinai-ørkenen. Dette var Israel villig til, dersom Egypt ville inngå fredsavtale. Denne avtalen er et kapittel for seg, men Israel og Egypt har i dag en gyldig fredsavtale, der begge parter har forpliktelser.

GAZA
Egypt hadde okkupert et lite område langs kysten, den såkalte Gaza-stripen. Denne var Egypt ikke interessert i å få tilbake etter krigen, og hadde heller ikke noe rettmessig krav på området. Israel ble sittende med kontrollen over området slik Genèvekonvensjonene foreskriver. Men misnøye og internasjonalt press fikk daværende statsminister i Israel, Ariel Sharon, til å gi etter og gi Gaza til de palestinske selvstyremyndighetene.

I 2007 tok terroristorganisasjonen Hamas kontrollen på stripen, og deretter har det gått nedover med levekårene for Palestina-araberne som bor her, både grunnet innstramminger og dårlig styring fra Hamas’ side, og sikkerhetstiltak og innstramminger fra Israels side som følge av enorme mengder angrep fra dette lille området. Israel har i årene etter at Hamas overtok, blitt angrepet rundt 12.000 ganger med raketter mot sivile områder. I verdensopinionen har det vært påfallende stille om disse angrepene.

I dag har Israel ingen kontroll inne på Gazastripen. Det er helt og holdent Hamas som regjerer. Israel har imidlertid innført full stopp i transport sjøveien til stripen. All transport skal enten skje via den israelske havnebyen Ashdod, eller via landeveien. Diverse organisasjoner har prøvd å bryte blokaden, men har blitt kontant avvist av Israel. Selv FN har innrømmet i en rapport at Israels blokade av Gaza er både «lovlig» og «passende.» Betegnende nok er mediene ikke helt fornøyde når slike konklusjoner dras, og uthever gjerne de eventuelle forbehold man tar.

Man overrapporterer av samme grunn nøden som ganske sikkert finnes i området, og som øker for hver dag Hamas strammer sitt ultrareligiøse muslimske grep, samtidig som man underrapporterer den materielle velstand som råder. Det er all grunn til å nyansere. Men ikke all rikdom skyldes arabisk rettferd, og ikke all fattigdom skyldes Israels «jerngrep» – som for øvrig blir strammet i takt med Hamas’ manglende vilje til kontroll, og løsnet tilsvarende ved effektive tiltak.

SYRIA
Syria i nord ville slett ikke inngå noen fredsavtale, etter at Israel hadde kjempet i oppoverbakke og tatt fra angriperen høyereliggende land, slik at de ikke lenger kunne beskyte områdene ved Genesaretsjøen derfra. Men en våpenhvile kom på plass. Syria angrep Israel nok en gang, og denne gangen tok Israel enda mer land fra syrerne. Nok en våpenhvile ble inngått, og partene ble enige om å trekke seg tilbake til den såkalte «purpur-linjen«, våpenhvilelinjene slik de ble trukket opp på FNs kart. Området mellom linjene oppe på Golan-høydene bevoktes i dag av FNs fredsbevarende styrker.

SAMARIA OG JUDEA
Områdene mellom Jerusalem og Jordan-elven er på mange måter det jødiske folks kjerneområde. Ordet jøde er utledet av nettopp Judea. Her ligger også mange av jødenes helligste steder, som partiarkenes graver i Hebron, og Jakobs grav i Nablus. Hebron er for øvrig hebreernes eldste hovedstad, etablert av kong David for 3.100 år siden.

Araberne fikk etter hvert ideen om å skape et «palestinsk folk» – og ideen om et «Palestina», – et område som aldri har vært definert som et land, et folk som aldri har hatt verken palestinsk konge eller annen form for styre, ingen myntenhet, intet forsvar, ingen frimerker. Daniel Pipes skriver interessant om emnet, det samme gjør Jerold Auerbach. «Palestinernes» første leder, terroristen Muhammad Abdel Rahman Abdel Rauf al-Qudwa al-Husseini, alias Yassir Arafat, var selv egypter. Listen over mislykkede eller vellykkede terrorangrep mot jøder er lang som et ondt år.

Denne ideen er langt på vei akseptert av verden. En står del av årsaken er sannsynligvis FNs velvilje når det gjelder å anerkjenne alle historieforfalskninger og direkte løgner eller fortielser, som følge av arabisk og muslimsk flertall i organisasjonen.

PLO
Noen må man forhandle med, om det skal forhandles. Ettersom Genève-konvensjonene krever forhandlinger, ble etter hvert PLO godkjent av Israel som forhandlingspartner. PLO ved leder Yassir Arafat skrev 9. september 1993 et brev til Israels daværende statsminister Rabin, der det slås fast at PLO

–          Anerkjenner Israels rett til å eksistere i fred og med sikkerhet;

–          Aksepterer FNs Sikkerhetsråds resolusjoner 242 og 338;

–          Forplikter seg til en fredelig løsning på konflikten;

–          Avstår fra bruk av terrorisme og andre former for vold;

–          Overtar ansvaret for alle PLOs elementer for å garantere deres medvirkning, unngå overtredelser, og straffe overtredere;

–          Bekrefter at de artikler i PLOs charter som benekter Israels rett til å eksistere nå er virkningsløse og ikke lenger gyldige;

–          Forplikter seg til å underordne seg det palestinske nasjonale råd for formelt samtykke til de nødvendige endringene i avtalen.

OSLO
Disse innrømmelsene kunne Israel leve med, og samtaler ble iverksatt. En prinsipperklæring ble utarbeidet i Oslo 13. september 1993, og undertegnet av de to partene i Washington.

Like etter ble det startet forhandlinger, og en hel del avtaler ble underskrevet. Avtalen om Gazastripen og Jeriko er på 300 sider, her av fire tillegg og seks kart.

28. september 1995 ble det underskrevet en ny avtale, den «Israelsk-palestinske midlertidige avtalen om Vestbredden og Gazastripen». Denne skulle gjelde til mai 99, senest, og hensikten var at palestinerne gradvis skulle få selvstyre i de omdiskuterte områdene, minske friksjonen mellom de to folkene, og stimulere til samarbeid og fredelig sameksistens.

I tiden som fulgte ble en del av milepælene i Oslo-avtalen som den ble kalt, oppnådd. Det palestinske nasjonalråd formaliserte endringene i PLOs charter, det ble inngått en avtale om internasjonalt nærvær i Hebron, og det ble inngått avtaler som blant annet slo fast at det var ulovlig å initiere eller ta noe skritt som kunne endre status på de omdiskuterte områdene, før man konkluderte med en permanent avtale.

Her kunne man nevne palestinernes fremstøt i FN for å få oppgradert status. Etter manges syn er dette i strid med nettopp dette punktet i interimsavtalene, ettersom man søker å få området til å bli noe som ligner en stat.

CAMP DAVID
I årene som fulgte var det en rekke møter mellom israelske myndigheter og representanter for Palestina-araberne. I 2000 inviterte USAs president Ehud Barak og PLOs formann Yassir Arafat til å gå videre med forhandlingene på presidentens landsted på Camp David. Imidlertid ble det ingen enighet mellom partene. Under disse forhandlingene ble Arafat tilbudt svært store deler av de omstridte territoriene, men avslo. Blant annet var Jerusalems status en av de punktene Arafat ikke kunne godta. Israel på sin side ville ikke avstå Øst-Jerusalem til araberne. Tolkningen av resolusjon 242 var også svært forskjellig.

Etter Clinton var det president Bush som prøvde seg, men heller ikke han hadde hellet med seg. Med «Veikartet for fred» i 2003 fikk han med seg statsminister Sharon, men løftene om en slutt på terrorhandlingene fikk en brå slutt 29. juni 2003, da en buss ble sprengt av en selvmordbomber i Jerusalem. 22 mennesker ble drept, og over 130 ble skadd. Fredsforhandlingene gikk i stå.

[pullquote]Israel sitter på områder de har mistet mange menneskeliv i krig for, og disse områdene er Israels forhandlingskort[/pullquote]ISRAEL UT AV GAZA
15. august 2005 annonserte Sharon en ensidig uttrekning fra Gaza, en svært omdiskutert beslutning i Israel. Det har da også vært en temmelig dyrt kjøpt lærepenge for Israel, med de over 12.000 raketter som har blitt sendt derfra. Tilbaketrekningen ble iverksatt for å gi freden en sjanse.

Siden den gang har diverse møter blitt holdt, og Israel har gjennomført en rekke forbedringer for Palestina-araberne for blant annet å styrke økonomien deres. Men direkte forhandlinger, som er en forutsetning, og eneste forutsetning for en bindende, avsluttende, gjeldende avtale mellom de to parter, har ikke funnet sted. Nåværende statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu, har gjentatte ganger uttrykt ønske om forhandlinger, og ønsket palestinernes representant Mahmoud Abbas, velkommen til forhandlingsbordet. Men det strander der, grunnet dette kravet om at Israel skal trekke seg tilbake til de våpenhvilelinjene som fantes før krigen, som altså resulterte i at det nå finnes territorier å forhandle om.

ISRAEL «MÅ» INGEN TING
En mengde mennesker har uttalt seg om konflikten, og en mengde krav, forslag og påstander har sett dagens lys. Noen mener man må tenke nytt og være villig til å se bort fra tidligere blindveier, og en hyppig påstand er at «Israel må vise vilje» eller at «Israel må gi fra seg territorier for å vise at de ønsker fred.»

Problemet, sett fra Israel side, er for det første at en avtale som ikke innebærer konkrete avtaler om sikkerhet, er utelukket. Dessuten har Israel og verden sett med all ønsket tydelighet, i og med tilbaketrekningen fra Gaza, at «god vilje» ikke hjelper det minste for denne sikkerheten. Å gjøre slikt av «god vilje» enda en gang ville gi landet alvorlige sikkerhetsproblemer.

For det andre er det en del områder Israel ikke vil eller kan oppgi. Dette av sikkerhetshensyn.

For det tredje er Israel i en forhandlingsposisjon. Israel sitter på områder de har mistet mange menneskeliv i krig for, og disse områdene er Israels forhandlingskort. Å gi dem fra seg før forhandlinger ville være tåpelig, og å kreve det er urimelig.

Men åpenbart er ingen urimelighet for stor for palestinernes president. For ham er det nok selvsagt at jødene skal avstå fra forhandlingsobjektet.

Det underlige er at ikke verden opprøres. Tvert imot virker det som om tanken ikke har streifet de fleste.

Skrevet i Antisemittisme, Israel | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Netanyahu: – Vi forbeholder oss retten til å handle dersom vår nasjonale sikkerhet er truet.

Den demilitariserte sonen mellom Israel og Syria

Den demilitariserte sonen mellom Israel og Syria

Frykten for at urolighetene i Syria skal spre seg til Israel er til å ta og føle på. Syria og Israel har en flere tiår lang våpenhvile, og FN har ansvaret for at den demilitariserte sonen mellom de to land holdes våpenfri. FNs generalsekretær Ban Ki-moon sa i går at en spredning av borgerkrigen i Syria og volden på Golanhøydene utfordrer denne våpenhvilen med Israel.
«Israel er ikke part i den interne konflikten i Syria. Men Israel vil forsvare seg dersom vi blir angrepet, og vi forbeholder oss retten til å handle dersom vår nasjonale sikkerhet blir truet,» sa Netanyahu.

Uttalelsen kom på en felles pressekonferanse i Warszawa med den polske statsministeren Donald Tusk. Begge land er bekymret for det «fryktelige blodbadet» som foregår i Syria.

Bakgrunnen for bekymringen for Israels vedkommende er blant annet den rolle FNs fredsbevarende styrker har i området. I går skulle Østerrike etter planen starte uttrekning av sine styrker.

Ban har bedt Sikkerhetsrådet å øke bemanningen i FN-styrken som vokter området fra 900 til den maksimale styrken som er vedtatt, 1.250 soldater, av frykt for «at den militære aktiviteten i området skal eskalere spenningen mellom Israel og den syriske arabiske republikken.» Han har også tatt til orde for at de styrkene som er der, skal få bedre muligheter for selvforsvar, ifølge Reuters.

«Tilstedeværelsen av den syriske hær og ikke-autorisert mililtært utstyr i separasjonsområdet er et alvorlig brudd på avtalen i 1974 om å holde seg fra hverandre mellom de israelske og de syriske styrkene», sa Ban i en rapport. Han sa også at israelsk gjengjeldelse over våpenhvilelinjene er et alvorlig brudd på avtalen.

Styrken er kjent som UNDOF. Mandatet den har, er å overvåke det området som er vedtatt for å skille Syria fra Israel, etter at Israel tok området fra Syria i krigen i 1967. Det er en smal stripe land, 70 km lang, som går fra Hermon-fjellet på grensen til Libanon, til elven Yarmuk, Israels grense mot Jordan. Teknisk sett er det fremdeles krigstilstand mellom de to landene Israel og Syria, men de har våpenhvile, en tilstand som har vart siden 31. mai 1974.

Sikkerhetsrådet med sine 15 medlemmer skal ha et møte sent i denne måneden for å fornye UNDOFs mandat med nye seks måneder.

De siste ukene har to av soldatene i FN-styrken blitt såret. Syriske opprørere overtok en grensepost, men ble drevet tilbake av regjeringsstyrker, skriver Jerusalem Post. Det har også forekommet kidnapping av FN-soldater. Disse har blitt løslatt igjen, men disse hendelsene har fått noen av medlemslandene til å revurdere sin deltagelse i styrken. Japan og Kroatia har allerede trukket ut tropper som følge av uroen.

Rundt 170 soldater fra Fiji er planlagt å skulle erstatte de kroatiske soldatene, ifølge FN. Fiji skal ifølge kilder i diplomatiet ha tilbudt seg å sende enda flere, og Filippinene, som allerede har trukke tilbake så mange som 340 soldater, er i tenkeboksen etter at Ban var i Manila og tok opp saken. Også India er representert med 200 soldater.

Russland har tilbudt seg å erstatte de østerrikske troppene, men avtalen mellom Israel og Syria tillater ikke faste medlemmer av Sikkerhetsrådet å delta. En talsmann fra FN sier det har kommet tilbud nok til å dekke opp etterspørselen.

Rundt 70 soldater fra Østerrike skulle reise hjem i går, og FN opplyser at de har samtaler med Østerrike om en tidsplan for tilbaketrekning av de resterende soldatene. Østerrike vil ha ut alle de 380 soldatene som er i styrken. Ban skal ha bedt dem om å bli til slutten av måneden.

Les også
FN trekker seg i nord
Tar seg til rette?

Hele våpenhvileavtalen her… (Israels UD)

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Midtøsten | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Canada: Tre angrep mot jødisk eiendom på tre dager

Shalom(Krysspostet fra SMA)

I alt tre eiendommer i Montreal som eies av jøder, har blitt angrepet på tre dager. To av disse var kosher-restauranter.

Da Sylvain Hazan ryddet opp etter fredagens angrep, fant han en sluknet Molotov-cocktail, en hjemmelaget brannbombe, skriver canadiske National Post.

Hazan har ingen problemer med å kalle helgen som sitt livs verste.

Likevel, til tross for de tre angrepene mot jødiske eiendommer, vegrer de lokale jødiske lederne seg for å kalle angrepene som antisemittiske.

I Hazans tilfelle ble eiendommen reddet av sprinklersystemet. Et jødisk-eid hus i en Montreal-forstad ble også forsøkt satt i brann tidlig lørdag morgen denne helgen.

Det siste tilfellet var tidlig søndag morgen i en restaurant, Chops Restobar, hvor Molotov-kocktails ble brukt til å forsøke å sette fyr på stedet. En del håndklær tok fyr mens det var 30 mennesker i restauranten, men ingen ble skadet. Også i oktober i fjor ble restauranten forsøkt brent ned.

En sammenslutning, Combined Jewish Appeal, slo fast i en uttalelse at «det er lett å slå fast at disse hendelsene kan være antisemittiske eller er hatefulle.»

«Men … det er absolutt ingen bevis for at de er motivert av antisemittisme på noen måte, selv om det er urovekkende.»

En talsmann for politiet i Montreal sa mandag at de tre forbrytelsene hadde forskjellig modus operandi – fremgangsmåten var forskjellig i de tre tilfellene. Dette selv om de alle tre inkluderte bruk av Molotov cocktail. Det ble ikke spesifisert nærmere hva disse forskjellene var.

Tehrani-Cohen, som eier bolighuset som ble angrepet i forstaden Côte-St-Luc, sa at etterforskerne hadde sagt akkurat det motsatte til ham; at materialet de hadde funnet, var identisk de tre stedene. Han fortalte at noen hadde prøvd å slå hull i et vindu på forsiden av huset rundt kl 02.00. Men glasset var dobbelt, så hullet hadde blitt så lite at bare litt av bensinen i brannbomben hadde kommet på innsiden. Han hadde øyeblikkelig fått slukket branntilløpet med vann, så skadene var minimale.

Tehrani-Cohen er kjent fra mediene. Han eier et teknisk institutt og er velstående. I 2010 forsvant han i nesten ett døgn. Da han dukket opp igjen, sa han at kidnappere hadde krevd løsepenger. Han er også innblandet i en del rettssaker omkring skattebedrageri i størrelsesorden 6 millioner USD.

Men forretningsmannen tror ikke dette siste angrepet har noe med fortiden hans å gjøre. Etterforskerne skal ha forsikret ham om at kidnapperen var i fengsel.

Politiet i Montreal har ikke vært tilgjengelig for kommentar om dette.

JØDENE FOR FORSIKTIGE?
Verken han eller Ouri Ohayon, som eide den andre restauranten, tror dette har noe med antisemittisme å gjøre. Argumentene synes å være noe tynne: «Hvis det er antisemittisme, ville de ha angrepet en synagoge.»

Også David Ouellette, talsmann for the Centre for Israel & Jewish Affairs, er skeptisk til tanken om antisemittisme. Han mener angrepene ikke ligner andre antisemittiske angrep, som vanligvis rettes mot større religiøse sentre som synagoger.

JØDEHATET VOKSER
SMA minner om en rekke hendelser i verden for øvrig, hvor totalt uskyldige, sivile jøder angripes, simpelthen fordi de er jøder. Vi kunne nevne den grusomme torturen av Ilan Halimi utenfor Paris i 2006, eller drapene på en rabbi og tre små barn på en skole i Toulouse i Frankrike for et års tid siden. De uskyldige menneskene var ikke i noen synagoge, og de ble drept utelukkende fordi de var jøder. I begge tilfeller var det muslimske angripere. I Frankrike rapporteres det om en forverring, ikke forbedring av forholdene for jøder etter de grusomme hendelsene. En rekke store og små episoder gjorde tilstandene i landet til en fortvilet affære for jøder.

SPCJ – Service de Protection de la Communauté Juive, kalte året «et år med uhørt vold mot jøder i Frankrike

Storbritannia ser økning i antisemittismen, det samme skjer forskjellige steder i USA, det samme problemet er voksende i Tyskland, og i HellasUngarn og Baltikum har vi sett tendensene lenge. Som i UkrainaSpania og Polen. For å nevne noen.
Dette må tas hånd om og bekjempes.

Vi ser derfor ingen grunn til å unnvike den triste konklusjonen som antagelig tvinger seg frem: jøder angripes oftere og oftere i hele verden – fordi de er jøder. Gjerningsmennene er ofte høyreekstremister, venstreekstremister, eller muslimer. Heller ikke jødene i politisk korrekte og alltid hjertegode Norge slipper unna.

BEVISBYRDEN FOR TUNG
Montreal-politiet ville ikke kommentere den pågående etterforskningen, men insisterte ifølge Nationalpost at det «ikke finnes noe bevis» for at de tre hendelsene var hatefull kriminalitet.

Hvilket minner oss på kommentaren fra EUs kommisjon for bekjempelse av bedrageri og økonomisk kriminalitet, OLAF, da grundige undersøkelser konkluderte med et svært utbredt misbruk av bistandsmidler fra EU til Palestina-araberne. Ett av medlemmene, Johannes Swoboda, sier faktisk følgende: Bare dersom DNA fra en selvmordsbomber matcher DNA fra dem som mottok Euroene, vil vi akseptere det som et bevis.

DU TROR DET IKKE FØR DU SER DET
Man har i det hele tatt en mengde nokså fantasifulle forklaringer på sin vegring mot å kalle noe antisemittisme. Her fra BBC, som mente ordet «antisemittisme» (på engelsk 12 tegn med bindestrek) var for langt å bruke. «Islamofobi» derimot, som også har 12 tegn på engelsk, er derimot ok å bruke. Det bruker man i utrengsmål. I tillegg er det slett ikke noe ord, langt fra noen diagnose.

Med slike forklaringer er det ikke så lett å komme til noen konklusjon.

Skrevet i Antisemittisme | Legg igjen en kommentar

Hawking boikotter, PA-politikere deltar

Stephen Hawking, 71, er avhengig av israelsk utstyr for å kommunisere

Stephen Hawking, 71, er avhengig av israelsk utstyr for å kommunisere

Toppledere i de Palestina-arabiske selvstyrte områdene i Samaria og Judea (PA) – både politiske ledere og akademikere – deltar hvert år på konferansen som Hawking boikotter av solidaritet med de samme palestinerne.

Den israelske konferansen for presidenter som berømtheten Stephen Hawking boikotter, har en lang og sammenhengende liste av prominente Palestina-arabiske talere blant sine deltagere oppigjennom årene. Blant deltagerne er også medlemmer av de palestinske selvstyremyndighetene, skriver Times of Israel.

Også i år er det minst en prominent deltager herfra. Han kommer fra det palestinske lovgivende råd. I de foregående fire år har det vært medlemmer fra PA, det har vært forhandlere, akademikere, og mannen som står bak planleggingen av den første palestinske by.

Avisen skriver videre at den britiske vitenskapsmannens meget omtalte ønske om å boikotte konferansen i Jerusalem, kom like etter at den palestinske helseministeren Hani Abdeen hadde avlagt et offisielt besøk i Hadassah-sykehuset i Jerusalem, sammen med en delegasjon palestinske representanter. Hensikten med besøket, skriver journalisten, er å få fremgang i samarbeidet mellom de to land på det medisinske området.

Altså ingen boikott fra palestinerne selv etter det vi kan se.

Hadassah-sykehusets ansatte sier selv at de ser samarbeidet med de palestinske myndighetene som en sak med topp prioritet. Ikke noe boikott den veien heller. Tvert imot sier de at «det finnes ingen grenser når det gjelder å behandle pasienter.»

Abdeen takket de ansatte ved sykehuset etter omvisningen, og roste sykehuset for den behandling og de muligheter som finnes ved sykehuset. Da han reiste, delte han ut gaver til palestinske pasienter ved sykehuset.

Ett av medlemmene i PA, det styrtrike PLC-medlemmet Munib al-Masri, som etter sigende gjentatte ganger skal ha blitt bedt om å bli statsminister i PA, står på listen over talere som «må bekreftes» på konferansen i år. I fjor var den tidligere ministeren i PA og fredsforhandleren Ziyad Abu Zayyad med, som han også var i 2008, 2009 og 2011.

Bashar Masri var også med. Han planla palestinernes første by, Rawabi. Masri står også bak palestinernes egenkapitalfond Siraj, og er sjef i i the Palestine Mortgage and Housing Corporation og leder the Palestinian Distribution and Logistics Services Company.

Yassir Arafats tidligere rådgiver for nasjonal sikkerhet og sjef for den preventive sikkerheten, Jibril Rajoub, deltok på konferansen i 2011. Han er visedirektør i Fatas sentralkomite, og er sjef for den palestinske olympiske komité.

Også PA-forhandler Hiba Husseini deltok i 2011.

En av de andre talerne i 2011 var den palestinske akademikeren Mohammed S. Dajani Daoudi, som er professor i statsvitenskap ved Al-Quds universitet i Jerusalem. Han deltok også i 2009.

Avisen nevner også Munther Suleiman Dajani Daoudi, som har vært høytstående leder ved kunstfakultetet ved det samme universitetet, og i årene 1996 til 97 var direktør i det palestinske departementet for økonomi og handel.

Leder for den årlige Presidential Conference, Israel Maimon, kommenterte nylig Hawkings boikott av konferansen som «opprørende og upassende, særlig for en som er så grunnfestet i uavhengighetens ånd, personlig og akademisk.»

Danial Taube. Israels ambassadør til Storbritannia, kalte boikotten en «stor skam». Han sa Hawking skulle ha oppfordret til fred og fremgang i stedet for å gi etter for ekstremister.

Hawkings boikott at konferansen har satt i gang en debatt – igjen – om en akademisk boikott av Israel. Det finnes en mengde argumenter imot boikott. Noen går på at det er en gavepakke for de såkalte «hardliners» – dem som vil kjøre en tøff linje mot både Palestina-araberne og omverdenen. Disse har selvsagt også sine amerikanske støttespillere.

En av palestinerne selv, Sari Nusseibeh, som er president på Al-Quds universitetet i Jerusalem, skapte kontrovers blant araberne da han hevdet at en boikott ville kunne isolere en av de sektorene i det israelske samfunnet som har størst sans for den palestinske saken, nemlig akademikerne.

Noen har også påpekt det de kaller hykleri fra Hawkings side. Vitenskapsmannen har de siste 50 årene hatt en nervesykdom som går på motorikken, og er fullstendig avhengig av et computerbasert system for å kommunisere. Systemet han bruker, har han fått av Intel. Siden 1997 har de forsynt den intelligente forskeren med det han trenger. Det er Intels israelske team som har designet utstyret hans, ifølge The Guardian. Universitetet har avslått å kommentere påstanden. Intel er et multinasjonalt firma med baser i Israel.

Flere andre kjente personer har gitt etter for press de senere årene, og droppet arrangementer i Israel, som The Pixies, Elvis Costello og Gil Scott-Heron. Andre derimot, har stilt opp, som Rihanna, Elton John og Madonna. I sommer skal Barbra Streisand gi to konserter i Tel Aviv, samt at hun skal være med på den nevnte konferansen.

Skrevet i Antisemittisme | Legg igjen en kommentar

Bedre for jødene i Irland

Alan Shatter, minister i Irland.  Foto: Getty ImagesIrland har hatt et rykte på seg for å være ynglested for anti-israelsk aktvisme. Dette sier Irlands eneste minister med jødisk bakgrunn, Alan Shatter.

Shatter er justis- likestillings- og forsvarsminister i Irland, og har vært Israels mest frimodige forsvarere i landet. Han mener at offentlighetens uvilje og fiendtlighet nå i løpet av de siste årene gradvis har blitt erstattet med en mer pragmatisk realisme. Israels venner har derfor nå muligens grunn til optimisme og håp, i stedet for desperasjon og fortvilelse.

Det jødiske samfunnet har også økt noe i antall, for første gang på årtier. Dublin har en mengde høyteknologibedrifter, og unge familier og unge mennesker har i det siste flyttet hit fra utlandet.

De siste to årene har propalestinske organisasjoner rådet grunnen, og med overdrevne og ensidige solidaritetskampanjer for Palestina-araberne, har de vært med å skape en fiendtlig innstilling til Israel bland folk.

Men Shatter sier dette nå har endret seg. Folk har begynt å skjønne at den vanskelige konflikten mellom Israel og Palestina-araberne er nokså kompleks, og at man ikke kan løse den ved boikotter eller protestdemonstrasjoner.

«Det er fremdeles en liten gruppe aktivister som overdriver, og demonstrerer så ofte de kan. Men de gjenspeiler ikke de holdninger folk flest har», sier ministeren. «Det er ingen utbredt anti-israelsk holdning blant folk flest. Menneskene i Dublin lever sine liv, de tilbringer ikke tiden sin med å tenke på Israel eller palestinerne.»

Shatter skal til Midtøsten mot slutten av uken. Han skal besøke irske tropper som tjener i FN-styrken i det sørlige Libanon, og etterpå skal han til Israel for å møte sin israelske kollega, justisminister Tzipi Livni. Han skal også ha samtaler med palestinske ledere.

«Det er ting med den israelske regjerings handlinger hvor kritikk er berettiget,» sier Shatter. «Men på samme måte er det kritikkverdige forhold også hos palestinerne.» «Den irske regjeringens holdning er at vi skulle ønske å se en signifikant fredsprosess i arbeid, med et konstruktivt engasjement mellom Israel og det palestinske selvstyret.»

Shatters jødiske bakgrunn og hans støtte til Israel, samt hans sosiale reformer i landet, har gjort ham til skyteskive for en mengde antisemittiske angrep. I april i fjor ble det lagt ut en film på Youtube som anklaget 62-åringen for å være en «jødisk statsrøver» som «ødelegger Irland.» Shatter ser på det meste av dette som en del av «pakken» ved å være minister, men innrømmer at en del av angrepene er over hva man skulle forvente, og upassende.

Irland har i øyeblikket presidentskapet i Europarådet, og Shatter akter å bruke muligheten til å gjøre noe med den økende antisemittismen. Angrepene på ham og andre, er ifølge ham en «utvendig manifestasjon av noe som finnes under overflaten, og som noe må gjøres med.»

En israelsk toppdiplomat i Dublin gir Shatter støtte i at offentligheten er i ferd med å skifte mening. I fjor måtte den irske folkemusikk-gruppen Dervish avlyse sin opptreden i Israel som følge av en anti-israelsk kampanje. Men nå tenker folk at «nok er nok» – det har vært nok hat, nok av å gå med saueflokken. Folk har begynt å se løgnene til de anti-israelske organisasjonene, og hvordan de oppfører seg. Folk så hatefulle mailer, og hørte truslene som Dervish fikk. Kampanjen mot Dervish har slått kraftig tilbake på aksjonistene selv.

Den irske filmmakeren Nicky Larvin sjokkerte folk i juni i fjor da han, etter en reise i Midtøsten, kom tilbake med en balansert dokumentar om konflikten. Arbeidet hans, som var sponset av det irske rådet for kunst, avstedkom en rasende protest fra aktivister som mente han «unnskyldte israelsk apartheid.»

[pullquote]Folk som hadde vært i Israel og så den aktuelle situasjonen, kom tilbake med nytt syn på konflikten.[/pullquote]Men som diplomaten sa: folk har begynt å tenke igjen etter dokumentaren. «Folk som hadde vært i Israel og så den aktuelle situasjonen, kom tilbake med nytt syn på konflikten – folk som Nicky. De kom tilbake med en ny oppfatning, og sa de hadde blitt «ført bak lyset.» Den tause majoritet begynte plutselig å heve stemmen for å støtte Israel.»

Shatter var også positiv til fremtiden for jødene i Irland. Avfolkningen blant jøder i Irland de siste tiårene har langsomt snudd. I 70- og 80-årene var det rundt 4500 jøder i byen, men ved årtusenskiftet var det bare rundt 1200 jøder tilbake. Mange unge emigrerte fordi de ville ha kontakt med større jødiske samfunn rundt om i verden.

Men nå vokser antallet igjen, som en følge av amerikanske og multinasjonale teknologifirmaer og farmasøytisk industri. Tall fra det jødiske samfunnet viser at 30 prosent av jødene i Irland har flyttet dit etter år 2000, hovedsakelig fra Frankrike, Canada og Israel. De siste fem år har det kommet minst 50 nye personer, og den jødiske befolkningen i byen teller nå 1986 personer.

De unge innflytterne kommer av økonomiske grunner. De er unge mennesker med god utdannelse og arbeidserfaring, og de jobber med teknologi i firmaer som Facebook, Google og PayPal. En ung familie kom fordi mannen i familien har ansvaret for en filminnspilling i byen, og flere av de som kommer, er lærere.

For første gang på generasjoner vokser det irske jødiske samfunnet, og de nye innflytterne gir de innfødte utfordringer de ikke har hatt på lenge, i og med et samfunn som trives, og ikke lenger dør ut.

The JC.com

De første jødene kom til Irland i 1079. De ble sendt tilbake over havet, antagelig kom de som handelsreisende fra Normandie. I 1232 var det sannsynligvis et jødisk samfunn i landet, for det meste rundt Dublin. Et edikt som ble ustedt i 1290 ga alle jøder ordre om å forlate det engelske området, men det skal ha vært relativt enkelt å omgå dette ved å forflytte seg litt til de galliske områdene som England ikke kontrollerte.

På slutten av det femtende århundre kom en del jøder fra Portugal, hvor de hadde blitt utvist (1496.) De bosatte seg på Irlands sørkyst. En av disse, William Annyas, ble valgt til borgermester i Youghal i York i 1555, og Francis Annyas ble tre ganger valgt som som borgermester i samme by i 1569, 1576 og 1581.

Irlands første synagoge ble bygd i nærheten av Dublin i 1660, og den første jødiske gravplassen ble grunnlagt tidlig i det attende århundre i Fairview ved Dublin, hvor det var et lite jødisk samfunn.

Sent i 1940-årene var antallet jøder i Irland kommet opp i 5500, men da staten Israel ble skapt i 1948, flyttet mange jøder dit av ideologiske og religiøse årsaker. Siden den gang har også mange jøder blitt assimilert og mistet sitt jødiske særpreg, ikke minst som en følge av konvertering til katolisisme ved ekteskapsinngåelse. I tillegg til emigreringen til Israel, har også mange jøder i årtiene etter krigen emigrert til USA og England, hovedsakelig av økonomiske årsaker.

Den irske konstitusjonen fra 1937 ga spesifikk beskyttelse til jødene. Éamon de Valera, som var president i landet flere ganger, og som ledet arbeidet med å gi landet en konstitusjon, mente dette var helt nødvendig, sett på bakgrunn av den behandling jødene fikk ellers i Europa på denne tiden. De Valera overkjørte sitt eget justisdepartement to ganger i årene etter krigen, da dette viste uvilje til å ta imot jødiske flyktninger etter Holocaust, og også fra kommunismen. Det er plantet en minnelund til ære for de Valera i Israel, nær Nasareth, til minne om «hans konsistente støtte» til de irske jødene.

Nazistenes folkemord på jødene fikk liten innvirkning på jødene i Irland, selv om de fire tusen jødene i landet sto på listen som ble laget under Wannsee-konferansen. Man kjenner til kun to irske jøder som ble drept under Holocaust, Esther Steinberg og hennes lille sønn.

En komite organiserte Kindertranport under Den annen verdenskrig. Rundt ti tusen barn mellom 3 og 17 år, fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia uten følge, fikk komme inn i Storbritannia uten visum. Noen av disse ble sendt til Nord-Irland, hvor de bodde hos fosterforeldre, andre fikk være i Millisle Flyktningeleir, hvor de ble tatt vare på til 1948, da leiren stengte.

Det finnes i øyeblikket fire synagoger i Irland: tre i Dublin og en i Cork. I Nord-Irland er det en i Belfast.

Fra Wikipedia

Skrevet i Antisemittisme | 2 kommentarer

2012: et år med uhørt vold mot jøder i Frankrike

SPCJ – Service de Protection de la Communauté Juive – har laget en rapport på de innkomne tall over antisemittisme i Frankrike i året som gikk. Tallenes tale er skremmende.

2012: et år med uhørt vold mot jøder i Frankrike

  • 4 mennesker, av disse 3 barn, ble drept. 2 skadd
  • 614 antisemittiske hendelser notert, mot 389 i 2011, noe som innebærer en 58% økning av antisemittiske tilfeller i Frankrike i 2012.
  • Antall fysiske og verbale angrep (vold og truende oppførsel og fornærmelser) økte med 82% sammenlignet med 2011 (315 i 2012 mot 171 i 2011.)
  • Antall fysiske angrep nesten doblet i 2012 sammenlignet med 2011
  • 25% av fysiske angrep involverte våpen.
Antisemittisme i Frankrike 2011-2012

Antisemittisme i Frankrike 2011-2012

Økningen av antisemittiske handlinger har ingen sammenheng med internasjonale hendelser

  • I stedet for at man er mer på vakt, ble angrepene i Toulouse og Sarcelles fulgt opp av en tydelig økning i antisemittiske handlinger
  • Etter angrepene i Toulouse kom det svært mange antisemittiske handlinger. Disse bar preg av støtte til, eller hadde sammenheng med, Merah og hans ugjerninger.
Økningen av antisemittiske handlinger har ingen sammenheng med internasjonale hendelser

Økningen av antisemittiske handlinger har ingen sammenheng med internasjonale hendelser

55% av rasistisk vold i Frankrike i 2012 var rettet mot jøder

  • Ifølge innenriksdepartementet har man notert seg 175 tilfeller av rasistisk motivert vold: 96 antisemittiske, 70 tilfeller av rasisme og xenofobi, og 9 antimuslimske handlinger.
  • Økningen i antisemittiske handlinger i Frankrike i 2012 er over 8 ganger så stor som økningen i annen rasisme og xenofobi: 58% mot 6,8%.
Fokus på voldsbruken

Fokus på voldsbruken

Hvor foregår antisemittiske handlinger mot enkeltpersoner?

  • Mesteparten av antisemittiske handlinger foregår på gaten.
  • Enkelte byer og enkelte boligstrøk vitner om gjentatte antisemittiske handlinger.

Den jødiske befolkningen ble rammet av to terrorangrep på under seks måneder

Toulouse løsnet en mann som var kjent av politiet som medlem av en jihadist-gruppe, skudd inne på en jødisk skole. Dette skjedde 19. mars 2012. En far til to barn, hans to barn på 4 og 5 år, og en syv år gammel skolejente ble massakrert på en grusom måte. En ung gutt på 17 ble alvorlig såret.

Sarcelles kastet to personer en bombe inne i et kosher supermarked ved lunsjtider 19. september 2012. En kunde ble skadd i armen. Etterforskningen førte til en større antiterror-aksjon mot radikale islamistgrupper i et stort antall franske byer. Man fant lister med jødiske organisasjoner i Paris-regionen, og et antall ferdigskrevne testamenter.

Paris ligger naturlig nok høyest på statistikken. Bydelene 13, 16 og spesielt 19 og 20 har et ekstremt mye høyere antall antisemittiske hendelser enn resten av byen.

Mest antisemittisme i Frankrike i 2012

Mest antisemittisme i Frankrike i 2012

Utdrag av statistikken over antisemittiske angrep begått i Frankrike i 2012

Søndag 22. januar 2012 – MONTREUIL
En 16 år gammel jødisk jente blir antastet av mennesker ved t-baneutgangen. De ser at hun bærer på hebraisk-språklige bøker, – de slår henne i ansiktet, skjærer klærne hennes i stykker med en kniv, og roper antisemittiske skjellsord mot henne. Offeret blir dypt sjokkert.

Torsdag 16. februar 2012 – PARIS (Arrondissement 19)
En ung mann blir frastjålet mobiltelefonen, penger og jakke. Når angriperne innser at han er jøder, sier en av dem: «Ser du hva israelerne gjør mot palestinerne?»
De banker ham opp og løper sin vei.

Søndag 26. februar 2012 – MARSEILLE
En jødisk kvinne blir antastet av naboen. Han sier: «Dere jøder, dere er verden herrer, dere tror dere kan gjøre alt dere vil, dere tar over hele nabolaget!» Han griper henne i armen og dytter henne.

Torsdag 8. mars 2012 – MONTREUIL
Tre personer på rundt 14 treffer på en mindreårig og sier de ikke liker yarmulka’en hans, og legger tyil at de ikke liker jøder, heller. En av dem drar opp en flaske med tåregass og sprayer offeret.

Tirsdag 13. mars 2012 – PARIS (Arrondissement 19)
En 12 år gammel jente blir slått i ansiktet og kalt «skitten jøde» på plattformen på Ourq stasjon. Overgriperen er en tenåringsjente som feilaktig beskylder henne for å ha dyttet henne og at hun ikke har bedt henne om unnskyldning fordi hun er jøde.

Torsdag 22. mars 2012 – PARIS (Arrondissement 20)
En kvinne blir spurt om hun har sigaretter, noe hun svarer negativt på. Angriperen sier til henne: «vi kommer til å sette den franske republikken i brann. F*** jødene! Jeg skal pule franskmennene, jeg skal pule de franske kvinnene!» Han slår henne på kneet og i ansiktet.

Lørdag 24. mars 2012 – MELUN
En alvorlig handikappet mann er på vei hjem, og blir voldsomt angrepet av et antall personer som tvinger ham inn i huset. De sier «din skitne jøde» og stjeler nøklene, kredittkortet og 30 Euro i kontanter fra offeret som er tilbakestående og lider av mentale problemer.

Mandag 26. mars 2012 – PARIS (Arrondissement 13)
En 11 år gammel skolegutt som bærer rituelle frynser (tzitzit) blir slått i ansiktet og kalt «din skitne jøde» like utenfor skolen sin.

Onsdag 28. mars 2012 – GRENOBLE
En ikke-jødisk sikkerhetsvakt parkerer bilen sin ved et jødisk kultursenter og går hjem. To personer på scooter kjører nær ham og sier «f***ing jøder!» og slår ham i ansiktet.

Lørdag 31. mars 2012 – AIX EN PROVENCE
En mann og sønnen hans blir fysisk angrepet og hører antisemittisk snakk idet de går ut av synagogen. Personer på taket av en skole kaster steiner på dem tre ganger og roper «Hey jøder! Shabbat Shalom!»

Søndag 1. april 2012 – MARSEILLE
En jøde som bærer yarmulka går på gaten med sin kone og deres to barn når de antastes av en mann som roper: «Skitne jøder, vi vil ikke ha dere her. Gå hjem, forsvinn, fritt Palestina.» Og han slår mannen.

Mandag 2. april 2012 – SARCELLES
En gruppe personer kommer mot en jødisk tenåring og ber ham gi dem mobiltelefonen sin. Når han nekter dette, sier de: «det er ok, du er jøde, du kan få så mange du vil.» Og de sprayer ham med tåregass.

Tirsdag 17. april 2012 – PARIS (Arrondissement 16)
Offeret er midt i undervisningen når hun blir forstyrret av en person som slår henne og skriker: «Skitne nordafrikaner, jødene skader landet, nordafrikanerne skader landet. Vi burde banke dere opp og sparke dere ut. Hvis jeg får tak i deg skal jeg voldta deg.»

Mandag 30- april 2012 – MARSEILLE
En gruppe skriker til en ung jøde og hans venn: «Vi er for Palestina, vi liker ikke jøder, vi skal drepe deg. Vi skal utrydde dere alle sammen.» De to mennene fortsetter å gå, og så kommer omtrent ti fra gruppen stormende mot dem. Offeret blir rammet i hodet, og han faller. Så blir han sparket over hele kroppen mens han ligger på bakken. De stjeler Davidsstjernen av gull som han har rundt halsen. Han forstuer nakken, får indre blødninger og må sys like ved øyet.

Lørdag 26. mai 2012 – MARSEILLE
En 17 år gammel gutt går sammen med søsteren sin og hennes forlovede når fire personer kommer mot dem og ser hans yarmulka. «Det er Shabbat for deg. Lenge leve Merah! F*** jødene» Palestina vil vinne, vi skal vinne krigen.» En av dem tar yarmulkaen, hopper på ham og slår ham i skulderen. Den unge mannen reagerer og blir sparket i beinet av en annen angriper. Han får et sår i kneet og får revet av sener.

Fredag 1. juni 2012 – PARIS (Arrondissement 17)
En person i bil skriker til en mann med skjegg og yarmulka: «Kjapp deg over veien, skitne jøde.» På neste røde lys spør mannen om en forklaring. Sjåføren svarer: «gå og be til din gud, skitne kike [amerikansk slang for jøde.]» Så spruter han tåregass på ham.

Lørdag 2. juni 2012 – VILLEURBANNE
Tre unge jødiske gutter med yarmulka blir kalt «skitne jøder» av tre personer. En av de tre ungdommene blir så slått og sparket. Det blir en slåsskamp. Når de går videre, blir de tatt igjen av de samme tre, sammen med flere av vennene deres, denne gangen med metallstenger og hammere. En av de tre ungdommene blir truffet i hodet med en hammer, og en annen med en metallstang i nakken.

Onsdag 4. juli 2012 – CRETEIL
Gjerningsmannen klager over at han ikke kan komme bak i bussen fordi barnevogner står i veien. Han skriker til offerets kone. Offeret er en rabbi med tradisjonelle klær. Rabbien blir slått og dunket med albuen, og slått i ryggen og i hodet. Angriperen kaller ham «du skitne jøde». En ansatt på bussen prøver å stoppe angrepet, og gjerningsmannen løper sin vei.

Fredag 5. oktober 2012 – NOISY LE SEC
Under en sabbatsfeiring inne i en sukkah, får en familie på 10 personer kastet store steiner og betongblokker mot seg mot duken. De hører «skitne jøder, vi skal få tak i dere.» En av kvinnene blir truffet i ryggen. Barn og en ni måneder gammel baby er vitner til det som skjer. Angriperne løper vekk.

Lørdag 6. oktober 2012 – ARGENTEUIL
En rabbi, hans kone og forsamlingsdeltagere er samlet foran i synagogen. En bil sakner farten, vinduet sveives ned, og det ses glimt fra et skytevåpen som avfyres, og man hører kulene slå ned. Ingen blir såret. Politiet fant 9 tomme patroner.

Søndag 7. oktober 2012 – PARIS (Arrondissement 10)
Skudd fra en BB-pistol (luftvåpen ment for fuglejakt) blir avfyrt mot en jøde med tradisjonelle klær, som står ved vinudet. Han blir ikke skadd.

Tirsdag 9. oktober 2012 – PARIS (Arrondissement 13)
En ung jøde som oppholder seg foran synagogen blir skutt og truffet av blykuler. Han blir lettere skadd.

Mandag 19. november 2012 – MONTREUIL
En gruppe små skolebarn leker med ball rett foran skolen sin. En gruppe personer nærmer seg dem, sirkler inn ett barn og beskylder ham for å ha fornærmet dem ved en tidligere anledning. Han blir sparket to ganger i hodet. En annen elev blander seg inn og ber angriperen roe seg ned. Han blir slått så hardt at han faller mot et parkometer, og blir sparket når han ligger på bakken. Brannmenn får ham til sykehuset med brudd på nesen og brukne tenner.

Frankrike har et sted mellom 485.000 og 500.000 jøder. Inkluderer man slektninger, er rundt 600.000 med i det jødiske samfunnet.

Jewish Community Protection Service: Report on Anti-Semitism in France 2012. Statistics and Analyses

SPJC

Skrevet i Antisemittisme, Innvandring | Legg igjen en kommentar

Antisemittisme blant kristne

Vi kjenner fenomenet godt her hjemme – og har skrevet om det før. Ikke bare vi, men andre vakthunder i samfunnet. Det er et spesielt segment av kristenheten som ikke liker jøder. Fra Stålsett-utvalget som kan ses på som et underbruk til åpent Israel-fiendtlige SV, via Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd, Atle Sommerfeldt, Tor Ber­ger Jør­gen­sen, Solveig Fiske , Tor Sings­aas og mange flere politiserte og Israel-fordømmende teologer og representanter for det ytterste venstre blant landets kristne, helt til Oslo-bispen Ole Chr. Kvarme. Det er ikke noe nytt fenomen. Noen av artiklene det er linket til her, er mange år gamle allerede. Også erstatningsteologien har vært lenge på markedet, og alle som kjenner det samsvarer med deres egen åndelige smak, trykker den til sitt bryst. Hva de åndelige fedre forlengst har skrevet om saken har ingen betydning for dem.

Forfatteren er født i 1948 og er redaktør for Middle East Quarterly, hvor han arbeider blant annet sammen med den kjente Daniel Pipes. Han har forelest i islamske studier, og har spesialisert seg innen flere fraksjoner i islam. Han har en mengde bøker og publikasjoner bak seg. Denis MacEoin er bosatt i Newcastle upon Tyne i England.

…oooOOOooo…

 

Den kristelige bistandskonferansen om fred og rettferdighet i Det hellige land

Av Denis MacEoin
Med forfatterens velvillige tillatelse.
Oversettelse: Willy Gjøsund

Noe har gått alvorlig galt et sted når en konferanse med kristne mennesker roser den siden som lettest tyr til vold og har vanskelig for å holde fred, presenterer usannheter som fakta, og til og med benekter den alvorlige forfølgelsen av deres egne brødre i de palestinske territoriene.

«Den kristelige konferanse om fred og rettferdighet i Det hellige land» fant sted i Gateshead i England 12. november 2012. Jeg deltok som observatør for det lokale jødiske samfunnet for å registrere det som ble diskutert, fordi disse selv ikke kunne delta. Årsaken var at konferansen ble holdt på en lørdag.

I en setting der man arbeider for å få fred og rettferdighet i Det hellige land, er holdningene og forståelsen slik at det ser umulig ut å bli enig om noen av disse edle formål.

Konferansen var fra begynnelse til slutt en total parodi på disse idealene. Uansett hvilken side man ser det fra, var den ensidig og forutinntatt, svært ofte på en farlig måte. Den ene taleren etter den andre presenterte det pro-palestinske narrativet og argumenter utledet av palestinsk politisk teori. Ikke én gang ble et israelsk eller jødisk narrativ så mye som nevnt, der et slikt ville avvike vesentlig fra det palestinske. Israel ble ved flere anledninger spottet og fordømt.

Hvordan kan man forvente at fred og rettferdighet skulle oppstå fra en diskurs som fremstiller den ene siden moralsk og intellektuelt triumferende fordi den har «fullstendig rett», mens den andre siden blir ignorert og stilt til ansvar fordi den «alltid har feil»? Jeg ser ikke hvordan dette på noe punkt er i overenstemmelse med kristne verdier, med ideen om nestekjærlighet, og med en barmhjertig innstilling til begge sider i en konflikt. Ikke ett eneste. Jeg skal ikke si så mye av det jeg følte var en understrøm av antisemittisme, men jeg vil si at den var der.

Selvfølgelig er det mulig, legitimt og ofte sunt å kritisere Israel, uten at man derfor hevder at israelere, eller til og med alle jøder, deler dets synder. Men fordi Israel er den eneste jødiske stat i verden, kjennes det som om uttalelser som den følgende av Norah Carmi, bommer totalt: «Israel er den eneste stat i verden som kan trosse folkeretten.» Det er meningsløst og arrogant å si slikt når vi har land som Iran, Syria, Pakistan og mange andre. Denne eksepsjonalismen minner meg om et særtrekk ved antisemittismen.

Hun refererer ved et tilfelle til «jødiske undertrykkere» og beskriver israelere (underforstått jødiske israelere) som «tøffe og arrogante erobrere.» Hun hevdet at kristne menigheter blir mobbet av den jødiske lobbyen. En tidligere taler, Stephen Leah, hevdet med stor styrke at jødisk kritikk av en uttalelse metodist-konferansens kom med om konflikten, var noe i retning av hysterisk, og ikke noe å bry seg om. To talere tok opp pogromer i det 19. århundre, og refererte til jødenes tidligere lidelser, men alle henvisninger til Holocaust ble utelatt.

Det er en antisemittisk undertone i alt dette. Antisemittisme er den lumskeste av all ondskap på grunn av evnen den har til å mutere, fra sted til sted, og fra samfunn til samfunn. Den har begynt å vokse igjen mange steder i Europa, og det var trist at man ikke nevnte denne sammenhengen. Kun én taler, Fr. Colin Carr, torde å nevne emnet. Han har min takknemlighet for å ta opp jødenes sak, om enn kun i korthet. Men heller ikke han valgte å nevne den åpne og ofte ekstremt voldelige antisemittismen som finnes i arabiske samfunn i Gaza og på Vestbredden. Dette gjelder også kristne arabere.

Noe av dette er i høyeste grad relevant for hvordan palestinerne ser på israelske jøder. Denne antisemittismen – som snakker om al-Yahud («jødene») like mye som al-Sahyuniyya (sionisme) – kommer til syne i TV-show, i radiosendinger, under seremonier i moskeene, i aviser, i barnebøker og i politiske taler. Med andre ord er den allestedsnærværende. Hvordan kan en konferanse viet til fred og rettferdighet i Det hellige land velge ikke å si ett ord om den konstante oppfording til vold som finnes på den palestinske siden?

I løpet av konferansen ble det stilt til veie bord for mange organisasjoner. Disse gruppene var Christian Aid, CAFOD, Sabeel UK, Kairos Palestine, Methodist Working Party – Campaign Actions, Pax Christi, Friends of the Holy Land, the Villages Group, og Ecumenical Accompaniment. Alle disse gruppene er på en eller annen måte svært pro-palestinsk. Hvordan kan man håpe aldri så lite på balanse eller en åpen debatt når ikke en eneste pro-israelsk gruppe eller organisasjon har blitt invitert eller blitt tildelt et bord hvor de kunne vise frem sine bøker og brosjyrer?

Konferansen var helt fra starten lukket for alternative synspunkter. Ikke en gang kvalifiserte organisasjoner eller personer fikk delta. Er dette en kristelig måte å vise rettferdighet på? Finnes det kanskje planer om å holde en ny konferanse hvor deltakere fra denne første kan få en pro-israelsk og jødisk opplevelse? Hvis ikke, ser det ut som om ensidighet og forutinntatthet av verste sort dominerer hvordan kristne bistandsorganisasjoner nærmer seg til denne problemstillingen.

Det første jeg så var et stort lysbilde med tre velkjente kart som viser hvordan Israel angivelig hadde stjålet palestinsk land. Etterpå talte William Bell, som arbeider for the Christian Aid Middle East Programme. Han åpnet med å avkrefte at han tok parti for noen av partene, og fortsatte med en tale som var gjennomsyret av ensidighet fra begynnelse til slutt. Dette dreier seg ikke om en enkelt persons mening: han fortalte oss simpelthen ikke noe annet enn den palestinske versjonen. Han sa at han hadde interesse av det som angår flyktninger, bosettinger og Jerusalem. Men han ga oss ikke én gang fakta som handlet om årsaken til flyktningproblemet. Kun ved én enkelt anledning (Lydda) utviste israelere (under en krig) arabere overhodet.

Den overveldende majoritet av arabiske flyktninger flyktet fordi enten den arabiske frigjøringsarméen eller Den arabiske høykomité insisterte. Lederen for sistnevnte var en tidligere nazist og krigsforbryter som hadde bifalt nazistenes «endelige løsning» og hadde planlagt et Holocaust i Det hellige land. Flere steder, spesielt i Haifa, bønnfalt jødene sine arabiske naboer om å bli værende. Likevel valgte herr Bell ikke å opplyse sine tilhørere om dette, eller om flyktningproblemets årsaker siden den gang, som bunner i at de arabiske statene nekter å gi borgerskap til sine brødre. I stedet ble Israel, som vanlig, gitt skylden for alt.

Videre omfattet ikke interessen for flyktningene de hundretusener av jøder som i 1940- og 50-årene flyktet fra arabernes land og fant trygghet i Israel. Interessen for flyktningene omfattet ikke de israelske borgerne som ankom som flyktninger fra Holocaust, forfølgelser i Sovjet, eller til og med fra forfølgelser som oppigjennom århundrene hentet sin inspirasjon fra elementer i kristenheten.

Den samme utelatelsen viste seg når man snakket om bosettingene. Disse var, ifølge alle som var innom emnet, ulovlig under Folkeretten. At dette i høyeste grad er et omstridt emne som jurister har delte meninger om, ble aldri nevnt. Noen av fortolkerne ser dem som ulovlige, mens andre, akkurat like høyt kvalifiserte, mener de er fullstendig lovlige i henhold til FN og andre reguleringer. I enhver ærlig debatt er det essensielt at begge sider blir presentert likt og riktig.

Det viktigste dokumentet i denne debatten, FN-resolusjon 242 (1967) ble nevnt av flere av talerne, men alltid på en ufullstendig og villedende måte. I virkeligheten ble denne resolusjonen opprettet nettopp for å innrømme Israel rett til å forbli på Vestbredden til landets fiender etter hvert ble enige om en fredsavtale. Den ber Israels væpnede styrker trekke seg tilbake fra «territorier okkupert i konflikten som har vært», men det er protokollført at ordlyden ble valgt bevisst med den hensikt å unngå ordet «alle» før «territorier.» Ikke desto mindre, da Israel med store omkostninger for seg selv avsto Sinaihalvøyen til Egypt i 1979, ga de fra seg 91% av de territorier som de vant i krigen i 1967.

Mer territorium ble avstått i 2005, da Israel trakk seg ut av Gaza, igjen med store omkostninger for dem selv. Selvfølgelig ble Israel belønnet for sine handlinger med en flom av raketter avfyrt omtrent hver eneste dag siden da, mot uskyldige israelske sivile, herunder barn som gikk til og fra skolen.

Det ble heller ikke nevnt noe om at Israel åpenbart blir ansett for å være «Palestina» på arabiske og palestinske kart, og til og med på et FN-kart fra 2005 ser man dette. Disse kartene viser konsekvent et Midtøsten uten noen Israel i det hele tatt. Bare navn på arabiske byer vises, antagelig et tegn på palestinernes virkelige intensjoner.

Gråter ikke kristne hjerter for jødiske barn som blir tvunget til å gjemme seg i bomberom, dag inn og dag ut? Det ble ikke nevnt av noen av dem som talte her. Faktisk var ikke en eneste taler på noe tidspunkt så ærlig at vedkommende sa noe om alle de krigene som ble startet av arabiske hærer for å invadere Israel, eller de tusener av israelere som har blitt drept eller skadet i terroristangrep og selvmordsangrep.

Det var grusomt å ta innover seg at i et stort rom fullt av fromme kristne var det ikke ett eneste menneske som så det passende å nevne noe om de enorme lidelse som er påført Israels innbyggere av palestinere, av Hamas, Hizbollah, syrere, egyptere og jordanere. Hvordan kan man håpe på å oppnå rettferdighet dersom lidelsene på den ene siden blir sett på som helt greit? På konferansen la den ene taleren etter den andre all skyld for alles lidelser, uten unntak, på Israel. De understøttet påstandene med videopresentasjoner som vi alle måtte se. Palestinerne ble blankt frifunnet. Israelerne var undertrykkerne, palestinerne led, og det var det siste – og eneste – som ble sagt.

Bare for å nevne et eksempel: William Bell benektet på det sterkeste at han var ensidig, men jeg skulle gjerne spurt hvem som helst som var tilstede, også ham selv – om presentasjonen hans ikke manglet samtlige punkter over. Han hevdet at kristent hjelpearbeid driver med forsvar for å komme til roten av tingene i politikk og den slags. Men han forklarte ikke hvorfor forsvar for den palestinske siden ikke skal tolkes som det det er, det vil si å velge side. Det var som om talerne innbilte seg selv om at de ikke var partiske, samtidig som de uttrykte seg på et språk som var voldsomt pro-palestinsk.

I en film som var laget av den anti-israelske journalisten Nicholas Kristoff, var det detaljerte henvisninger til vold fra israelske bosettere. Ikke et ord ble sagt om den palestinske volden, som ofte er mye verre. Heller ikke fikk vi høre at israelsk politi ofte går inn mot bosettere. Ingen ting ble nevnt om angrepet i 2011 mot den fredelige bosetningen Itamar, da to unge palestinske menn som var med i Den palestinske front for frigjøring av Palestina (PFLP), brøt seg inn i hjemmet til rabbi Udi Fogel og drepte, slaktet ned ham, hans kone, to sønner, og en liten jentebaby på fire måneder. Datteren deres, Tamar på 12 år, kom hjem fra et ungdomstreff bare for å finne familien sin døde i sengene, med strupene skåret over, og blod overalt.

Det er vanskelig å ikke tenke på unge Tamar. Alle hun elsket ble tatt fra henne i ett angrep. Skulle ikke hennes navn være på de kristnes lepper, og i bønnene deres? Hvorfor vekker angrep som dette (nedslaktningen av familien Fogel er ikke noe enkeltstående eksempel) så lite medlidenhet og forståelse i de kristnes hjerter at deres død ikke en gang blir nevnt på en konferanse av dette slaget? Hvorfor viste denne konferansen kjærlighet og omtanke bare for palestinere?

En kvinne fra Ecumenical Accompaniment ga en kort presentasjon av sine opplevelser ved et kontrollpunkt ved grensen, og trakterte oss med de vanskelighetene som palestinerne møter når de kommer dit. Det er jo sant at sjekkpunkter forvansker dagliglivet til palestinere. At de overhodet fins beklages av alle som er involvert. Men ikke ett ord ble sagt om hvorfor disse grensekontrollene ble opprettet til å begynne med. Heller ikke sa taleren noe om det enkle og viktige faktum at mer enn en tredel av alle sjekkpunktene har blitt fjernet i de siste fem årene, nettopp som et resultat av israelsk policy for å gjøre livet lettere for palestinerne.

Den logiske forklaringen bak disse forordningene kunne ikke vært enklere å forstå. I januar 2005 ble den 21 år gamle palestinske kvinnen Wafa al-Biss fra flyktningeleiren Jabalya kraftig forbrent i en ulykke på kjøkkenet. Hun ble i all hast sendt til Soroka sykehus, en israelsk institusjon ved Beersheva. Der ble hun behandlet og tatt hånd om. Da hun ble utskrevet, fikk hun et spesialpass så hun kunne komme tilbake til sykehuset for å få poliklinisk behandling.

I juli samme år ble hun stoppet ved sjekkpunktet Erez på vei til Soroka. Hun hadde på seg en selvmordsvest på fire og en halv kilo, som hun hadde planlagt å detonere i sykehuset og drepe leger og sykepleiere fra det teamet som hadde behandlet henne til da, og som hun selv sa, – for å drepe så mange barn som mulig.

En palestinsk lege fra Gaza fikk sagt på en god måte hvilken frykt og avsky han følte da han hørte om planene hennes. Han skrev: «Biss skulle ha vært en fredens budbringer blant sitt folk, og skulle kommet med blomster og ros til legene ved Soroka for å ha helbredet brannsårene hennes. I stedet angrep hun hele det folket som behandlet henne med slik medfølelse. Israelske sykehus har utvidet sin humanitære behandling til å omfatte palestinere fra Gazastripen og Vestbredden. Dette arbeidet fortsatte mens alt annet samarbeid mellom palestinere og israelere stoppet opp under den siste intifadaen.» Han skrev også: «I en tid der vi sårt trenger å bygge broer av tillit og toleranse, er Soroka den eneste dør som fortsatt er åpen når andre sykehus er lukket for innbyggere på Gaza.»

Skulle ikke denne konferansen handle om å bygge broer, og ikke om å rive dem ned? Var ikke dette møtet en anledning til i det minste å lære at det finnes medlidenhet hos israelere og at palestinsk grusomhet også finnes, lære om folket som utstyrte Wafa med bombebeltet hennes, om familien hennes, og også om de menneskene i samfunnet hennes som har fordømt det hun prøvde å gjøre?

I tilfelle noen skulle ha medlidenhet med Wafa al-Biss, eller tenke at hun er en av disse stakkars palestinerne som er undertrykt av «Nazi-Israel», vær snill å også ha i minne at da hun ble løslatt fra fengsel (som en av de mange palestinske terroristene som ble løslatt for å få ut den israelske soldaten Gilad Shalit fra hans ulovlige fangeskap hos Hamas), så var en av hennes første handlinger å si til en gruppe barn: «dere skal gå på den samme veien som oss, og hvis Gud vil, vil noen av dere bli martyrer.»

Er en grensekontroll som forhindret henne i å sprenge i filler leger og pasienter på et hospital, moralsk uakseptabelt for kristne i Storbritannia? Damen fra Ecumenical Accompaniment så kontrollpunktet kun fra én side, som upraktisk og en noen ganger stor hindring for palestinere. Men hun tok ikke noe hensyn til dem som står overfor store trusler fra terrorister blant sykehuspasientene, kvinner som spiller gravide, eller – det aller grusomste – småbarn utstyrt med bomber. Nei, kvinnen fra EAPPI bare ville ha bort sjekkpunktene (og slippe morderne igjennom?) Likeledes ønsket en av de andre talerne, Norah Carmi, at sikkerhetsgjerdet og –muren skulle rives. Var det tilrådelig fra en representant for en kristen hjelpeorganisasjon?

Siden sikkerhetsbarrieren ble bygget (hvorav kun 2% er mur), har terroristangrep i Israel sunket til nesten null. Hundrevis av liv er spart. Ville hjertet svulmet av glede hos taleren dersom dødstallene hadde vokst i stedet, slik de gjorde før gjerdet ble bygget, siden hun insisterte på at sikkerhetsgjerdet skulle rives? Ganske sikkert ikke. Det er derfor jeg spør om det var en kristen og omsorgsfull handling å kreve det. Ville det ikke være en kristen handling å forsvare – eller i det minste prøve å forstå – ethvert passivt tiltak som begrenser vold? Bør Norah Carmis ønsker anses som et uttrykk for Kristi omsorg? Kanskje burde hun heller ha ransaket sin samvittighet, i stedet for å holde en lang tale på konferansen?

Carmi er selvfølgelig tilknyttet den økumeniske foreningen Sabeel, som hun arbeidet for i Jerusalem, slik hun i øyeblikket arbeider for Kairos Palestine. Sistnevnte organisasjon har tette bånd til Sabeel og deres erstatningsteologi. På konferansen var det et stor bord og posters for Friends of Sabeel, og ved et tilfelle refererte Stephen Leah til fordel for en bok av Sabeels grunnlegger Naim Ateek. Ateeks tidligste arbeider fokuserte svært på klisjeen at jødene ikke har rett til en egen, suveren stat. Bare dette er i særklasse antisemittisk, og godt utenfor grensene for hva jeg ville kalle et kristent vitnesbyrd.

Ved en anledning sa Carmi: «Fred som den er i beskrevet Det gamle testamentet, jødenes bok, er ikke å se i landet vårt.» På en konferanse med fred som overskrift blir dette en svært sterk uttalelse. Det etterlater altfor mange spørsmål ubesvart. Spørsmål rundt emnet fred, som skulle vært selve kjernen i denne konferansen, ble ikke tatt opp. Vinneren blant disse var «hvem er ansvarlig for at det ikke er fred?» Det var bred enighet om at skylden for dette er Israels. Men de historiske fakta er nøyaktig det motsatte. Hvis ærlighet er en kristen dyd – som det jo virkelig er – da gjorde deltagerne på denne konferansen det beste de kunne for å ignorere det.

Jeg har lagt til et appendix etter denne artikkelen med en kronologisk presentasjon av de historiske fakta. Jeg ber deg se på dette, om så bare for å vise at det finnes en annen side av diskusjonen. Jeg er temmelig sikker på at freden ikke vil komme til Det hellige land før palestinerne viser seg villige til å slutte fred med Israel og leve i fred med israelere som sine naboer.

I 1967 ble det slått fast følgende på en konferanse som ble holdt av Den arabiske liga i Khartoum: «Ingen forhandlinger med Israel, ingen anerkjennelse av Israel [som jødisk stat], ingen fred med Israel.» Disse tre «nei» har blitt bredt akseptert: du finner det i Hamas-charteret, i PLOs konstitusjon, og i det famøse «Risala Maftuha» eller «Åpent brev» forfattet av Hizbollah. Hamas’ charter siterer en elementær del av Sharia-lovene: «Stilt overfor jødenes tilranelse av Palestina er det nødvendig at Jihads banner blir heist.» I artikkel 13 sies det: «Initiativer, såkalte fredelige løsninger, og internasjonale konferanser er i strid med prinsippene for Den islamske motstandsbevegelsen.» Og i den samme artikkel står det «Det finnes ingen annen løsning for det palestinske spørsmål enn Jihad. Initiativer, forslag og internasjonale konferanser er alle bortkastet tid og forgjeves anstrengelser.» Jeg viser til uttalelser som dette for å gjøre klart hvor motstanden mot fred kommer fra. Det kommer ikke fra Israel. Verken Carmi eller noen annen taler så det som passende å opplyse om disse utrolige angrepene på fredsarbeidet fra den palestinske siden.

Dette var en konferanse om fred, men hovedhinderet for fred ble diskret satt til side. Mange av de som var fremmøtt i Gateshead sier de arbeider tett med palestinere, og Norah Carmi er selv palestiner. Men det var ingen indikasjoner på at noen går i dialog med muslimske palestinere for å få dem til å se på dette dilemmaet. I stedet henvendte taler etter taler seg mot Israel for å komme til en resolusjon. Dette var absurd. Israel har gjort mengder av diplomatiske forsøk for å få fred, og har blitt avvist i mer enn seksti år. Hvis tale er bra og balanse er viktig, er jeg nødt å spørre med hvilken rett konferansen anklaget Israel for å være den som hindrer freden, og hvilken rett de har til å overse palestinernes mange synder, ikke stilltiende, men med rundhåndet ros. For å vise dette i detalj, vennligst les appendixet, hvor jeg har listet opp israelske fredsinitiativ og deres skjebne i hendene på palestinske ledere.

I en annen sammenheng har Carmi beskrevet seg selv som «veldig opptatt av den palestinske saken». Siden ingen jødiske eller israelske synspunkter ble gitt oppmerksomhet i løpet av denne dagen, glapp det bildet av upartiskhet som Carmi hadde skapt av seg selv da hun sa «jeg er upartisk.» Hun er helt klart like upartisk som ethvert annet partimedlem som tøyer grensene. Siden hun var en såpass prominent taler, forgiftet det atmosfæren at hun forsvarte den ene siden så iøynefallende. Jeg hadde ikke hatt noe problem med at hun var pro-palestinsk om det ikke var det at den israelske siden av saken var så ute av bildet helt fra starten.

Carmi slo fast at årsaken til fattigdom på Vestbredden var de israelske bosettingene. Hun var tvers igjennom uærlig. En rapport på 83 sider om situasjonen som Verdensbanken laget, nevner ikke bosettingene med ett ord. Eksterne kommentatorer har identifisert to ansvarlige faktorer: intern korrupsjon, som er svært høy, og israelske stengsler. Det er uten tvil en høy grad av fattigdom på Vestbredden, men økonomien har langt fra stagnert. Siden 2007 har det vært en stødig vekst på alle områder, og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas har spådd at dette vil øke til 12%. I 2008 var det en økonomisk boom som plasserte Vestbredden over både Israel og Vesten generelt. Forventet levealder i territoriet er nå høyere enn hos naboene Tyrkia og Jordan, og langt over snittet i størstedelen av verdens land.

Dersom kristne ønsker å gjøre noe for å bekjempe fattigdom, ville de gjøre en bedre jobb i den tidligere portugisiske kolonien Moçambique, hvor forventet levealder på 39,2 år er den laveste i verden, mot 73,4 i de palestinske territoriene. Om man skulle finne den beste måten å hjelpe de fattige på, ville det være prisverdig for kristne å arbeide sammen for å lette byrden for de fattige palestinerne, men det blir veldig feil å fokusere så mye iver og gaver til Vestbredden i stedet for til de mye mer utpinte landene i Afrika og andre steder.

Og om saken skal ses i lys av frigjørelsesteologi, bør fokus i første rekke rettes mot synden som årsak til fattigdom. Om det er slik, hvorfor ble det ikke nevnt én gang av noen taler på denne konferansen noe om palestinsk vold eller palestinsk umedgjørlighet når det gjelder å anerkjenne at jødene har historisk, juridisk og moralsk rett til å ha en suveren stat i en del av regionen? Vold og stahet fra palestinernes side er i denne konflikten to av de altoverskyggende synder. Dersom de ble tatt bort, ville det gjøre regionen til en fredelig stat på veldig kort tid. Økonomien i Gaza og på Vestbredden ville nådd nye høyder.

Carmis verste kommentar kom omtrent halvveis i budskapet hennes. Hun fremholdt at «Israel er den eneste stat i verden som kan trosse Folkeretten.» Det later til at hun hadde glemt land som Syria, Iran, Burma, Nord-Korea, Kina, Egypt, Tyrkia, Jordan, Somalia, Marokko, Pakistan, Afghanistan og mange andre, inkludert USA. Det er spesielt ironisk at hun fordømmer Israel, hvor religiøs frihet er ekte og allestedsnærværende, mens hun helt overser land som Egypt eller Pakistan. Her legges strenge restriksjoner på friheten, spesielt på kristne. I Israel blomstrer kristendommen.

Hun var også påfallende taus om de mange ulovlige krigene som har blitt startet mot Israel av arabiske land, og om terrorismen som strekker seg fra 1920-årene til i dag, utført av palestinere (hjulpet av land som Syria og Iran) mot jøder og israelere. Alt med den klare hensikt å tvinge jøder ut av Israel for å overlate territoriet til araberne.

Det er vanskelig å forstå hvorfor et oppriktig menneske skal sette Israel i en slik særstilling. Det føyer seg inn i et etablert mønster hvor Israel defineres som det eneste landet som bryter menneskerettighetene, et folk som skaper vold, og en egoistisk aktør som nekter å trekke seg tilbake fra andres territorier. Sannheten er veldig annerledes. Skal vi diskutere Israels status, må vi innse at den jødiske staten er en av mange stater som må debatteres. Vi må også peke på at Israel er den nasjon i hele verden hvor selve dens eksistens blir truet av naboland som er diktaturer, og av organisasjoner – etter at Israel har blitt invadert og jevnlig angrepet av menn med våpen, selvmordsbombere og raketter, og gjort til offer for forferdelige løgner og forbannelser. Dette har ikke noe annet land noen gang stått overfor.

Jeg synes det er bekymringsverdig at Carmi sa at kristne ikke blir forfulgt (av muslimer) på Vestbredden og i øst-Jerusalem. Dette gjorde meg urolig. Utsagnet er simpelthen ikke sant, og reiser spørsmål om hvor anstendig hennes lojalitet overfor de kristnes rett til gudsdyrkelse og likeverd egentlig er. Tallrike kristelige organisasjoner, som The Barnabus Trust, The Global Jesus Christ Network, Open Doors, Persecution.com og International Christian Concern, som alle arbeider for å lindre lidelsene for forfulgte kristne over hele verden, peker på forholdene for kristne i Midtøsten generelt, og i de palestinske territoriene spesielt. I Betlehem har kristne vært i flertall, men på få generasjoner har nå majoriteten blitt muslimer. Dette til forskjell fra Israel, hvor den kristne befolkningen har vokst, som eneste sted i hele Midtøsten. For å gi inntrykk av en liten del av de fakta som finnes om dette, her kommer noen korte sitater:

«Radikal Islam, og ikke grensekontroller eller sikkerhetsgjerdet, fremstår som hovedtrusselen mot forsvarsløse kristne. Ikke bare i de palestinske territoriene, men også i hele Midtøsten.» – den muslimske journalisten Khaled Abu Thoameh, for Gatestone Institute.

«Kristne i Gaza har opplevd større forfølgelse siden Hamas tok kontrollen over stripen i juni 2007.» – Christian Broadcasting Network (CBN)

Muslimer trakasserer og forfølger palestinske kristne uten særlig innblanding. Kristnes butikker blir bombet, og troende blir banket. Når kirker blir ødelagt i Gaza, blir de ikke tillatt bygget opp igjen. «Hamas graver opp døde kristne fra gravsteder på Gazastripen. De hevder at de forurenser luften,» sa en kristen leder.

«En kristen bokhandler led martyrdøden i inngangen til sin butikk i Gaza. Ettersom islamsk forfølgelse av palestinske kristne har økt, har prosentandelen av kristne i den palestinske befolkningen minket fra 10% i 1940 til 1,4% i 2000.»

Og her følger noen tall som skulle gi ettertanke. Det har med kristne i Betlehem å gjøre, Jesu fødested.

Under arabisk styre 1948-67: ned fra 85% til 45%

Under israelsk styre 1967-94: stabilt på 45%

Under PA-styre 1994-2012: ned fra 40% til 15%

At en tilsynelatende from kristen kvinne velger å benekte at hennes brødre blir forfulgt, muligens fordi hun ønsker å være venner med propalestinere i og rundt Jerusalem, kom som et sjokk. Det sjokkerte meg også at hun rakket ned på Israel til tross for dets genuine anstrengelser for å beskytte sine kristne grupper fra både muslimske og jødiske ekstremister. Dessuten var det dypt nedslående at hun ikke sa et ord om det islamske hatet mot jøder, selv om hun må ha visst dette veldig godt. Det opptrer ikke bare i de palestinske territoriene, men i hvert eneste arabisk land, og i ikke-arabiske land som Iran, Tyrkia, Europa og andre steder.

Ved ett tilfelle talte Carmi for eksempel om israelere som «tøffe og arrogante erobrere.» Israelerne har aldri marsjert inn i andres land som erobrere, men kun i selvforsvar. De har trukket seg ut av Gaza og sør-Libanon, ikke som et resultat av militært tap, men for å etablere og bidra til fred – neppe slik «arrogante erobrere» ville oppført seg. Israelerne har konstant henstilt til palestinerne å slutte en omfattende og permanent fred så de kan trekke seg tilbake fra mesteparten av Vestbredden, kun begrenset av gjensidig avtalt bytte av land. Hvilke arrogante erobrere ville gjort noe sånt, og gjort det så ofte?

Jeg tar også forbehold om Carmis bruk av ordet «tøff», denne gang ut av kontekst. Den jødiske rabbi og forfatter Chaim Potok skrev en gang i Wanderings at etter Holocaust kunne det ikke finnes flere vennlige jøder. Av gode grunner. Under Holocaust ble jøder drevet som kveg om bord på tog og stengt inne i leirer, hvor så mange av dem døde. Det er denne typen tøffhet, en kombinasjon av styrke og medlidenhet – jeg alltid har forbundet med de israelere jeg har møtt og sett. Det er derfor israelere som er født i landet ofte blir kalt for Sabra, pærer med tagger, tøffe på utsiden, søte inni. Det kan nok være mange unntak, og sikkert finnes israelere som er arrogante, sta og uinteressert i å gjøre innrømmelser for fred. Men å kline til alle israelere på denne måten, føler jeg er ukristelig. Det minner meg for mye om løgnen om at Israel er en Nazi-stat, som ødelegger så mange intelligente debatter.

I tillegg ble det ikke nevnt ett ord om palestinsk vold. I de ti årene mellom 2001 og 2010 fant det sted mer enn 190 store terroristangrep mot uskyldige israelere, angrep hvor ofrene døde. Det var enormt mange flere angrep som forårsaket skade, for ikke å nevne alle de tallrike rakettangrepene som til forskjellige tider har rammet Sderot og andre byer. Men dette ble forbigått i stillhet, i likhet med krigene mot Israel, den voldsomme økningen i «motstand» som er viktigere enn alt annet i Gaza og på Vestbredden; og den allestedsnærværende opplæringen av barn i jihads edle kunst.

En av talerne viste til det arbeidet som blir gjort av den israelske menneskerettighetsgruppen B’tselem. Gruppen ble fremstilt som pro-palestinsk (som den også i stor grad er.) Men ingen ting ble sagt om B’tselems syn på den palestinske volden, som: «Palestinske organisasjoner kommer med mange argumenter for å rettferdiggjøre angrep på israelske sivile. Hovedargumentet er at «alle midler er tillatt i kampen for uavhengighet mot en fremmed okkupasjon.» Dette argumentet har ingen rot i virkeligheten, og er i strid med de fundamentale prinsipper i internasjonale humanitære lover. I henhold til disse prinsippene skal sivile beskyttes mot krigens konsekvenser, og ethvert angrep må skille mellom sivile og militære mål. Dette prinsippet er en del av vanlig internasjonal lov. Som sådan gjelder den for enhver stat, organisasjon og person, selv om disse ikke er en del av en relevant konvensjon.» Ville ikke dette ha vært relevant, og til og med avgjørende for å skape litt proporsjoner og balanse?

En annen sak som Carmi brukte en del tid på, var spørsmålet om forestående utkastelse fra Jerusalem-bydelen Silwan. Dette er et kjempestort emne, og igjen, – en passende kontekst ville være nyttig. Hun snakket – som hun hele tiden gjorde – som om denne svært omdiskuterte saken bare hadde en side. Det har den ikke. Hun snakket om 150 arabiske innbyggere som måtte flyttes fra sine hjem, og var i sin fulle rett. Men hun valgte å ikke nevne at det i de siste femti år har flyttet rundt 700 hundre arabere til denne plassen – ulovlig.

I øyeblikket skal man rive 100 ulovlige bygninger, på samme måte som ulovlige bygninger blir revet her i Storbritannia og andre steder. De israelske myndigheter vil forandre hele området, flytte de arabiske innbyggerne til bygninger med flere etasjer, og bygge hoteller og andre fasiliteter som vil føre til jobber for dem som bor der. Men i stedet for å se på dette som en fornyelsesprosess, kjørte Carmi den harde palestinske linjen som uavlatelig portretterer alt israelere gjør som urettferdig og egoistisk. Jeg er nødt til å spørre om det er riktig at en kristen person nekter sine tilhørere muligheten til å ta en full og velinformert avgjørelse om saken.

Carmi skapte spesielt gråsoner ved å si at palestinere har rett til å returnere til Israel. Dette er ikke sant, men i palestinske og propalestinske sirkler er det mye snakk om det. Det ville selvfølgelig ha underminert mye av argumenteringen hennes om hun hadde sagt noe om hvorfor det ikke er sant. Kort fortalt: det palestinske narrativet beretter om Nakba, eller katastrofen i 1948, da horder av israelske soldater jaget ut araberne som hadde bodd i tusener av år på et sted kalt Palestina. Derfor, mener de, de som ble fratatt sin arv, har rett til å vende tilbake (med barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og så videre) til sine byer og hjem, og ta tilbake eierskapet. Historisk sett er dette i all sin freidighet feil hvis man ser på situasjonen i 1948.

Seks arabiske stater invaderte Israel dagen etter landet erklærte sin uavhengighet. Jødene hadde akseptert FNs delingsplan fra 1947 og implementert FN-resolusjon 181 (II). Araberne avviste den. Det var denne avvisningen som startet fiendtlighetene. Jødene slåss mot styrker som hadde forpliktet seg til folkemord. Dette går tydelig frem av arabiske dokumenter. Israelerne var glede for å ha araberne som innbyggere fra begynnelsen. Det var ingen israelske planer om å utvise noen. Men araberne ble lurt av sitt eget folk, av Den arabiske høykomité (ledet av en araber som hadde tilbrakt Den annen verdenskrig i Berlin i arbeid for Hitler) og den arabiske frigjøringsarméen. Begge disse hadde sine egne motiver for å tvinge araberne til å forlate landet, for så å returnere til hjemmene sine straks de arabiske styrkene hadde lykkes med å utradere og drepe jødene. Ved å avvise sin rett til å bli, mistet araberne sin rett til å vende tilbake.

Men hva om de kom tilbake, slik Norah Carmi håper? Ifølge UNRWA er det rundt 5 millioner arabiske flyktninger, hovedsakelig fra krigen i 1948. Størstedelen av disse er i øyeblikket etterkommere av flyktningene fra 1948. Det finnes nå rundt regnet seks millioner jøder, og cirka en og en halv million arabiske israelere som bor i Israel (de araberne som ikke flyktet da de arabiske styrkene invaderte i 1948). En tilstrømning av fem millioner arabere ville overflomme den jødiske befolkningen og føre til avvikling av verdens eneste suverene stat for det jødiske folk og det eneste demokratiet i Midtøsten. En slik flom ville skape en urett uten sidestykke og etter all sannsynlighet en humanitær katastrofe – en helt legitim frykt og bekymring som skulle ha vært tatt opp på en konferanse om fred og rettferdighet i det hellige land.

Sionismen, en bevegelse som hadde det mål å skape en jødisk stat, oppsto fra jødeforfølgelsen i Russland og Øst-Europa. Etableringen av Israel fikk en slutt på to tusen år med vandringer av jøder som ble drevet ut av sitt opprinnelige hjemland. Det brakte til en viss grad en restitusjon for de to tusen årene, det skapte håp i jødenes hjerter, og det skapte en trygg plass hvor jøder kunne forsvare seg selv fra flere forsøk på å nekte dem de enkle rettigheter som andre mennesker har. Å returnere alle palestinske flyktninger tilbake til Israel ville ødelegge landet, det ville invitere til vold fra de mange jihadistgruppene som åpent sier de vil ødelegge Israel og drepe jødene, og ville sette jødene tilbake til sin gamle status som vandrere i en fiendtlig verden.

Da FN stemte for en jødisk stat den 29. november 1947, gråt jøder over hele verden av glede over at det ikke ville bli noe nytt Holocaust. Nå kunne de endelig forsvare seg selv. Skulle det bli en runde til med nazister, ville det blitt mange veldig blodige neser. Amos Oz, Israels største forfatter, som den gang var barn, forteller om hva faren sa til ham neste morgen:

«Min far fortalte meg under teppet mitt i de tidlige morgentimene den 30. november 1947: – Det kan godt hende at noen bøller plager deg på gatene eller på skolen en dag. De gjør det i så fall fordi du er litt lik meg. Men fra nå av, fra det øyeblikket vi har vår egen stat, så plager de deg ikke fordi du er jøde, og fordi jøder er sånn og sånn. Ikke det. Aldri igjen. Fra i kveld er det helt slutt på dette her. For alltid.»

Men i dag, enda en gang, gjør jødenes fiender det igjen: de oppfinner myter om jøder, de spotter dem, plager dem, de kaller Israel nazi-stat og apartheid-stat uten et fnugg av bevis. Og her ser vi kristne som støtter og fyrer opp under plagingen og mobbingen.

At arabere aldri har sluttet å angripe israelere fordi de er jøder må ses på som et et svik mot dette spesielle håpet og alt det måtte innebære. Spesielt burde de som er kristne, se det slik. I dag kaller palestinerne Israel for en «nazi-stat» og benekter til og med at jøder alltid har hatt forbindelse til Det hellige land og har bygget to templer i Jerusalem. For kristne blir dette å fornekte både det gamle og det nye testamentet, hvor de to templene er en klar del av historien – selv om noen få kristne forfekter sine egne skrifter og hevder at løftene til det jødiske folk er overført til dem.

En annen forstyrrende uttalelse fra Carmi var at «de fleste kristne menigheter intimideres av den jødiske lobbyen.» Denne påstanden er ekstremt grov, i all sin glitrende uærlighet. Jeg har vært tilknyttet den pro-israelske lobbyen i svært mange år, og jeg har enda til gode å høre eller lese noe av jødiske grupper som inneholder så mye som et fnugg av motvilje mot de kristne menighetene. Uviljen her er Carmis egen, og det går inn på meg fordi det spiller på bildespråk og frykt, noe som bare tjener til å avle antisemittisme. Den er en tett alliert til den palestinske og den pro-palestinske svertingen av jødene som i mange tilfeller er et derivat av nazistenes idé; nemlig at jødene kontrollerer verden, inkludert media, bankene, og – kanskje vi burde tro på det – indirekte, de kristne menighetene.

Slike konspirasjoner er viden spredt i de palestinske territoriene, i Egypt, i Jordan og andre steder. De er forferdelig skadelige, ikke bare for det jødiske folk som de er rettet imot, men de er også dypt ødeleggende for de organisasjonene som snur det blinde øyet til dem når de blir gjentatt på arrangementer de deltar i. Det er viktig å distansere organisasjoner som Christian Aid fra denne dypt ukristelige påstanden, ytret på kirkens premisser, av en kristen taler, på et arrangement som Christian Aid er ansvarlig for.

Mer enn en gang har Carmi gitt uttrykk for at hun er kritisk til okkupasjonen (av Vestbredden). Det er forståelig, de fleste israelere er like ivrig som henne etter å få en slutt på okkupasjonen, som har kostet dem så mange liv og så mye penger. Men en mer balansert kommentar kunne fortsatt med å vise hvorfor ingen israelsk regjering kan trekke seg ut før den har en håndpåtagelig, urokkelig garanti for at det ikke blir noen ytterligere bevæpning, sett på bakgrunn av de lange årene med palestinske angrep på Israel. Hvorfor? Fordi Israel er fjorten og en halv km på sitt smaleste punkt, hele landet ville komme innen rekkevidde for missiler og rakettangrep. Israels bitre erfaringer med Gaza – fra over 12.000 rakettangrep på seks år, til Operasjon Cast Lead i 2008-2009, og Operasjon Pillar of Defence i 2012 – beviser til fulle at Israels forsiktighet er berettiget. Som alt ellers på denne konferansen forble denne reprimanden ubalansert.

Carmi ville at Israel skulle trekke seg tilbake til sine 1967-grenser. Dette er utilgivelig. Hun later til å glemme at grensene som var før seksdagerskrigen var åpenbart vanskelige å forsvare. Om disse skulle gjenopprettes, ville det bare friste de arabiske statene til å starte en ny invasjon.

Her er en nylig uttalelse av Abbas Zaki, et medlem av Fatahs sentralkomité. Det kommer fra et intervju som ble sendt på al-Jazeera den 23. september 2011:

«Bosettingene bør baseres på grensene fra 4. juni 1967. Når vi sier at bosettingene skal baseres på disse grensene, så forstår president [Abbas] det, vi forstår det, og alle skjønner at det største målet ikke kan nås i en engang. Dersom Israel trekker seg tilbake fra Jerusalem, evakuerer de 650.000 bosetterne, og river muren – hva blir det igjen av Israel? Det vil opphøre å eksistere. […] Hvem er nervøs, opprørt og sint nå? Netanyahu, Lieberman, og Obama. Alle disse drittsekkene.  Hvorfor går vi egentlig inn på dette? Vi burde være glade for å se Israel sinna. […] Hvis vi sier vi vil utslette Israel… Kom an, det er ikke for vanskelig. Det er ikke [akseptabel] policy å si slikt. Ikke si disse tingene til verden. Hold det for dere selv…»

Det er vanskelig å forstå hvordan en kristen som bryr seg kan innta denne holdningen og tie stille om disse punktene til tross for det kristne kall om kjærlighet, omsorg og tilgivelse, fullt vitende om Jesu budskap, og ganske sikkert fullstendig vitende om at hennes venner palestinerne ønsker folkemord, også de politiske lederne. Det synes veldig klart at hennes holdninger til jøder er skapt mest av den islamske doktrinen om dem, og av skammelige kristne dogmer om erstatningsteologi.

Kristne og jøder har mye til felles: troen på Gud, ærbødighet for Moses og profetene, og det som er skrevet i Tanakh; en forpliktelse overfor det religiøse livet, til gudsfrykt, og til en dyptgående moralkode. Men selv om Det tredje rike er borte for lenge siden, og rasistisk antisemittisme har blitt forvist til de ytterste kalde hjørner det meste av diskursen, så har generelt hat mot jødene vokst, og det ikke bare i Midtøsten, hvor den er voldsom og morderisk, men i Europa og i Nord-Amerika. Det ytterste venstre har byttet fra å støtte Israel og jødene, til forakt, løgner og bedrag; og mange kristne som er under innflytelse av dette, har antatt en lignende filosofi.

Jeg har selv vært liberal, ikke hardliner, på høyre flanke hele mitt liv; og jeg tror noe har gått alvorlig galt når en konferanse med kristne kun anerkjenner bare ett narrativ, plasserer ansvaret bare på en side, roser dem som er mest henfallen til vold og minst disponible for fred, som presenterer løgnaktighet som fakta, går indirekte inn for å ødelegge den eneste stat jødene har hatt i to tusen år, og til og med benekter at det pågår alvorlig forfølgelse av deres egne brødre i de palestinske territoriene.

Nedenstående er forslag til tiltak for å bøte på denne situasjonen. Det er ikke ment som et sinneutbrudd, men de er skrevet av sorg.

Ta avstand fra den antisemittiske påstanden at en jødisk lobby kontrollerer kristne menigheter.

Arrangér en ny konferanse, i Nord-Øst [England], hvor et veldig annerledes perspektiv på Israel kan legges frem for dem som var med på denne siste konferansen. Ideelt burde dette gjøres i samarbeid med organisasjoner som for eksempel Anglikanske venner av Israel.

Beklag overfor jødene i nord-øst og til Rådet for kristne og jøder for ikke å ha involvert dem i en konferanse som er vital for deres identitet og følelse av velvære. Ved ikke å ta med jøder, var ensidigheten på konferansen garantert. Det er vanskelig å tro at ingen blant dem som organiserte konferansen visste at jøder ikke kan gjøre noen form for arbeid på en lørdag. Jeg har en følelse av at de rett og slett ikke brydde seg. De ønsket en enkelt synsvinkel, og det fikk de.

Arranger noen korte sesjoner hvor kristne som er pro-palestinsk kan møte og snakke med jøder og israelere, og lære seg at de er mennesker like mye som palestinerne, og at de har spesifikke ting de frykter og er bekymret for. Det kunne komme noe viktig fra et slikt initiativ, spesielt om det spredte seg over hele landet.

Arranger konferanser for folk som er villig til å lære om konfliktløsning av mennesker som skjønner at det ikke dreier seg om å ta parti og nekte den andre siden legitimitet.

Det var klart ut fra konferansen at et antall av deltakerne skal til Israel og Vestbredden i regi av Ecumenical Accompany eller i andre kirkerelaterte sammenhenger. Siden det er slik, ville det være best at de hele tiden møter israelere mens de er der, og at de tilbringer tid med arabiske israelere som har opplevd at Israel har vært og er et tolerant land hvor de har det godt. Deres syn har like mye å si som palestinernes, som deltagerne later til å ha hatt mest kontakt med. Kanskje utelukkende.

Ville det ikke være passende og balansert om man i fremtiden tar med noe som får frem israelske synspunkter, om man i forskjellige kristelige fora planlegger diskusjoner om Det hellige land og dets prøvelser? Du er velkommen til å kontakte meg for faktainformasjon.

(Appendix: brev til en anti-israelsk aktivist, planlagt publisert i 2013.) (engelsk)

Skrevet i Antisemittisme | 1 kommentar

Spesialist: La dem gå til grunne

Det kan virke som om enhver sak har to sider, unntatt midtøsten-konflikten. Sjelden har vi sett så ensidig og til det naive forenklet fremstilling av en så uhyre kompleks sak som PAs fremstøt i FN nylig, der PA er oppgradert til «ikke-medlemsstat» med observatørstatus.

At Israel sitter på en del områder som har status som «omdiskutert» etter Génèvekonvensjonene, og at disse derfor faktisk skal forhandles om, hopper man glatt over i sin barnslige iver etter å fremstille det som en seier for «palestinerne» at de nå blir oppgradert. «Okkuperte områder» er termen man bruker. Dette er så innarbeidet at folk faktisk tror områdene er okkupert. Saken er at det er feil.

At det siden krigen i 1967 har blitt inngått flere juridisk bindene avtaler, som nå brytes galant ved Abbas fremstøt i FN, nevnes ikke med ett ord. «Palestinerne har fått sin stat» lyder det. Noen gratulerer til og med «palestinerne» med «staten» sin. At de nevnte avtalene klart og entydig forutsetter at partene skal forhandle om grensene, og at en stat må ha klare og entydige grenser for å kunne være en stat, «glemmer» man, akkurat når det gjelder denne konflikten.

Når Israel ser at deres arabiske motpart bryter inngåtte traktater, er det for det første ikke noe underlig at de selv ser på avtalen som ikke bindende – i verste fall. Dessuten finnes det flere tolkninger av internasjonal lov og rett enn hva den arabiske siden har fått gehør for, og det finnes bestemmelser i Folkeretten som så absolutt gir Israel lovlig rett til for eksempel å bygge boliger i Judea og Samaria, den såkalte «Vestbredden.»

At man ikke er særlig politisk korrekt når man skrive slik, får stå sin prøve. Vi anbefaler å sette seg litt inn i hva som ligger bak Israels handlinger, fremfor bare å sluke rått det som bringes i mediene. Ha i bakhodet at FNs generalforsamling ikke har noen lovgivende myndighet. Generalforsamlingens resolusjoner er som politiske ytringer å regne. Det er meninger, som riktig nok deles av en majoritet i organisasjonen, men like fullt er det kun ytringer.

Det er ikke for ikke noe at USA stemte imot Abbas’ resolusjon. Det er slett ikke for å være «vanskelig», eller av behov for å vise verden at USA står ved Israels side, at USA ikke kan være med på en slik overkjøring av inngåtte avtaler, som USA har vært med på å skape. Norge har et ansvar som er spesielt i verdensmålestokk, siden norske politikere var med og fremforhandlet «Oslo-avtalene» – som brytes eklatant ved det ensidige trekket fra arabisk side. Det kan hevdes at det var oppsiktsvekkende at Norge stemte til fordel for dette bruddet på inngåtte avtaler.

Vi viser forøvrig til Anders Ulsteins artikkel i document: Lite hjelp i virtuell palestinsk stat, hvor han går inn på en del av disse punktene.

Nedenstående gir et innblikk i hvordan israelere ser på det som har skjedd. Nedenstående er et intervju med en kapasitet på emnet. Efraim Inbar er ingen politiker, han er fagperson. Han er sakkyndig, spesielt på emner som angår Israels sikkerhet i forhold til strategien man velger. Det er svært interessant å lese på bakgrunn av det som nå har skjedd.

Israel burde bare la de palestinske selvstyremyndighetene kollapse. Særlig etter det unilaterale fremstøtet mot FN. Det er professor Efraim Inbar, direktør ved Center for Strategic Studies (BESA) ved Bar-Ilan universitetet som sier dette.

Direktøren ble intervjuet i Besheva, en hebraiskspråklig avis, og intervjuet ble publisert noen timer før FN stemte over å oppgradere de palestinske selvstyremyndighetene (PA) til en ikke-medlemsstat med observatørstatus.

Besheva: Mahmoud Abbas går til FN og ber om å få status som ikke-medlemsstat. Hvordan ser du på dette trekket?

Inbar: «Jeg er ikke sint for det. De palestinske selvstyremyndighetene er en oppdiktet enhet. De fortsetter å eksistere kun på grunn av IDF. Dersom ikke vi var der, hadde Hamas tatt over plassen. Jeg er ikke sikker på om det er riktig av oss å fortsette å støtte de palestinske selvstyremyndighetene. Vi burde la dem falle fra hverandre.»

Kanskje de er oppdiktet nå, men de går til FN for å oppgradere sin status.

«FN er irrelevant. Dette trekket vil ikke bringe dem nærmere en stat. Det som teller, er kun fakta. Jeg tror at den strategiske beslutningen som ble tatt nylig av et forum av ni seniorministre om å støtte dem finansielt, er ikke bra for jødene. Det finnes ingen forpliktelse til å gi dem penger. Det er akkurat det samme tullet med å gi gass og elektrisitet til Gaza.»

Hva kan den nye statusen gi dem?

«I forhold til Folkeretten gir det dem flere muligheter til å lage vanskeligheter for Israel.»

Kan de skape allianser? Etablere en sterk hær? Få tak i våpen?

«Nei. Vi kontrollerer området. De kan ikke gjøre noen ting. De kan skape allianse med hvem de ønsker.»

Abbas hevder at hele handlingen er et forsøk på å få nytt liv i den politiske prosessen slik at han kan komme til forhandlingsbordet med samme status som israelerne.

«Jeg forstår ikke hva som har forhindret ham fra å holde forhandlinger de siste tre år.»

Jeg har hørt at det var et forsøk på å berolige Israel med å si at det er en forskjell på en som ber om status som ikke-medlemsstat, og en som ber om status som stat. Er det noe i det?

«Disse juridiske nyansene er tøys. Det er en palestinsk selvstyremyndighet her som arbeider imot oss, og vi bør vite hvordan vi skal operere mot dem. Jeg er ikke så sikker på at vi behandler dem slik de burde behandles. De er våre fiender.»

Og forslaget deres er forventet å få gjennomslag.

«FN kan bestemme hva som helst. Majoriteten der er for palestinerne. Jeg kunne til og med tenke meg at Israel trakk seg fra FN. Det er ingen grunn for oss å være partner i en institusjon som er moralsk konkurs. Vi trenger ikke å gi hånden til denne organisasjonen, og vi burde arbeide med amerikanerne for å få dem til å slutte å gi dem penger.»

Er en slik handling mulig?

«Hva får vi fra FN? Vi bare betaler. Vi blir fordømt hele tiden. Hvorfor skal vi være medlem i en organisasjon som spytter på oss? Av en eller annen grunn liker utenriksdepartementet dem. Hvis de er masochister, la dem være de som går til FN.»

Kan et land føre seg selv uavhengig i dag, uten å være medlem i FN?

«Absolutt. Ta Taiwan for eksempel. Det ble kastet ut av FN, og fungerer aldeles utmerket.»

Og når vi snakker om den juridiske statusen til innbyggerne i Judea og Samaria, vil noe forandre seg i verdens øyne?

«Jeg er ikke sikker på at vi vet hva vi kommer til å gjøre. For når alt kommer til alt kan vi ikke forhindre denne handlingen. Hvis de vil gå til FN, går de. Så kan de bestemme at du og jeg er dinosaurer [og det vil også få flertall i FN.] Vel, hva så? Spørsmålet er hva vi gjør med denne skapningen, de palestinske selvstyremyndighetene, og ikke hva vi gjør med FN.»

Hvor seriøse er rapporter om amerikanske forsøk på å stoppe oppgraderingen?

«Jeg vet ikke hva som er Amerikas nasjonale interesser. Det er vanskelig å forstå dem. Når alt kommer til alt, favoriserer Obama palestinerne, og ønsker ikke å bli innblandet. Han ønsker ikke å skade dialogen mellom de to partene. Jeg mener det ikke finnes noen slik dialog, og det er derfor vi må gjøre det som er bra bare for oss. Kanskje amerikanerne gjorde noe, men Obama er svak, og til og med palestinerne avviser ham.»

Hvordan mener du Israel bør reagere dagen etter at palestinerne er redefinert i FN?

«Spørsmålet er, enda en gang, ikke hvordan vi skal handle når de går til FN, men hva vi skal gjøre med en palestinsk enhet som anklager oss, som kjører anti-israelske kampanjer over hele verden, som utdanner sitt folk til å hate Israel. Det er spørsmålet. Om de går til FN er mindre interessant.»

Og hva er ditt svar på spørsmålet?

«Vi må la dem mislykkes.»

Da er det en bekymring for at Hamas vil ta over området.

«Vi vil ikke la Hamas ta over området. Vi vil ha kontrollen. Kanskje ikke over hele området, men vil vil kontrollere det som er nødvendig for sikkerheten. Vi bør forberede oss for noe forstyrrelser, og slutte å ha sånn respekt for paradigmet med to stater for to folk. Det fungerer bare ikke, fordi det er ingen partner på den andre siden.»

Og når det kommer til Folkerett, vil vi ikke være ansvarlige for dem?

«Det er ingen grunn for oss å være ansvarlige for dem. Jeg er ikke klar for å være ansvarlig for den maten som kommer eller ikke kommer til dem. Det er deres problem, ikke vårt. Må jeg ta ansvaret for hele verden, eller? Vi trakk oss ut av de store byene deres i 1996, og det var det. Alt de gjør der er deres eget problem. Hvis de er snille med oss, vil vi hjelpe dem. Hvis ikke, vil vi ikke.»

En slik politikk er å be om internasjonalt press på oss.

«Ja. Det vil være internasjonalt press, og vi skal stå imot det. Hvis europeerne ønsker å hjelpe dem, la dem hjelpe dem. Vi har ikke noe spesielt ønske om sultne naboer. Det er ikke bra for oss heller, men vi er ikke ansvarlige for dem. Hvis de ikke vet hvordan de skal støtte deres handlinger, er det deres problem. Akkurat som jeg ikke er ansvarlig for araberne i Somalia, slik er det tilfellet her. Palestinerne er en mislykket sak, og det er deres problem. Vi bør intervenere kun dersom vi har en klar sikkerhetsmessig interesse.»

Det betyr full kontroll med sikkerheten i hele området.

«Selvfølgelig. Eller vil vi kanskje ha raketter mot Jerusalem?»

Dersom jeg forstår deg riktig, så støtter du utenriksminister Avigdor Lieberman når han sier at Israels svar på palestinernes fremstøt i FN burde være at Abbas’styre kollapser.

«Vi trenger ikke å hjelpe ham. Det er alt. Han vil falle fra hverandre helt av seg selv. Vi burde ikke hjelpe våre fiender.»

I mellomtiden gjør vi akkurat det motsatte.

«Ja. Vi gir ham penger, vi beskytter ham fra Hamas, og hva gir han tilbake? Vi må begynne å tenke annerledes. Og hvis verden ønsker å søle bort penger på Abbas’ sønner for å gjøre dem mer velstående, la dem sette i gang…»

Efraim Inbar er professor i politiske studier ved Bar-Ilan universitet, og direktør ved universitets berømte Begin-Sadat Center for Strategic Studies (BESA-senteret.) Han er utdannet ved the Hebrew University (B.A. i politisk vitenskap og engelsk litteratur) og Chicago universitet (M.A og Ph.D i politisk vitenskap). Han var gjesteprofessor ved Johns Hopkins University i 2004, Georgetown University i 1991-29, gjesteforeleser ved Woodrow Wilson International Center for Scholars i 1996.

Inbar ble utnevnt som Manfred Warner NATO Fellow i 1998, gjestepartner ved  the (London) International Institute for Strategic Studies i 2000, og fikk Onassis Fellowship i 2003. Han foreleser ofte ved institusjoner som RAND, Harvard, MIT, Columbia og Yale.

Han er spesialist på saker som vedrører strategi i midtøsten, med spesiell interesse for Israels nasjonale sikkerhet. Han har skrevet over 80 artikler i fagblader og journaler. Han har utgitt fire bøker: Outcast Countries in the World Community (1985), War and Peace in Israeli Politics. Labor Party Positions on National Security (1991), Rabin and Israel’s National Security (1999), The Israeli-Turkish Entente (2001), and Israel’s National Security: Issues and Challenges since the Yom Kippur War (2008). Han har også redigert tolv artikkelsamlinger.

I den israelske hæren (IDF) var han fallskjermsoldat. Han var medlem av the Political Strategic Committee of the National Planning Council og the Chair of the Committee for the National Security Curriculum i utdanningsdepartementet. Han arbeidet ved den akademiske komité I historieavdelingen I IDF, og har vært president i the Israel Association of International Studies. Han er mye sitert i israelsk og internasjonal presse.

Inbar er spesialist og underviser innen følgende områder:
Krig og strategi
Nasjonale sikkerhetsproblemer i midtøsten
Israelsk politikk

 

ADL, The Anti-Defamation League, kritiserte før helgen de europeiske nasjoner på det sterkeste for «feig handling» og for å ha «kapitulert for arabisk intimidering og press» ved å stemme til fordel for eller ved å avstå fra å stemme over den palestinske oppgraderingen til observatørstatus som «ikke-medlemsstat» i FN.

Direktør i ADL, Abraham H. Foxman, sa blant annet i sin uttalelse at det var «mer i sorg enn sinne vi så de europeiske nasjoner gå tilbake til sin anti-israelske tradisjon, et knefall av en respons i FN. De har vært feige, og har kapitulert for arabisk intimidering og press.»

Han gir uttrykk for at man i organisasjonen trodde at de europeiske landene hadde inntatt en balansert posisjon som kunne gjøre dem i stand til å hjelpe til i konflikten. Men når man ikke greide å avvise det palestinske initiativet, viste dette tydelig hvor ubalansert og lite objektive de var.

«De har mistet sin kredibilitet, og kan ikke lenger spille noen seriøs rolle i arbeidet med å bringe israelere og palestinere sammen», skriver organisasjonen om europeerne.

EUROPA SVIKTET
«For mens tsjekkerne utmerket seg ved prinsipielt å stemme imot den palestinske oppgraderingen, sviktet resten av Europa i å stå imot den palestinske taktikken, som bare vil føre til vanskeligheter på veien mot fred.»

«Europeerne visste at avstemningen ville få flertall uansett, men valgte likevel å støtte den, til tross for at de godt visste hva som sto på spill. Etter at palestinerne avslo Storbritannias krav om forsikringer om at de ville vende tilbake til forhandlingsbordet uten forhåndsbetingelser og ikke ytterligere komplisere disse forhandlingene ved å trekke Israel for den internasjonale forbryterdomstolen, skulle hele Europa ha stått ved Israels side og sagt «Nei. Forhandlinger er den eneste veien til en stat.»»

Organisasjonen roste USA og FN-ambassadør Susan Rice for hennes store anstrengelser for å oppmuntre andre land til å følge USAs eksempel i å avvise den palestinske resolusjonen.

Skrevet i Israel, Midtøsten | Legg igjen en kommentar

Skammens dag – i dag.

Det er ikke bare 26. november 1942 nordmenn skulle skamme seg over. Tilstanden i Norge slike det har utviklet seg de siste årene, viser at vi mildt sagt har forbedringspotensial.

Det er ingen grunn til å legge bånd på seg. Til tider er trykket i mediene så massivt at man nærmest lurer på om man er på ville veier, – kan det være mulig at en tilsynelatende så stor og så sterk opinion har feil? Man må gå i seg selv og tenke etter, fundere på hvilke verdier man står for, hva som er rett og galt, hva som er sant og usant, godt og ondt. Da lysner det.

Hans Rustad i document.no skriver i anledning dagen – 70-års minne for deportasjonen av 532 norske jøder til nazistenes tilintetgjørelsesleirer – om den nye antisemittismen.

Denne gjør dagens markering til et skuespill, et hykleri av dimensjoner.

Inntil det offisielle Norge tar den nye antisemittismen inn over seg, vil oppgjøret med den gamle bli slag i lufta.

Kjernen i problemet er at flere av kommentatorene og mediene som fordømmer den gamle antisemittismen selv bidrar til den nye. Derav motstanden mot i det hele tatt å tematisere at det finnes noe som heter den nye antisemittismen. Hvis man først åpner for at det finnes noe slikt, blir man nødt for å definere hva det går ut på.

For noen korte dager siden var avisforsidene fulle av fordømmende overskrifter i anledning den uhørte situasjon at jødene så seg nødt til å gripe til våpen for å forsvare sine innbyggere. Etter mer enn ett tiårs sammenhengende bombardement fra muslimske fiender med det uttalte mål å utradere jødestaten, og en tidligere, til dels mislykket aksjon for å oppnå det samme, ble presset på sivilbefolkningen i sør-Israel for stor. Ethvert opplyst, demokratisk, humant land ville være nødt til å reagere.

Derfor må kommentarene og kronikkene fra de samme medier i dag kunne kalles krokodilletårer. Aftenposten: «70 år siden Donau. 532 jøder ble ført om bord på Donau. Bare 9 kom tilbake.» NRK: «70 år siden det norske holocaust. Klokken 14.55 torsdag 26. november 1942 la skipet «D/S Donau» ut fra Utstikker 1 i Oslo havn. Deportasjonen av de norske jødene er det åpne såret i norsk okkupasjonshistorie.» VG: «70 år siden «Donau» i dag: Overlevende jøder forteller om grusomhetene» Alt sammen er særdeles grunne følelser. Det kan ikke kalles empati når det samme folket kritiseres på en særdeles rå og ufølsom måte for sitt selvforsvar i en uhyre presset situasjon.

Og det av et land som hyller sin egen orlogskaptein og marinejeger Trond Andrè Bolle for hans innsats for Norges forsvar. Ikke et ondt ord om Bolle, han var utvilsomt en helt. Men mediene- og samfunnets ledere – som hyller ham for å ha gjort en innsats for et land som aldri siden krigens dager har blitt truet på livet, er uhyre ufølsomme når jødene forsvarer sine innbyggere for islamistenes bomber.

Det gjelder vinklingen og overskriftene under Israels operasjon Forsvarssøyle, det gjelder debatter, og det gjelder samfunnets valg av for eksempel talere på minnedagen i dag.

I Norge heter fortellingen at Israel var god i starten, men slo inn på en farlig vei etter 67-krigen og bosettingspolitikken. Norge forsøkte å hjelpe med Oslo-prosessen, men høyresiden i Israel viste seg troløs og upålitelig. Menachem Begin, Ariel Sharon var Israels var på Richard Nixon og Ronald Reagan og George W. Bush. Fienden står alltid til høyre. Israel gikk til høyre, og har på en måte selv valgt fortapelsen.

Libanon-krigen og Sabra og Shatila viste falangistenes og Ariel Sharons sanne ansikt. Denne myten som opprinnelig var venstresidens, er i tidens løp overtatt av det offisielle Norge.

Slik kan det gå til at Kåre Willoch og Audun Lysbakken skal tale under minnemarkeringen for jødedeportasjonen idag i Bergen.

Når man velger talere på Holocaust-minnesmerker som fyrer opp under den nye antisemittismen, har man overskredet en grense. Derfor er dagen i dag skjelsettende på en bestemt måte.

Det betyr ikke at Lysbakken og Willoch er antisemitter. Det merkelige og spesielle med den nye antisemittismen er at den kolporteres av mennesker som ikke på noen måte vil vedkjenne seg jødehat. Der er vi ved et annet karakteristisk trekk: de nye antisemittene bestemmer selv hva som skal være antisemittisme, og de har gitt seg selv immunitet. Deres fordømmelse av jødehat blir derfor hul. Og hvordan skal jøder beskytte seg mot mennesker som ikke bare forsikrer, nei, definerer at det ikke er antisemittisk å gjøre Israel til en pariah-stat, eller si som Willoch, at staten er grunnlagt på terror.

Eller markeringen av Krystallnatten, som en observant leser skriver i en kommentar til en annen, svært leseverdig artikkel av Hans Rustad:

Man skjønner at det er «gammel gjeld» med jødene når man skal markere krystallnatten og finner ut at, nei noen referanser til jødene er vel ikke nødvendig.

Det er her hykleriet ligger. I første rekke hos mediene, som er mer venstrevridde enn befolkningen for øvrig, men også hos de venstreorienterte politikerne spesielt, samt en del kulturpersonligheter og enkeltpersoner i offentligheten.

Rustad beskriver hykleriet slik:

Det nye og alvorlige sett med vestlige øyne er at også vestlige medier og en del politikere tok bølgen for Hamas.

Ensidigheten var massiv. De dramaturgiske grep for å piske frem sympati for palestinerne fungerte som på cue, og er så utbredt at de gir inntrykk av å være objektiv journalistikk. Publikum kan forledes til å tro det skal være sånn. At dette er adekvat dekning. Enten man så TV 2, NRK, BBC eller CNN var budskapet det samme: Palestinernes lidelser ble opphøyet til politikk. Og på en slik skala kunne Israel bare tape.

Alle som setter seg inn i Midtøstens voldelige historie og har fulgt utviklingen til den arabiske våren, forstår at islamistenes maktovertagelse betyr en ny og større trussel mot Israel. Når medier velger å fortie dette og i stedet hausser opp Hamas som en forurettet, undertrykt partner som har krav på rettferdighet uten å problematisere hva slags bevegelse det er, og uten å gjøre en distinksjon mellom Hamas og palestinerne, da er det ikke lenger dumhet, det er et aktivt engasjement for en bevegelse som har Sions vises protokoller i sitt charter, som er manifest antisemittisk og ikke legger skjul på at de krever tilbake hele Israel.

At vestlige medier aktivt snakker frem en slik bevegelse, er et illevarslende tegn. Det er nesten ikke til å fatte ut fra alt vi vet om islamisme, radikalisering, antivestlige holdninger og ikke minst bruk av vold som politisk middel i Midtøsten.

Israel har lært seg å leve i et tøft nabolag, ellers hadde staten ikke overlevd. Det brukes nå mot israelerne av et liberalt pressekorps. De mener at israelerne – dvs. jødene – ikke har lidd nok. Det er den underliggende bebreidelse. I NRKs sies det helt eksplisitt.

– Det er drept 150 palestinere og fem israelere, er det ikke noe med balansen her, sa programleder Eirik Wold under Debatten i NRK torsdag.

Man mener at det skal drepes flere jøder. Det er en så infantil og stupid logikk at man lurer på hvordan voksne mennesker kan få seg til å si noe sånt.

Det er forstemmende at dagens Norge har blitt slik. Og tilsvarende oppløftende er det at noen gjennomskuer hykleriet og setter det på dagsorden. Men vi vet at document.no og vår egen organisasjon Senter mot antisemittisme, blir utskjelt, degradert, og vi blir stemplet. Ifølge Aftenposten nylig er vi både «rabiate» og «representerer noe verre enn ekstreme holdninger». Vi «forvrenger virkeligheten» og «er med på å skape et uforsonlig hat.»

Vi er ikke så sikre på det. Vi er helt sikre på at vi representerer det motsatte. Og vi blir sikrere for hver eneste dag vi lever og ser dette uhyrlige sirkuset boltre seg.

At vi støtter Israels soleklare, lovbestemte, moralsk riktige rett til å forsvare seg har svært mye med markeringen av deportasjonen av de norske jødene med DS Donau til masseutryddelsesleirer i Nazistenes rike å gjøre. Likeså lite som markeringen av Krystallnatten kan løsrives fra jøder, kan markeringen av ugjerningen Den norske stat gjorde mot de norske jøder under krigen løsrives fra staten Israel – jødenes stat. Den dagen Israel ikke kan forsvare seg, finnes det heller ingen trygg plass for jøder.

Med store deler av den muslimske og arabiske verden imot seg, og med hat fra deler av de økende muslimske innvandrerbefolkningene i Europa, og i en farlig økende grad også fra etniske europeere, blir flere og flere jøder utrygge og reiser til Israel. Europa, og kanskje i særdeleshet Norge, viser at vi ingenting har lært av de ugjerninger vi begikk 26. november 1942, for nøyaktig 70 år siden.

Vi er ikke ekstreme når vi hevder dette. OSSE kom nylig med en rapport om det økende jødehatet i Norge.

Delegasjonen, som besøkte Norge i sommer for å undersøke rasisme, diskriminering, integrering og toleranse i landet, reagerte blant annet på nordmenns syn på konflikten mellom Israel og palestinerne og advarer mot at sterkt anti-israelske holdninger kan utvikle seg til antisemittisme. OSSE mener utenriksministeren må fremme en diskusjon i Norge som bidrar til et “mindre skjevt bilde av Midtøsten-konflikten” og ikke “demoniserer staten Israel”.

Hva kan vi gjøre? Vi avslutter med Rustads oppsummering:

Hva skal europeere, vanlig anstendige mennesker gjøre? De må forstå at det ikke bare er Israel, men også Europa, som er utsatt for en dødelig fare. Europa står i fare for å begå en feil det ikke kan overleve. Det utsettes for en fristelse om å tute med ulvene. Men som i tredveårene må man si nei.

Budskapet til Hamas er ganske klart: de sa etter at Ahmed al-Jabari var drept at de skulle åpne helvetes porter. Dette er det språket Hamas bruker. Dette er hva de er. Kaker til pasienter for å feire at en buss er sprengt. Spørsmålet er om europeere ønsker å gå gjennom den porten en gang til.

Antisemittismen følger den globaliserte ummah som en skygge. Det gjør islamiseringen av Europa til et langsomt selvmord. Et Europa som drepte sine jøder kan ikke overleve å skyve jødene fra seg nok en gang. Det er det samme som å fornekte historien.

Les mer om «Donau»

Skrevet i Antisemittisme | Legg igjen en kommentar

Iran forsyner Hamas med nye raketter

Iran har lastet et skip med raketter til Hamas som erstatning for det som ble skutt mot Israel, og som derfor ble ødelagt av det israelske forsvaret Iron Dome. Dette skriver Arutz Sheva i dag.

ISRAELS «ØYNE»
Skipet ble oppdaget av israelske satellitter som overvåker alt som skjer på bakken, skriver den britiske avisen London Sunday Times. Skipet forlot havnen i Bandar abbas søndag 18. november, med kurs for Gaza-stripen. Om bord har skipet 220 kortdistanseraketter og 50 langdistanseraketter av typen Fajar-5 med forbedringer.

Den nye Fajar-5s har et sprenghode på 220 kg, mot 175 kg på den forrige modellen. Dette betyr betydelige større skader om raketten skulle treffe. For å få raketten til å rekke de 85 kilometerne fra Gaza til Tel Aviv, har iranerne tatt bort en del av nyttelasten.

HAHAS TOM FOR MELLOMDISTANSERAKETTER
Israels forsvar sier de har tilintetgjort så å si hele Hamas’ lager av disse mellomdistanserakettene. Dette skjedde under Operation Defence Pillar nylig.

Gazas statsminister Ismail Haniyeh sier rakettene er til forsvarsformål. Israel sier de vil ødelegge våpnene når de blir forsøkt smuglet inn til Gaza, våpenhvile eller ikke. Haniyeh sa sist uke at Hamas ville fortsette å smugle inn våpen, samt produsere nye. Etter hans syn inneholder ikke den inngåtte våpenhvilen noe forbud mot å skaffe seg mer våpen.

IRAN FLAGGER UT
DEBKAfile skriver detaljert om hvordan Iran, som har inngått en avtale med myndighetene på øysamfunnet Tuvalu mellom Hawaii og Australia, har døpt om skipet som transporterer våpnene, fra Vali-e Asr til Cargo Star.

Statsminister Willy Telavi i den lille polynesiske staten har sagt seg villig til å hjelpe Iran med å unngå konsekvensene av oljeembargoen som USA og EU har innført mot landet for å presse den fanatiske sjia-muslimske ledelsen til å oppgi sine planer om å produsere kjernefysiske våpen. Hele Irans tankflåte, bestående av 22 skip, seiler nå under Tuvalus flagg.

Iran har gjentatte ganger truet Israel med regelrett utryddelse, og bevæpnet med atomvåpen er seriøse statsledere ikke så overbevist om at dette er tomme trusler.

Etter navnebyttet ble transportskipet hurtig registrert i øygruppens skipsregister, og bærer nå Tuvalus flagg. Tidlig mandag morgen dro fire sudanesiske skip ut fra Port Sudan. Disse forventes å skulle møte Cargo Star, og at det vil skje en omlasting av våpnene.

SUDAN MED PÅ LAGET
Så vil sudanerne transportere våpnene videre etter ordrer fra Teheran. Sannsynligvis vil dette bli enten til Sudan Port, eller de vil seile nordover opp i Rødehavet, til Tiran-stredet, hvor de antagelig vil få kontakt med egyptiske fiskebåter, som er vante med denne smuglertrafikken for Iran og Palestina-araberne. Vanligvis laster de av våpnene i en fredelig havn på kysten av Sinai, hvor våpnene senere blir smuglet til Gaza gjennom tunneler.

På Gaza står teknikere fra Iran og Hizbollah klare sammen med Palestina-arabere, og skrur sammen de demonterte våpnene, og gjør dem klare til bruk.

På mesteparten av reisen ble skipene eskortert av to iranske skip, Khark, et helikopterfrakteskip, og destroyeren Naqdi. Disse ligger permanent i Rødehavet.

Hamas gikk i gang med å reparere smuglertunnelene som Israel hadde ødelagt, umiddelbart etter at våpenhvilen var trådt i kraft.

IRAN OG EGYPT STRIDES
DEBKAs iranske kilder opplyser videre at Islamsk Jihads leder Ramadan Abdullah Shelah har fått skarp kritikk for å møte opp hos Egypts president Mohamed Morsi for å diskutere våpenhvile. Iran finansierer de palestinske ekstremistgruppene, og har ingen planer om å bøye seg for Egypts planer for området, som strider mot de planene Teheran har.

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Midtøsten, Nytt, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

Våpenhvile i dag, men hva i morgen?

TAP AV LIV
Som alltid hamrer mediene inn i folks bevissthet, ved avisforsider med blodige fotos og hjerteskjærende reportasjer, de menneskelige tragediene som utspinner seg, spesielt på arabisk side. Retorisk spør de som hevder de støtter palestinere om det er forskjell – «er et palestinsk liv mindre verdt enn et israelsk»? Underforstått at Israel og jødenes venner skulle mene dette.

Hele spørsmålet viser at man tror misforholdet i antall drepte på de to sider har noe med saken å gjøre.

Det går flere liv på palestinsk side enn på israelsk. Men det er så visst ikke Hamas’ fortjeneste at det ikke går langt flere israelske liv. De skyter for å drepe. Hadde ikke jødene bygd enorme mengder av tilfluktsrom, eller hatt den utrolige suksessen med Iron Dome, hadde bildet vært totalt annerledes. Iron Dome er et sofistikert, høyteknologisk utstyr som oppdager innkommende raketter, regner ut kursen den har, og avgjør om den utgjør en fare for befolkningen eller om den vil lande i ubebygde områder. Alt på svært kort tid.

Hvis den innkommende raketten utgjør en fare, skytes den ned. Selvfølgelig faller delene av raketten med sprengladning ned et sted, og noen ganger bommer utstyret. Derfor må befolkningen likevel i tilfluktsrom når nedskytningen pågår.

Israel er et demokrati og kunne aldri foretatt seg slike ting som terroristorganisasjonen Hamas gjør, nemlig å avfyre dødelige raketter på måfå inn i sivile områder.

Israelske myndigheter melder om 177 drepte palestinere i løpet av Pillars of Defence. 120 av disse var ifølge myndighetene involvert i terroristaktiviteter. Mer enn 900 palestinere ble skadd. Se bildet for nærmere detaljer fra israelske myndigheter.

Israel fikk 1506 raketter skutt mot sivilbefolkningen i løpet av aksjonen.

Disse tallene er feil, vil Israels fiender hevde. Det hevdet man også etter operasjon Cast Lead i 2008-20099. Hamas hevdet at det ble drept kun 49 av deres egne aktivister, – resten var sivile. Problemet var bare at de forsnakket seg.

I et intervju i London-avisen Al-Hayat innrømmet Hamas’ “innenriksminister” Fathi Hamad at det riktige tallet var 250 av “martyrer, fra Hamas og andre fraksjoner,” i tillegg til 2-300 fra Al-Qassam-brigadene (Hamas’ militære ving) og 150 sikkerhetspersonell. Han sa “er ikke også vi av “folket””? under henvisning til at man sier det var “folket” som måtte lide tap.

Israel hadde hevdet 709 drepte terrorister. Ikke så langt fra det Hamas til slutt konkluderte med.

Det skal også nevnes at Hamas oppfordret sin egen befolkning til IKKE å følge IDFs advarsler til den sivile befolkningen å bevege seg mot sentrum av Gaza by, noe som ble gjort ved to anledninger, for å minske risikoen for sivile. Ifølge Hamas ble disse advarslene bare sendt av «sionistfienden» for å «spre panikk og redsel hos vårt folk».

HAMAS SER VÅPENHVILEN SOM SEIER
Hamas-leder Ismail Haniyeh talte i dag på TV og benyttet anledningen til å takke Iran som hadde hjulpet dem å få Israel til å «skrike av smerte». Han mente det var palestinernes «styrke og motstand som hindret Israel i å sende bakkestyrker inn i Gaza».

Han brukte store deler av talen sin til å fortelle at Israel ble overrasket og sjokkert over motstandernes veldige evne til å sende raketter inn i det sentrale Israel, selv etter at deres leder ble drept (Ahmed Jabari).

At Israel sto klar til å gå inn i Gaza med bakkestyrker, eller at rakettene ikke fikk gjort noen skade, fordi Iron Dome tok dem ned, nevnte han ikke.

NETANYAHU FÅR KRITIKK FRA EGNE SOLDATER
På Facebook har israelske soldater kritisert landets ledelse sterkt for å ha gått med på våpenhvile så tidlig (jfr. vår artikkel med argumenter for at det er for tidlig). Et bilde viser soldater som har lagt seg ned i sanden og samme danner de ordene «Bibi taper» – Netanyahu blir kalt Bibi. I skrivende stund hadde bildet fått 3000 «likes» og blitt delt 400 ganger. Titusener av reservister var innkalt og tropper var forflyttet.

To ganger skal soldatene ha blitt bedt om å gjøre seg klar for invasjon, men så ble de tilbakekalt i siste øyeblikk. Soldatene mener statsministeren hindret hæren fra å «få jobben gjort» og for å ha «gitt etter for Hamas». Det er israelske liv som står på spill, og sterke krefter mener soldatene ikke skal påtales for denne kritikken, men at man må forstå den situasjonen de er i. Andre mener kritikken bør få følger for soldatene.

BAKKEINVASJON «KANSKJE LIKEVEL NØDVENDIG»
Statminister Netanyahu skrev onsdag kveld på sin Facebook-side at det, til tross for våpenhvilen, «kan bli nødvendig med en tøff militæraksjon mot Hamas. Dette kom som en respons på den harde kritikken. «Som statsminister har jeg det øverste ansvaret for å gjøre de nødvendige tiltak for å ivareta vår sikkerhet. Det har jeg gjort til nå, og det vil jeg fortsette med å gjøre».

LITEN OPTIMISME I SØR
Fredsduene i Israel mener våpenhvilen kom akkurat i rette øyeblikk, og de ser på fremtiden med store forhåpninger. Innbyggerne i sør er langt mer skeptiske. «Hvorfor gjorde de ikke jobben ferdig»? spør de seg. «Vi er lei av å være Hamas’ gisler i deres konflikt med israelske myndigheter». Erfaringen de har tilsier at «forståelse ikke bringer noen fred», som de uttrykker det. De har levd med de livsfarlige angrepene fra den Hamas-styrte Gazastripen i tolv år.

Israelere flest forholder seg til våpenhvilen med blandede følelser. Man er lettet over at det har gått relativt fredelig for seg for israelernes del, men samtidig er man redd for at våpenhvilen ikke skal vare. Folk flest tenker tydeligvis at våpenhvilen bare er en midlertidig pause før neste runde begynner.

ROLIG, MEN…
NRK nyheter meldte 22.11.2012 kl. 17:00: «Våpenhvilen mellom Israel og palestinerne blir fortsatt respektert». Men Israelske nyheter sier at det i timene etter at våpenhvilen var inngått, ble utløst rød alarm flere ganger. På Channel One ble det sagt at dette muligens var falsk alarm. Men senere ble det kjent at Iron Dome hadde skutt ned en Grad-rakett som hadde kurs mot byen Ashdod.

Times of Israel: Israel says it ‘fulfilled all its goals,’ while Hamas hails an ‘exceptional victory’

Times of Israel: Gaza leader Haniyeh thanks Iran for helping make Israel ‘scream with pain’

Times of Israel: Soldiers spell out critique of Netanyahu as a ‘loser’ for not using ground forces in Gaza

Times of Israel: In Israel’s battered south, little joy at ceasefire

IDF blog: Hamas Spokesman Urges Palestinian Civilians to Ignore IDF Warnings

IsraelNationalNews.com: Netanyahu: Ground Campaign Might be Necessary After All

Jerusalem Post: Analysis: Military op ends, election campaign begins

Skrevet i Islam, Israel, Midtøsten, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

For tidlig med våpenhvile

Channel 2 TV i Israel sier at USAs utenriksminster Hillary Clinton vil annonsere en våpenhvile kl 20.00 israelsk tid. Det er for tidlig med en våpenhvile nå, mener analytikere. Israelske politikere burde ha lært etter to uferdige kriger. Terroristene må få et langt kraftigere og dødeligere angrep.

Israelske myndigheter forhandler ikke med terrorister. Hamas, som har styrt på Gaza siden 2006, er av USA og Israel, EU og Japan ansett for å være en terroristorganisasjon. Russland, sammen med de arabiske nasjoner samt Tyrkia og Norge anser organisasjonen ikke for å være terrorister.

All eventuell forhandling skjer derfor gjennom mellommenn. Flere av USAs presidenter har i årenes løp lagt svært mye arbeid og prestisje i å skape varig fred i regionen. Flere innfallsvinkler har vært prøvd. Så langt har ingen president kunnet gå av med æren av å være den som fikk til en fred i Midtøsten.

USAs utenriksminister Hillary Clinton er i øyeblikket i området, etter å ha avbrutt sin reise sammen med president Barack Obama på hans reise i Asia. Hun legger mye prestisje og arbeid i å få til en avtale via USAs nye allierte i Egypt, president Morsi. Sistnevnte har gode forbindelser i den islamistiske bevegelsen som styrer på Gaza.

Det meldes om stor jubel på Gaza over den annonserte våpenhvilen. Geværsalver blir avfyrt. Det tyder på at terroristene ser våpenhvilen som en velkommen pause. Erfaringsmessig bruker Hamas og de andre terroristorganisasjonene tiden godt under våpenhviler. De omorganiserer, flytter materiell og våpen, og ruster opp til neste angrepsbølge. Få i Israel tror på noe stans i angrepene. Rundt 85% av israelerne støtter forsvarsoperasjonen som pågår nå.

Analytikere på nettstedet DEBKAfile sier en våpenhvile nå vil være det verst tenkelige for Israel. Å gi etter for internasjonalt press akkurat nå vil bare vise at statsminister Benjamin Netanyahu, forsvarsminister Ehud Barak og utenriksminister Avigdor Lieberman ikke har lært noe av sine forgjengeres feil. De avsluttet de siste to krigene mot terrorister prematurt, før jobben var gjort ferdig.

Sivile vil igjen være i skuddlinjen for terrorisme. I 2006 var det innvbyggerne i nord. Nå, i 2012, er det en million innbyggere i sør, som lever under umenneskelige forhold. Til nå har det kommet raketter mot Tel Aviv og Jerusalem, – i neste runde vil de sentrale indre områder i landet være truet.

Titusener av reservister ble innkalt og sto kampklare for en bakkeinvasjon, mens missiler fløy over hodene på dem og landet i hjembyene deres. Alt mens politikerne vaklet og lurte på om de skulle gå med på en alt for tidlig våpenhvile, skriver analytikerne.

Da operasjon Forsvarssøyler ble startet, ble den sentrale Hamas-lederen Ahmed Jabari drept. Dette signaliserte noe mer, noe bedre enn Cast Lead i 2008. Skulle nå sivilbefolkningen endelig få den sikkerheten de trengte? De politiske lederne sto frem og lovet deterrence – avskrekking. Kampen var ikke slutt før det var klart for Hamas hvem som bestemte, og det palestinske våpenlageret hadde fått en skikkelig smell, og terroristenes mulighet for å utøve terror var kraftig redusert.

Det som skjedde de de Iran-produserte rakettene nådde Tel Aviv og Jerusalem, var at den ene millionen som før var truet i sør-Israel, nå var blitt til fem millioner mennesker.

De innkalte soldatene, 75.000 hjemmefrontsoldater og forflyttingen av 68.000 soldater fra den regulære styrken til grensen mot Gaza, står klare til en bakkeinvasjon. Den militære ledelsen sa at Hamas’ ildstyrke var redusert med 30-50 prosent. Men så skjedde altså angrepene mot de to store byene, noe som viste at Hamas på en eller annen måte hadde klart både å intensivere ildstyrken og øke radiusen på angrepene. Dette viser klart det israelerne lærte seg allerede i krigen mot Hizbollah i 2006: raketter lar seg ikke stanse med flyvåpenet.

Men så vakler altså de tre nevnte ministre og er ikke helt sikre på om de skal gå for den planlagte invasjonen, eller en våpenhvile hvor de ikke oppnår noe som helst.

IsraelNationalNews
DEBKAfile
Times of Israel
Hamas på Wikipedia

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Israel, Midtøsten, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

Enda en Hamas-leder ute av sirkulasjon

Vår nye utenriksminister Espen Barth Eide overrasker positivt med sin kommentar til Israels forsvarskrig mot terroristorganisasjonen Hamas. Etter lang tids aggressiv krigføring mot Israel har Israel som kjent tatt til motmæle kraftigere enn på lenge, og Israel klarte i går å få en av de viktigste sjefene i Hamas, Ahmed Jabari, ut av sirkulasjon og dit han hører hjemme. Dette er positivt nytt. Palestina-araberne har en lang lærekurve, og det kan virke som om gjentagelse av enkelte poeng er det eneste som nytter.

«Dere åpnet helvetes porter», lød det fra terroristene da de mistet sin leder, «en mann med blod på hendene», som israelske myndigheter skrev. Det kan unektelig se ut som om Hamas har gode forbindelser i den retningen, i alle fall om man skal dømme etter deres egen ordbruk. Vi med hukommelse mener å ha hørt dette utsagnet før, uten at det har ført til så veldig mye mer. Da Israel i 2004 eliminerte en annen terrorist med stor symbolsk viktighet, Ahmed Yassin, lød også det samme muslimske stammehylet. Den gangen var det en mengde vestlige ledere, deriblant vår egen statsminister Kjell Magne Bondevik som fra sitt lune kontor fordømte Israels militære aksjon mot en mann som var ansvarlig for hundrevis av angrep fra Hamas. Se her for en samling reaksjoner den gang.

Det kan virke som det er mer ryggrad i vår nye utenriksminister. Kanskje hans militære bakgrunn og dermed kjennskap til krigens folkerett bidrar til en økt forståelse av den vanskelige situasjonen Israel er i, med terrorister som hver dag truer sivile, og med sine trusler legger en alvorlig demper på livskvaliteten og trygghetsfølelsen til dem som bor i det sørlige Israel.

– I dette tilfellet er Israel i en forsvarsrolle, sier Norges utenriksminister, Espen Barth Eide.

TV2: Utenriksminister Barth Eide: – Israel har rett til å forsvare seg

Hamas ble opprettet for å eliminere Israel, og Israel er i sin fulle rett til å drepe mennesker som driver med terrorisme. Når Israels statsminister nå sier han råder Hamas’ ledere til å holde seg under bakken, er dette ikke tomme trusler.

Israel har drept flere viktige Hamas-ledere:

Juli 2002: Et israelsk krigsfly slipper en bombe på huset til Salah Shehadeh, sjef for Hamas’ militære fløy. Shehadeh og 14 andre blir drept. Noen av dem kvinner og barn.

Mars 2004: Et israelsk missil treffer og dreper Sheik Ahmed Yassin, Hamas’ åndelige leder, utenfor en moské i Gaza by. Yassin, som var handicappet etter en ulykke som barn, var med å grunnlegge Hamas i 1987, et par dager etter den første palestinske oppstanden.

April 2004: Israel dreper Hamaslederen i Gaza, Abdel Aziz Rantisi, med et missil som treffer bilen hans. To av Rantisis livvakter blir også drept.

Januar 2009: Et israelsk krigsfly slipper en bombe på hjemmet til Nizar Rayyan, Hamas-leder. Han og 18 andre blir drept. Angrepet kommer noen dager etter at Israel starter sin tre ukers offensiv mot Hamas i Gaza.

Januar 2009: Et israelsk angrep fra luften under offensiven dreper Said Siam, innenriksminister i Gazas Hamas-regjering. Et missil treffer huset til Siams bror, og dreper også to andre høytstående Hamas-ledere.

News.com.au: Hamas killing has ‘opened gates of hell’

 

 

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Midtøsten, Terrorisme | 1 kommentar

Linstad ikke problemet

Trond Ali Linstad er egentlig ikke problemet. At han i god venstreekstrem tradisjon støtter Palestina-araberne og er med på å servere den globale løgnhistorien om det oppdiktede palestinske folket og deres oppkonstruerte rett til Israels land, er bare å forvente. Som muslim er det heller ingen overraskelse at antijødiske holdninger ikke lot seg gjøre å holde inne. Det hjertet er fylt av, vet vi, taler munnen.

Linstad er bare symptomet.

At noen har tildelt ham Kongens fortjenstmedalje i sølv er en annen sak. Det er et problem for Norge. Det betyr nemlig at man bevisst har valgt å se bort fra at man honorerer en antisemitt. At jødehateren i ettertid til en viss grad bortforklarer sine utsagn med at det egentlig er sionismen han er imot, er bare den klassiske nye antisemittismen. Det er slik den fungerer.

Man pleier å si at «ingen kan i dag åpent si at de hater jøder.» Trond Ali Linstad har likevel langt på vei gitt uttrykk for nettopp jødehat, med sitt blogginnlegg 28.03.2010 «Vær kritisk til jøder», hvor han skriver «Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer, og ved kontakter og nettverk som finnes til der hvor beslutninger fattes».

UTRYGT FOR JØDER
Dagens antisemittisme er forkledd nettopp som «antisionisme», «kamp mot okkupasjonen» og «anti-Israelisme». Man presiserer at man ikke har noe imot jøder, men presenterer likevel glatt synspunkter som, dersom de ble satt ut i livet, ville bety slutten på verdens eneste jødiske stat. Det må kunne kalles reelt jødehat. Faktisk kan det vanskelig kalles annet.

I dagens jødefiendtlige verden, spesielt i Europa, føler jødene seg svært utrygge. Frankrike har hatt flere antisemittiske drap på jøder de senere årene. Israel har siden opprettelsen av staten vært ett av de få steder i verden hvor en jøde kan føle seg trygg. Denne posisjonen vil bare befestes etter hvert som vilkårene for jøder blir dårligere.

I Norge har HL-senteret gjennomført en undersøkelse som konkluderer med at jødene har konkret grunn til å føle seg truet. Holdningene i Norge er faktisk temmelig antijødiske. Dette er en skremmende utvikling, men ikke så uventet. SMA har i mange år påpekt medienes bevisste løgner for å fremstille Israel som en stat som systematisk bryter Folkeretten, og som i fargerike reportasjer beretter om lidelser på arabisk side når Israel forsvarer seg og sine mot islamistisk terrorisme. Disse holdningene smitter over på menneskene som blir utsatt for den feilaktige påvirkningen, dersom disse ikke er bevisste på medienes løgner.

MEDIENES ROLLE
Et eksempel på dette er mediadekningen de siste ukene. Israel har fått hundrevis av raketter fra Gaza skutt innover den sørlige delen av landet. Nå har ikke svært mange mennesker blitt drept, men det er så visst ikke takket være Hamas, som styrer i området. Rakettene har for en stor del vært primitive og har hatt relativt små sprengladninger, men dette gjør dem ikke mindre dødelige. Israel har gjennom årene systematisk bygget opp et skikkelig forsvar, og tekniske nyskapninger som Iron Dome gjør at en del av rakettene som har kurs mot bebygde områder, oppdages og avskjæres. Likevel må sivilbefolkningen i den sørlige delen av Israel holde seg i nærheten av tilfluktsrom. Når alarmen går, har de bare femten sekunder på seg til å komme i sikkerhet. Det hører til historien at rakettene nå blir mer avanserte ettersom Iran får levere mer våpen.

Dette nevnes sjelden i mediene. Hvorfor er det slik, om ikke grunnen var å fremstille situasjonen til arabernes fordel? Hvorfor er det så maktpåliggende å fortelle om de arabiske lidelsene, og nærmest bare det, når det vitterlig er to parter i konflikten? Spesielt viktig skulle det være å fortelle en balansert historie siden den ene parten står på EUs, FNs og USAs terrorliste, mens den andre parten er et demokrati. At Hamas og de andre arabiske terroristorganisasjonene bevisst prøver å ramme sivile, mens Israel med alle tilgjengelige midler prøver å unngå det samme, unnlater man galant å nevne. Det er jødehat. Noe annet er det ikke mulig å kalle det.

POLITISKE LØGNERE
Også i politikken er det en mengde aktører som forvrenger virkeligheten. Sist ut var ekstremvenstre-politikeren Audun Lysbakken, som støttet Ship to Gazas forsøk på å bryte Israels marineblokade av Gaza, med den konstruerte grunn at det skulle være en slags «humanitær krise» på Gazastripen. Det er riktig at folkene der har det verre nå under Hamas’ terroristvelde enn de hadde det da Israel regjerte der, men noen humanitær krise er det ikke. Dessuten er marineblokaden både «lovlig og passende», ifølge FN, som ikke akkurat er kjent for å være Israelvennlig. Videre presterer man å unnskylde Hamas’ selvmordsbombing.

Etter alle korrupsjonssakene i vår venstreekstreme regjering de siste årene bør ingen være i tvil om hvor dypt ærligheten stikker. At dette også gjelder konflikten i Midtøsten burde derfor være like lett å innse.

Vår forhenværende utenriksminister Jonas Gahr Støre bemerket seg ved stadige påstander som gjorde nytten for å delegitimere den jødiske staten. Han beskyldte Israel for å bryte Folkeretten, noe han ikke dokumenterte (det blir som å sikte en person uten å fortelle hva siktelsen består i – nøyaktig slik den jødiske forfatteren Kafka med stor innlevelse en gang beskrev i boken «Prosessen»), eller hevder at Israel «opptrer som vanntorturister». Også nåværende utenriksminister Barth Eide slår fast at Israel bryter Folkeretten, uten å spesifisere nærmere. Dagen før drapene på Utøya het det at «okkupasjonen må opphøre, muren må rives, og det må skje nå».

Ingen vet om det siste var ment som oppfordringer eller spådommer, men Israel akter nok å beholde de omdiskuterte (ikke okkuperte) områdene, gitt erfaringene etter å ha gitt Gaza til araberne, sikkerhetsmuren redder stadig israelske liv og kommer nok til å stå til araberne inngår en bindende fredsavtale med Israel eller gjør ende på seg selv.

Det Støre imidlertid gjorde ved sine uttalelser, og som mediene og de venstreekstreme gjør ved stadig og konsekvent delegitimere og demonisere, svartmale, og lyve på Israel, er at de gir sitt bidrag til jødehatet.

Å invitere rasisten og jødehateren, eks-statsminister Kåre Willoch til å tale på en markering for deportasjonen av jøder til konsentrasjonsleirer føyer seg inn i det samme mønsteret. Både han og SV’s Audun Lysbakken er invitert til arrangementet. Det vitner om at noe er alvorlig galt et sted.

Å være kritisk til Israels politikk er ikke nødvendigvis antisemittisme. I så fall ville hele venstresiden i Israel også være det. Men når man ikke innrømmer det jødiske folk deres soleklare rett til å forsvare sitt land, når de lyver om de faktiske og historiske forhold – og får Regjeringens påtegnelse for det, når man foreslår løsninger som ville sette Israel ute av stand til å forsvare sine grenser, man manipulerer filmklipp, når ordbruken nærmest konsekvent vinkles i Israel disfavør, da er det antisemittisme.

At Trond Ali Lindstad nå har fått fortjenstmedaljen vitner om svært dårlig skjønn og smak. Han går altså utover selv det vi betegner som den nye antisemittismen, og retter en advarende pekefinger ikke bare mot Israel, men mot jøder generelt. Vi kan relativt lett forestille oss ramaskriket det ville utløse om vi advarte mot muslimer eller samer.

SELV DIREKTE JØDEHAT ER IKKE NOK
Men altså selv et slikt direkte jødehat, av den gamle lett gjenkjennbare typen, er ikke nok til at ansvarlige norske myndigheter, enten det er Kongen selv eller Fylkesmannen som i realiteten tildeler Kongens fortjenstmedalje, skygger banen. Man greier altså ikke på egen hånd å avdekke urimeligheten. På Facebook verserer forslag om å tildele Hitler medaljen posthumt. Han gjorde jo mye godt for sitt land i form av utbygging av infrastruktur, og skaffet arbeidsplasser, gjorde han ikke? Andre forslag kunne være terroristorganisasjonen Hamas – de er jo ikke egentlig en terroristorganisasjon? eller Det muslimske brorskap. Alle disse kunne jo sies å ha gjort noe godt.

Helt i tråd med begrunnelsen for våre nominasjoner over, er reaksjonene fra mennesket som nominerte Linstad til fortjenstmedaljen. Jan Akerjordet synes det er «sørgelig» at Linstad ikke får viraken han etter hans syn fortjener. For ham «gir kritikken ingen mening«» Som kjent har både ordføreren i Oslo, Fabian Stang, og Slottet trukket seg fra utnevnelsen. Ja, «sørgelig» er det at mennesker som gjør et sosialt arbeid til glede for noen, men som dessverre er befengt med en av de verste former for hat som har eksistert i menneskehetens historie, ikke får honnør for den gode delen av sitt arbeid. Er det dette vi står for i velstands-Norge? Er det altså hit vi har kommet, etter at hyper-pasifismens ytterst politisk korrekte sosialdemokrater har fått råde grunnen siden krigen? Er Norge virkelig blitt et land bestående av mennesker uten moralsk ryggrad nok til å skille rett fra galt, ondt fra godt? Vi får håpe vi tar feil. Ting tyder på at det står adskillig bedre til med grasrota.

Noen har banet veien for disse tilstandene. Noen har beredt grunnen og bearbeidet folks oppfatninger, slik at man er i stand til å foreta slike valg. Noens bevisste arbeid for å innpode en løgnaktig forståelse i folket, har ført til utnevnelsene og invitasjonene. SMA skrev forrige uke om markeringen av Krystallnatten, som også er kuppet av disse kreftene, som slett ikke vil jøder noe godt. En av organisasjonene i nettverket bak demonstrasjonen i Oslo, Tjen Folket, har gjentatte ganger trakassert Israel-vennlige demonstranter.

Organisasjoner som SMA, MIFF og flere andre gjør sitt beste for å avdekke eksempler og dokumentere sannheten, men vi rekker ikke over alt. Linkene i artikkelen er bare eksempler. Det finnes tusenvis av bevis og eksempler.

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Samfunn / politikk | 1 kommentar

Ny Gaza-krig?

Israels regjering kommer sammen i ekstraordinært møte for å drøfte den vanskelige situasjonen med angrep i sør og i nord. Israels ledelse sier de ikke vil nøle med ny bakkeinvasjon i Gaza dersom angrepen fortsetter. EU, FN og flere ber begge parter roe ned situasjonen.

Knesset, nasjonalforsamlingen i Israel, vil komme sammen i et ekstraordinært møte for å diskutere den forverrede sikkerhetssituasjonen sør og nord i landet.

Knesset har for tiden pause i påvente av valget, som skal foregå den 22. januar.

Det er i dag rakattangrep fra Gaza på tredje dagen, om enn i et noe roligere tempo. Tidlig mandag ettermiddag har rundt 160 raketter og granater landet i Israel siden lørdag. Søndag alene kom det over 100 raketter.

26 mennesker måtte få behandling for sjokk etter at et missil traff et privathus i Netivot i morges, og et nytt missil traff i en indutrisone i ettermiddag.

I kveld fortsetter rakettene å hagle innover sør-Israel. To raketter ble skutt ned av Iron Dome-systemet i nærheten av Ofakim. Ingen ble truffet eller skadet.

Israelske ledere begynner nå å snakke om en ny bakkeoperasjon i Gaza. «Verden må forstå at Israel har rett til å forsvare sine borgere», sa statsminister Benjamin Netanyahu i en tale til rundt 50 ambassadører i Ashkelon.

«Vi vil ikke sitte passive og se på at vi blir angrepet slik det skjer omtrent daglig. Våre barn og våre innbyggere blir angrepet. Mer enn en million innbyggere er nødt å leve i en virkelighet der de må finne ly i løpet av 15 til 30 sekunder mot beskytning fra terrorister som skyter mot sivile – mens terroristene selv søker ly blant sivile. Det er en dobbel krigsforbrytelse. Ingen av deres regjeringer vile akseptert en slik situasjon. Og som statsminister i Israel er jeg ikke klar for å akseptere denne situasjonen. Vi vil handle for å få en slutt på dette.»

Forsvarsminister Ehud Barak sa at Israel ikke ville nøle med å gå inn i Gaza igjen. «Hvis vi blir tvunget til å gå tilbake til Gaza for å gi Hamas et alvorlig slag, og gjenopprette sikkerheten for alle Israels innbyggere, så vil vi ikke nøle med det.»

Israels regjering får sterk kritikk av innbyggerne i sør for det de mener er dårlig sikkerhet fra myndighetenes side, og fra andre siden presser nesten hele verden på den samme regjeringen for at de ikke skal angripe Hamas-terroristene i Gaza.

Israelske styrker på Golanhøydene skjøt i dag mot et batteri i Syria som avfyrte granater mot Israel. Dette angrepet var det andre på to dager.

Skuddvekslingen mellom Israel og Syria er den første siden slutten av Yom Kippur-krigen i 1973. De siste ukene har det vært flere tilfeller av beskytning mot Israel som følge av borgerkrigen i Syria. Ingen har til nå blitt meldt skadet etter skytingen.

Myndighetene sier de ikke er overbevist om at skytingen i dag var tilfeldige slengere fra borgerkrigen, men kanskje ment for Israel.

«Vi har ingen interesse av å blande oss inn i krigen mellom opprørerne og den syriske hæren, men vi vil forsvare Golanhøydene fra tilfeldig beskytning», sa brigadegeneral talsmann for forsvaret, Yoav Mordechai i går.

Israel har også sendt en offisiell klage til FN-styrkene som er stasjonert i den demilitariserte sonen mellom Israel og Syria. De har advart mot ytterligere beskytning fra Syria.

IDF har vært i høy beredskap siden 3. november, da tre syriske tanks kom inn i den demilitariserte sonen. Også ved denne anledningen rettet Israel en offisiell klage til FN. Israel har lenge fryktet at slike ting ville kunne komme til å skje i Golan. Forrige mandag ble en jeep truffet av en kule fra syrisk territorium. I september landet et antall granater avfyrt av det syriske regimet, i det nordlige Golan, og også syriske soldater har kommer inn i sonen.

EUs utenriksminister Catherine Ashton sa hun førdømte rakettilden, og at hun på det sterkeste henstilte til å avholde seg fra det som kan forverre situasjonen. I en uttalelse viste hun til at kun forhandlinger kan oppfylle «både israeleres og palestineres legitime lengsel, gjennom en tostatsløsning».

Også den franske utenriksministeren fordømte rakettene og ba begge parter anstrenge seg for å unngå ytterligere eskalering.

Times of Israel
Times of Israel

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Israel, Midtøsten, Nytt, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

Aldri mer!

Natten mellom 9. og 10. november markerer begynnelsen på Holocaust, den systematiske utryddelsen av jøder som begynte i nazi-Tyskland i 1938. Dette folkemordet tok livet av seks millioner jøder. Av disse var 1,5 millioner barn. 1.406 synagoger ble satt i brann, ufattelige 7.000 bolighus og forretninger eid av jøder ble brent ned. 30.000 jøder ble arrestert, 20.000 sendt i konsentrasjonsleirer, fire hundre ble drept.

Det som skjer i dagens Norge er ganske vanskelig å ta innover seg. Krystallnatten markeres jo på forskjellige måter, av diverse organisasjoner over hele verden, også her i landet. Men at man kan markere folkemordet på jødene under den annen verdenskrig – uten å se dette i sammenheng med det som foregår i dag, nemlig muslimenes mange angrep på jødenes eneste og egen stat, Israel, er netsen uforståelig. Ikke bare at man tar bort forbindelsen mellom jødene den gang og jødene nå, men man går også inn og aktivt støtter de kreftene som vil utrydde jødenes stat. Vi kan si med redaktør Michal Rachel Suissa ved samme anledning for to år siden:

Krystallnatten skal minne oss om hva som kan skje når en aggressor planlegger folkemord, mens massene enten er likegyldige eller lar seg rive med, aktivt som passivt. Slik begynte tragedien som vi kunne ha hindret dersom vi hadde gjort noe, – men som vi likevel ikke gjorde noe med. Krystallnatten handler fremdeles om våre reaksjoner – i dag og i morgen, ikke bare om andres handlinger i går.

[pullquote]Krystallnatten handler om i dag[/pullquote]Det er dette minnet om Krystallnatten handler om. Hva kan vi gjøre for at denne tragedien ikke skal gjenta seg? Vi kunne ha hindret den den gangen. Vi kunne ha vært våkne. Vi kunne ha satt ned foten. Men vi gjorde det ikke. Da turen kom til Norge, viste det seg at «gode nordmenn» slett ikke handlet som i Danmark, hvor de fleste jødene flyktet til det nøytrale Sverige, som i god medborgerlig ånd tok imot samtlige. Her i landet gikk norske embedsmenn nazistene til hånde, og ikke én av de 302 jødiske menn, 188 jødiske kvinner og 42 jødiske barn som ble sendt til utryddelsesleirene i Tyskland den 26. november 1942 med «DS Donau» ble arrestert av tyskere.

En samfunnsdebattant skrev nylig at den norske debatten «handler om å fremheve seg selv som god og andre som onde». Dette kan vi være enige i. Spesielt i politikken og i mediene dreier det meste seg om å fremstå som fredselskende og tolerant, samtidig som man altså støtter onde krefter økonomisk og moralsk, og fordømmer jødene. Israel er og blir jødenes eneste sikre tilfluktssted, og å foreslå løsninger som ville sette dem ute av stand til å forsvare seg, eller løsninger som ville sette dem i mindretall i sin egen stat, er i sin natur jødefiendtlige. Staten Israel kunne ikke overleve på slike vilkår. Hvorfor foreslår man dem så? Det hjelper ikke at argumentene skjules bak frasen «kritikk av staten Israels politikk», eller at man er «anti-sionistisk». Tidligere utenriksminster Jonas Gahr Støres stadige mantra om at «Israel bryter folkeretten» handler om dette. Man ønsker å sverte Israel. Vi har til nå ikke registrert noe forsøk på å dokumentere disse påståtte lovbruddene.

Igjen fra artikkelen for to år siden:

Markering av Krystallnatten bør ikke brukes til å renvaske noens samvittighet med tårer for jøder som døde – men for å hindre at dette fortsatt vil skje med jøder og andre som ennå er i live.

Holocaust var mulig på grunn av langvarig propaganda med demonisering av jødene – et fenomen vi i dag finner i større skala enn før Holocaust. I dag opplever vi formidling av et forfalsket og manipulert bilde som bidrar til å demonisere jødene og dem som støtter jødene. Etter Holocaust er hatpropagandaen mot jødene erstattet med «legitim kritikk av staten Israel» – demonisering av verdens største jødiske samfunn, en aktivitet vi registrerer helt til topps i det politiske system. I den muslimske verden finner vi imidlertid fremdeles åpent hat mot «jøder», noe venstresiden velger å fortie.

Mange av de antijødiske argumentene vi hører i dag er de samme som, eller lite endret fra nazistenes originaler. De er i dag som regel ikke rettet mot jødene som individer eller folk – men mot «Israel». Å forsvare jøder i Israel er i dag ikke mer politisk korrekt enn det var å forsvare Tysklands jøder i sin tid!

Minnedagen for Krystallnatten må ikke bli misbrukt for å hvitvaske folk som resten av året bidrar til å undergrave jødenes rett til å leve i frihet i sitt historiske hjemland. Også i år ber vi om å huske hendelsene under Krystallnatten, men IKKE delta i arrangementer som vi frykter også denne gang kan bli misbrukt i antijødisk hensikt. De siste årene har vi opplevd at organisasjoner inspirert av leninisme misbruker Krystallnatten for sine politiske formål. Det er galt å ”hvitvaske seg og presentere seg som humanitære jødevenner” i et kort øyeblikk, for så å støtte antijødiske tiltak. Noen av dem feller tårer for jødene som ble forfulgt i 1938, og dagen etter fortsetter de sin kamp mot de få jødene som overlevde forfølgelsene i Europa og Arabia, ofrene og deres etterkommere. Dagens primære mål for jødehatet er det største jødiske samfunnet i verden – jødene i Israel.

Her ligger forklaringen, eller utfordringen. Under den Israel-vennlige demonstrasjonen i Oslo i januar 2009 oppsto det en voldelig motdemonstrasjon. I dag har vi stiftet nærmere bekjentskap med disse kreftene. Vi kan ikke skille truslene mot jøder fra lederen i «Profetens Ummah», Ubaydullah Hussain, fra Hamas’ charter, som sverger å utrydde den jødiske stat. Vi kan ikke løsrive Irans trusler om at «kreftsvulsten» Israel skal ødelegges, fra disse guttungene som gikk i gatene i vår egen hovedstad og sang sammen med Kristin Halvorsen (SV):

De muslimske elevene forteller altså, at de er pålagt gjennom koranen å drepe jøder. I moskeen lærer de at profeten Muhammad skal være deres forbilde og at han drepte jøder da han okkuperte Khaybar. Så går de i tog i Oslos gater sammen med Kristin Halvorsen og roper «Drep jødene!» og de synger «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.» (Mel. “Allahu Akbar”)

 

Krystallnatten handler om i dag. Om man feller en tåre for de stakkars menneskene som mistet livet i Holocaust fordi de var jøder, men før og etter fører en politisk og økonomisk kamp mot jødenes stat sammen med de kreftene som vil ta livet av jøder i dag, fordi de er jøder, blir det hykleri.

Her handler det om å velge side. Det handler om å undersøke fakta før man gjør seg opp en mening. Man kan dessverre ikke stole på verken medier, politikere eller store deler av de kristne. Antisemittismen gjennomsyrer overalt. Ære til dem som forstår hva denne kampen handler om, og som står fast i sin støtte til Midtøstens lys, det eneste demokratiske landet i regionen, et forbilde for hele den muslimske verden.

Skrevet i Antisemittisme, Innvandring, Islam, Muslimsk undertrykkelse, Samfunn / politikk | Legg igjen en kommentar

Abbas taler med to tunger

Den palestinske presidenten Abbas kommer med «et utspill som mange israelere trolig vil se med blide øyne på», skriver NTB.

Mahmoud Abbas sier nemlig nå at han «ikke har noen rett til å vende tilbake til hjembyen sin som i dag ligger i Israel.»

Det kan hende at «mange israelere» vil se med blide øyne på utspillet til Abbas. Kanskje helst venstresiden, som i 60 år har ment at dialog og forhandlinger fører frem i den langvarige konflikten. All erfaring har gjort de mest optimistiske håp til skamme, og «mange israelere» ser nå at tilbaketrekning og ettergivelse til nå bare har ført til mer vold. Av sikkerhetsgrunner velger man derfor nå løsninger som om verden var ideell, ikke hadde vært å foretrekke.

Men verden er ikke ideell. Alle som arbeider i eller med den muslimske delen av verden kan se dette. Ett av problemene er at arabere har en lei tendens til å tale med to tunger.

Medier og politikere liker å fremstå som seriøse, og tar som regel utgangspunkt i at voksne, ansvarlige mennesker faktisk mener det de sier. Det er prisverdig.

[pullquote]Problemet med en viss del av befolkningen i denne verden er nemlig at de IKKE mener det de sier. Og at de sier forskjellige ting etter hvilken tid på dagen det er, hvilket humør de er i, og hvem de snakker med.[/pullquote]Men det betyr ikke at man skal lukke øynene for det som er problemet med en viss del av befolkningen i denne verden. Nemlig at de IKKE mener det de sier. Og at de sier forskjellige ting etter hvilken tid på dagen det er, hvilket humør de er i, og hvem de snakker med. Det er også noe mediene har plikt til å dokumentere, om de var så seriøse som de ønsker å fremstå som.

For en drøy uke siden skrev herr presidenten et brev til innbyggerne i Gaza om Israels krav på land:

«Vårt land ble okkupert, og det er ikke omdiskutert territorium, og dette gjelder alt land som Israel okkuperte før juni 1967.»

Det vil si hele Israel.

«Jeg vil at dere skal vite at dette er en stor diplomatisk og politisk kamp, og jeg er lei for at noen palestinske stemmer ikke forstår eller ikke vil forstå viktigheten av dette.»

Uttalelsen ble publisert på Facebook 11. oktober 2012.

Uttalelsen ble gjentatt i offisielle PA-medier, og oversatt av Palestinian Media Watch.

Brevet kom kort tid etter at Abbas hadde hemmelige samtaler med Israels forsvarsminister Ehud Barak i Jordan. Formålet var å blåse liv i fredssamtalene.

Pa’s oppfatning om at hele Israel er «okkupert territorium» er ikke noe nytt. Sist gang Israel feiret sin Uavhengighetsdag, talte ledende PA-talsmenn på TV, og sa: «I dag for 64 år siden, begikk sionist-bandene den største deportasjonen mot vårt folk på okkupert land i 1948.»

Utdannelsesprogrammer på PA TV spør barna: «Du bor i Jerusalem. Har du vært i byene som ble okkupert i 1948?» og når barna så sier «Jeg har vært i Hebron», så sier TV-verten «Nei, Hebron er en by som vi alle kan gå til [byen er PA-administrert]. Okkuperte byer, som Lod, Ramle, Haifa, Jaffa, Acre – har du vært i dem?»

Palestinske selvstyremyndigheter refererte nylig i sine aviser til noen av sine ledere som «Ledere for de palestinske territoriene som ble okkupert i 1948».

Så sent som onsdag sa Palestina-arabernes sjefsforhandler Saeb Erekat at en stopp i Israels bygging i Judea og Samaria ikke var en forhåndsbetingelse satt av PA, men at det var en «israelsk forpliktelse». Uttalelsen ble sagt i forbindelse med at den franske presidenten Francois Hollande ba om at fredssamtalene måtte gjenopptas uten forhåndsbetingelser mellom Israel og PA.

Abbas har konsekvent satt forhåndsbetingelser for å gjenoppta samtalene med israelske mydnigheter. I 2010 frøs Israel all bygging i Judea og Samaria i ni måneder for å gi Abbas en mulighet for å vise at han mente alvor.

Abbas ville likevel ikke forhandle. Argumentet han denne gangen trakk frem fra ermet, var at frysingen skulle ha omfattet hele Jerusalem også.

 

IsraelNationalNews.com
Palwatch.org
IsraelNationalNews.com

NTB-meldingen bl.a. i Vårt Land

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Midtøsten | Legg igjen en kommentar

Iran: feirer 33 år siden angrepet på den amerikanske ambassaden

Studenter i Teheran synger «død over Israel», de kaller Obama for Jerusalems «lydige hund». Høytstående offiser i Revolusjonsgarden ber USA slutte å støtte det «egenmektige sionistregimet.»

Nyhetsbyrået AP bringer reportasjen om iranerne som feirer at det nå er 33 år siden USAs ambassade i Teheran ble overtatt av muslimene. En høytstående offiser i Revolusjonsgarden utlovet en krukke fylt av gull for den som kan bevise at Amerika ikke er «det mest kriminelle regimet på jorden.»

Utenfor bygningen som en gang huset den amerikanske ambassaden, talte general Mohammad Reza Naqdi, og lovet 10 kilo gull til den som kunne finne et regime som er «mer kriminelt enn USA». Men han la til at det ville vær umulig. For Garden har «allerede forsket på saken og funnet ut at Washington er verst på denne jord».

Mens han talte, stemte studentene utenfor den tidligere ambassadebygningen i «død over Amerika» og «død over Israel» og brente amerikanske og israelske flagg.

Retorikken er som den pleier på de årlige feiringene av ambassadekapringen. Regimet sier de vil gjeninnføre diplomatiske forbindelser med USA kun dersom landet oppløser CIA og fjerner sine baser fra området.

Den 4. november 1979 ble den amerikanske ambassaden i Teheran stormet av militante iranske studenter. De holdt 52 amerikanere som gisler i 444 dager som protest mot at USA nektet å utlevere den styrtede iranske sjahen Mohammad Reza Pahlavi til Iran.

De diplomatiske båndene til Iran ble brutt, og har siden den gangen ikke blitt gjenopprettet.

Forholdet mellom Iran og Vesten er på et foreløpig bunnivå. Man er urolig for at Israel skal bombe kjernefysiske anlegg i landet dersom iranerne ikke slutter å anrike uran. Anriket uran kan som kjent bidra til at landet skaffer seg atomvåpen.

Vesten mistenker Iran for å bruke sivile installasjoner som dekke for produksjon av kjernefysiske våpen. Teheran benekter alle anklager og hevder at programmet utelukkende er sivilt og har fredelige hensikter, som produksjon av elektrisitet og radioaktive isotoper for å behandle kreftpasienter.

Eksperter i Vest lar seg imidlertid ikke lure så lett, og er ikke i tvil om at landet er i ferd med å produsere kjernefysiske våpen. EU og USA har derfor innført harde restriksjoner og sanksjoner mot landet for å presse iranerne til å oppgi sitt kjernefysiske program.

Vanlige iranere rammes av sanksjonene. Iranske rial har sunket i verdi i forhold til dollar, denne tendensen har økt de siste månedene.

Den tidligere ambassaden er nå overmalkt med antiamerikanske slagord, og blir brukt som treningssenter for Revolusjonsgarden.

Naqdi, som er sjef for den delen av garden som heter «Basij», satte i sin tale sine egne «betingelser» for å gjenopprette de diplomatiske forbindelsene til USA. Blant annet må USA trekke ut alle sine krigsskip fra den persiske gulf, og alle militærbaser landet har i 50 land rundt omkring i verden må avvikles.

Iran anklager CIA for å ha hjulpet til med å styrte landets valgte styre i 50-årene og for USAs åpne støtte til den avdøde sjahens kamp mot den islamske revolusjonen som i sin tid førte til at dynatiset kollapset. Iran fordømmer også USA for at de væpnet og støttet den irakiske diktator Saddam Hussein i krigen mellom Iran og Irak fra 1980-88.

«De må bevise at de har blitt fornuftige mennesker og slutte å støtte det egenrådige sionist-regimet», sa Naqdi.

En pamflett utgitt før markeringen sa at USA vil forbli Irans «hovedfiende og Den Store Satan». Denne betegnelsen blir ofte brukt av Teheran for å bakvaske Washington.

Times of Israel

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Midtøsten, Muslimsk undertrykkelse, Nytt | Legg igjen en kommentar

Lévy: Jøder er under dobbelt angrep

Jøder i diasporaen og i Israel er under dobbelt angrep, sa den anerkjente og fremstående intellektuelle Bernard-Henri Lévy.

Lévy er fransk-jødisk filosof og forfatter, og talte tirsdag kveld på en konferanse om det jødiske folks fremtid. Konferansen ble arrangert av the Jewish People Policy Institute (JPPI).

Jøder er under angrep både fra antisemittisme under dekke av antisionisme, og trusler om direkte krig mot Israel. Lévy kalte fenomenet med antisionismen for «den nye mutasjonen av antisemittisme-viruset.»

«Utfordringen vi står overfor nå er den gamle antisemittismen i en ny form, en ny måte å uttrykke antisemittisme på, et system som går på hat mot Israel, og antisionisme,» sa han.

Kjernen i det nye angrepet er hat mot Israel, fornektelse, helt eller delvis, av Holocaust, og det at man identifiserer palestinerne som de eneste ofre. I tillegg planlegger Iran, Hizbollah og Hamas en total krig mot Israel og det jødiske folk- Dette er en alvorlig trussel, sa han.

I øyeblikket har de ikke det de trenger for å gå til full krig, kanskje de aldri vil få det. Men når du lytter til Hamas, til Hassan Nasrallah, eller til de menn som har makten i Teheran, så ligger det planer om en full krig i det de sier. Dette gjelder også de såkalt moderate lederne, som for eksempel Rafsanjani.

Konferansen er et ledd i å få satt de utfordringer jødene står overfor, mer inn i en holistisk sammenheng. En av utfordringene er forskjellene i synet på utfordringene, mellom jøder i USA, og jødene i Israel.

Jerusalem Post
Wikipedia

Krysspostet fra SMA

Skrevet i Antisemittisme, Midtøsten, Nytt | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Granat eksploderer i Eshkol, ingen våpenhvile med Hamas

En granat fra en bombekaster landet og eksploderte i en ubebodd område i Eshkol-regionen i dag morges. Granaten forårsaket ingen skade. Men den var likevel et brudd på den kortvarige stillheten de siste timene.

Etter at terrorister fra Gaza sendte mer enn 80 missiler mot Israel i går, noe som medførte at fem personer ble skadd, har det nå vært stille i 10 timer, før denne granaten brøt den ensidig erklærte «våpenhvilen.»

Det var egypterne som meldte om at de hadde fremforhandlet en slik «våpenhvile.»

Men israelske myndigheter ved Amos Gilad, en av forsvarsminister Ehud Baraks nærmeste medarbeidere, sier at Israel ikke har inngått noen slags avtale med Hamas.

«Det er ingen våpenhvile. Det er ikke, og det vil aldri bli noe slags avtale med Hamas. Det er en morderisk organisasjon. Det eneste som er skjedd er at det har blitt gjort anstrengelser for å få fred for disse rakettene,» sa Gilad.

En talsmann for Hamas, Fawzi Barhoun, sa i dag morges at raketter mot Israel er en «naturlig respons mot okkupasjonsforbrytelsene,» og sa at bevæpnede styrker i Gaza vil reagere med «større styrke» i fremtiden.

Israelske myndigheter har sagt at det vil bli kraftige militæraksjoner mot terroristene dersom rakettregnet ikke stanser.

Israels FN-ambassadør Ron Prosor, skrev til Sikkerhetsrådet og advarte medlemmene om at dersom de ikke fordømte rakettangrepene, «ville det få tragiske konsekvenser,» fordi Hamas og andre militante vil tolke stillheten som «grønt lys for terror og provokasjon.»

Times of Israel

Krysspostet fra SMA

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Midtøsten, Nytt, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

80 raketter fra Hamas

Nyhetsmedier i Israel skriver at det nå har kommet ikke mindre enn 80 raketter mot de sørlige delene av landet i løpet av det siste døgnet. Et av angrepene i morges traff en kyllingfarm, og tre fremmedarbeidere ble truffet, to av dem ble alvorlig skadd. I tillegg ble to andre personer lettere skadd. Noen av de skadde ble flydd med helikopter til Soroka-klinikken i Beersheba.

Skolene ble stengt i de områdene som ligger nærmest Gaza, og folk ble bedt om å holde seg så nær tilfluktsrom at de kunne komme seg i sikkerhet på femten sekunder.

ISRAEL SLÅR TILBAKE
Statsminister Netanyahu besøkte i dag Iron Dome-anleggene i nærheten av grensen mot Gaza, og sa i den forbindelse at «det var ikke Israel som satte i gang denne eskaleringen, men dersom dette fortsetter, er vi klare til å foreta langt kraftigere aksjoner.» «De som angriper Israel, burde vite at de har beseglet sin egen skjebne,» fortsatte han. Han brukte uttrykket «dypere aktivitet» under beskrivelsen av en mulig aksjonfor å få en slutt på angrepene.

Utdanningsminister Gideon Sa’ar sa at hæren er klar for et «langt, langt større og bredere svar.» Utenriksminster Avigdor Liberman sa at Israel ikke vil opptre med tilbakeholdenhet i så veldig mange dager til, og at «Israel står overfor en alvorlig eskalering.»

Forsvarsminister Barak sa han ikke kunne utelukke en bakkeinvasjon hvid angrepene fortsetter. «Vi kommer til å gjøre det som trengs for å stoppe denne voldsbølgen» sa han.

Samtidig pekte han på betydningen av å tenke før en avgjørelse blir tatt. Dette som er skjedd vil føre til eskalering og ikke fred – og det finnes ingen måte å forsone seg med terroren fra Gaza. «Hvis vi ikke har noe valg og angrepene fortsetter, vil de bli rammet hardt. Ingen ting er umulig,» sa han.

ISRAEL STÅR SAMLET
Også opposisjonen har i stor grad uttrykt støtte til regjeringen. Leder for Arbeiderpartiet, Shelly Yechimovich, ga i dag sin fulle støtte til statsministeren, uansett hvilken beslutning denne måtte ta for å få slutt på angrepene i sør. «Jeg står bak statsminister Benjamin Netanyahu og forstår kompleksiteten i situasjonen, at den krever krever både militær handling og tilbakeholdenhet. Det er viktig for meg å styrke innbyggerne nå som de har det så vanskelig,» sa hun. «IDF gjør en fantastisk jobb, og vi stoler på Forsvaret av hele vårt hjerte.»

President Shimon Peres uttrykte sinne over utviklingen. Han sa at «vi vil ikke under noen omstendigheter sitte rolig og se på at de angriper oss.» «Jeg vil si til innbyggerne i Gaza og til lederne deres,» fortsatte han, «at dersom de bestemmer seg for krig, – hva kan vi gjøre? Hvis de bestemmer seg for å bygge, blir det ingen krig.»

DE VELGER SELV
Dette var en henvisning til Qatars annonsering tirsdag at de vil gi 400 millioner amerikanske dollar til byggeprosjekter i Gaza. Peres sa: «Ingen andre steder i verden får de penger til å bygge, men i stedet for å kjøpe byggematerialer, kjøper de eksplosiver.»

Shaul Mofaz (Kadima) kritiserte Netanyahu for å ha gjort for lite mot Hamas. «Regjeringen under Netanyahu har nølt i fire år. De må nå se og få satt Hamas på plass. Denne nølingen har hatt en høy pris. Tiltakene som er gjort de siste fire årene har ikke vært nok.» Han ville imidlertid ikke kommentere om en fullskala bakkeoperasjon er nødvendig.

Statsministeren lovet å forsterke hver eneste bygning som ligger innenfor 4,5 til 7 km fra Gazastripen. Til nå er det kun utdanningsinstitusjoner som har fått midler til forsterkninger. Forsvarsministeren sa i en radiotale i dag at rundt 1700 bygninger trenger forsterkning, men pekte også på at situasjonen var enda vanskeligere tidligere, før man hadde Iron Dome.

Onsdag morgen ble syv raketter skutt ned av dette forsvarssystemet. Disse rakettene hadde kurs mot byen Ashkelon.

Rakettene som har kommet, er en blanding av Kassam-raketter produsert på Gazastripen, og militære Grad-raketter. Disse har mye lenger rekkevidde og har større sprengladning enn Kassam-rakettene.

TRAUMER
Innbyggerne i områdene som blir beskutt lider kraftig under beskytningen. Det gjør noe med menneskers psyke å stadig leve i livsfare, og måtte komme seg i sikkerhet med marginer på ned til femten sekunder fra alarmen går. En mengde mennesker i området lider derfor av traumer og post-traumatisk stress (PTSD).

Frankrike fordømte rakettangrepene kraftig, og ba partene vise tilbakeholdenhet.

Al-Qassam-brigadene, Hamas’ væpnede gren, tok ansvaret for rakettangrepene i dag, samt en bombe som skadet en israelsk soldat alvorlig tirsdag. PFLP tok også ansvaret for denne bomben. Hamas sa rakettene var en repons på Israels luftangrep kl 07.00 i morges.

Dette angrepet kom som det siste av totalt fire i løpet av natten, mot rakettoppskytningsramper på den nordlige og sørlige delen av Gaza. Hamas meldte at fire av deres folk ble drept i angrepene, og ytterligere tre ble skadd. IDf fyrte også granater fra tanks på den sørlige delen av Gaza i morges.

Times of Israel
Arutz Sheva
Jerusalem Post
Jerusalem Post
Jerusalem Post

Krysspostet fra SMA

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Israel, Midtøsten, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

Kjærlighet, frihet og musikk i Negev-ørkenen

Musikkfestvalen In D Negev sist helg samlet over 4000 deltakere til rundt 70 konserter. Ørkenen formelig ristet under konsertene.

Allerede ved soloppgang høres det gitarer på campingplassen. Folk samles utenfor teltene sine tildlig om morgenen for å dyrke sin felles interesse: musikk.

Dette er den sjette gangen indie-elskerne avholder festivalen In D Negev. Den ble holdt i kibbutzen Gvolut. Musikerne fikk sin sjanse til å skinne i den varme ørkensolen, og fansene fikk sin mulighet til å bade i den harmoniske atmosfæren. Det var ingen tilfeldighet at ørkenen ble valgt som kulisser for en slik begivenhet. Indie-musikken er ikke for det store flertallet. Ikke ørkenen heller.

Festivalen gir musikkelskerne sin årlige mulighet til å blåse i normer og underordnede behov som hygiene og mat, og bare fokusere på musikken og den vakre israelske ørkenen. «Indie-musikken samler ikke så mange i Israel, men dette gir oss en mulighet til å være sammen på en plass for å feire musikken,» sier Gilad Lautzker, som spiller gitar i et relativt nytt band, Luiza.

For det er atmosfæren som gjelder, fremfor alt, forklarer Lautzker før gruppen hans skal opptra. Han har vært her før, som fan. Selv om dette er første gang han skal opptre med sitt eget band, er han ikke det minste nervøs. Tusenvis av telt er strødd utover, og følelsen av kameratskap er sterk. Om forskjellene er store i dagliglivet, er de fullstendig utvisket her i mengden. Her har alle de samme interessene. «Å være med gode mennesker og føle de gode vibbene,» sier han.

Det er to scener på festivalen, et utendørs teater, her er lokal kunst, og mer enn 70 opptredener finner sted i løpet av de to og en halv dag festivalen varer. Også et Chabad-telt finnes der, med mulighet for sabbat-gudstjeneste og ellers alle muligheter for å dekke de religiøse behov man måtte ha.

Også et avgrenset område beregnet for familier finnes på campingområdet. Små barn er kanskje det siste du venter å se på en musikkfestival, men Or-ly Ben Shlush og mannen Isaac sier de tar datteren med på festivalen hvert år. «Klart vi elsker musikken, men vi kommer på grunn av datteren vår. Vi vil at hun skal kjenne atmosfæren som er på denne festivalen. Det er viktig for henne å vite hvordan virkelig frihet kjennes. Dette er frihet,» sier Or-ly. På armen har hun lille Noam på fire år.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=zXokaFve6bw[/youtube]

En av forskjellene på denne festivalen sammenlignet med andre musikkfestivaler, er fraværet av narkotika og bråk. Folk kommer for musikken, og bruker ikke festivalen som en unnskyldning for å feste uhemmet.

Den siste dagen begynner folk å børste sand av teltene sine og pakke sammen utstyret, og i overgangen mellom to konserter høres en klar stemme som annonserer «Alt vi vil er å gi tilbake noe av det dere alltid gir oss, kjærlighet.» Det er usikkert om det er bandet som gir seg, eller det siste bandet som skal på scenen, som annonserer budskapet. Men en ting er sikkert, dette er stemningen som var til stede blant musikere og tilhørere på festivalen i Negev-ørkenen i Israel disse varme oktoberdagene.

Jerusalem Post 
Oversettelse Willy Gjøsund

Krysspostet fra SMA

Skrevet i Israel, Kunst | Legg igjen en kommentar

OSSE med sterk kritikk av Norges holdninger

Aftenposten skriver i dag om OSSE-delegasjonens funn i Norge. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa reagerer sterkt på flere av de samme punktene som SMA i årevis har påpekt.

I sommer besøkte Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) Norge for å undersøke hvordan det sto til med integrering og toleranse i verdens rikeste land, særlig i etterkant av 22. juli.

OSSE-delegasjonen fikk seg noen overraskelser, selv om de ikke ligger skjul på at Norge «er en eksemplarisk stat når det gjelder menneskerettigheter og likhet»:

  • Noe av det som forbauset OSSE mest i Norge, var nordmenns syn på Israel og Midtøsten-konflikten.
  • Delegasjonen reagerer også kraftig på hvor lite politiet gjør for å bekjempe hatkriminalitet i Norge.
  • Samtidig konkluderer rapporten med at det er på høy tid at Norge opphever kosher-forbudet fra 1929.

Som SMA stadig påpeker, er det ikke mulig å ha en ensidig negativ holdning til Israels politikk, uten samtidig å komme i fare for å utvikle jødehat. Israel er verdens eneste jødiske stat, og klimaet i Europa etter krigen, samt de arabiske og muslimske statenes undertrykkelse av religiøse og etniske minoriteter, i særdeleshet jødene, har gjort at Israel i dag er det eneste trygge oppholdsstedet for en jøde. Disse synspunktene bekreftes i stor grad av OSSEs rapport.

I sin Norges-rapport reagerer OSSE-delegasjonen særlig på holdningene til jøder. En undersøkelse i regi av Holocaust-senteret tidligere i år viste at 38 prosent av befolkningen mener Israels behandling av palestinerne er sammenlignbar med handlingene til nazistene. 12,5 prosent ga uttrykk for sterke antijødiske holdninger.

OSSE-delegasjon mener dette er «urovekkende», og advarer mot at sterke antiisraelske holdninger kan utvikle seg til en form for antisemittisme.

«Utenriksministeren bør fremme en sivilisert diskusjon om Midtøsten-konflikten, og reagere overfor dem som i debatten demoniserer staten Israel», konkluderer OSSE.

– Dette er et alarmerende resultat ikke bare for Norges lille jødiske miljø, men også for ledere i regjeringen som gjennom sin hyppige kritikk av Israel kan ha bidratt til dette, sa OSSEs representant for bekjempelse av antisemittisme i Europa rabbi Andrew Baker under et OSSE-møte i Warszawa i begynnelsen av oktober.

KULTUR FOR ANSVARSFRASKRIVELSE
Samtidig som mediene ynder å fremstille Norges reaksjon på Breivik-terroren som mønsterverdig, ser vi etter Gjørv-kommisjonen at nivået er heller labert når det kommer til gjennomføring av planer. Ingen vil ta personlig kritikk, så å si alle som hadde ledelsesansvar gikk av i god tid før Gjørv-kommisjonen presenterte sin rapport.

Den samme ansvarsfraskrivelse ser vi når det gjelder pågående hatkriminalitet. Her snakker vi etter SMAs syn om en kultur, ikke nødvendigvis bare sviktende personlig ansvar.

OSSE-delegasjonen er også kritisk til at politiet gjør for lite for å kartlegge omfanget at hatkriminalitet og rasistisk motivert vold.

De tolker de lave tallene som om politiet ikke har kommet langt nok i å ta denne typen kriminalitet på alvor.

Samtidig etterlyses økt støtte til å styrke sikkerhetstiltakene rundt det jødiske miljøet i Norge.

Forbudet mot rituell «koscher»-slaktning, som Norge innførte i 1929 etter press fra det daværende Bondepartiet ved leder Jens Hundseid, forøvrig fire år før Tyskland innførte samme forbud, kalles av OSSE «et gufs fra mellomkrigstiden.» «En fortsettelse av forbudet vil være en flekk på Norges rykte for å vise toleranse og inkludering.» OSSE viser til at både samer og jegere har fått unntak fra reglene.

«Vi har ingen forpliktelser til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter».

Slik formulerte leder for Bondepartiet – Jens Hundseid – hvorfor det som i dag er Senterpartiet – gikk inn for at koscher slakting burde være forbudt i Norge i 1929.

«Vi har ikke invitert jødene hit til landet og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier», fortsatte Bondeparti-lederen. Ved en senere anledning gjorde han det klart at «en god del av disse utlendinger som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet».

Forbudet ble vedtatt i Norge i 1929, fire år før Nazi-Tyskland innførte et tilsvarende forbud.

NORGE BEST, MEN MEST I EGNE ØYNE
Det kan nok nå være på sin plass å slå fast at det offiselle Norge slett ikke er noe foregangsland når det gjelder toleranse og integrasjon, slik man gjerne ynder å fremstille seg. Tvert imot har vi altså forhold her på berget som karakteriseres som «alarmerende» og «en flekk på Norges rykte,» og som har ført til at mange jøder i Norge frykter for sin egen sikkerhet.

Aftenposten: Reagerer sterkt på holdninger til jøder

Krysspostet fra SMA

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Nytt, Samfunn / politikk | Legg igjen en kommentar

Jordanske FN-lærere nekter å undervise om Holocaust

Læreplan som inneholder et “såkalt Holocaust”-studium skader den palestinske sak, avleder fokus fra hovedfienden Israel, sier lærerne som protesterer.

“SAKEN” VIKTIGERE ENN FAKTA
Rykter om at FN gjeninnfører opplæring om Holocaust i studieplanene i skoler som drives av UNRWA – the United Nations Relief and Works Agency for Palestinian refugees – har gjort jordanske lærere rasende. De sier de vil nekte å lære bort historie som “skader den palestinske sak.”

Uttalelsene kom i et rundskriv mandag denne uken, som en respons på at undervisning om Holocaust vil bli gjenopptatt i UNRWAs læreplaner. Det var styret i en sammenslutning av lærere som jobber for UNRWA i Jordan, som kom med utspillet.

VIL HELLER FORTELLE SIN EGEN VERSJON
“Vi fordømmer denne beslutningen, som sidestiller slakter og offer,” sto det i uttalelsen. Lærerne ville heller at det skulle undervises om palestinernes “rett til å vende tilbake” til Israel, og om krigen med Israel i 1948.

Rundt 2 millioner palestinske flyktninger er registrert i UNRWAs kontorer i Jordan. FN-byrået driver 172 skoler i 10 flyktningeleirer over hele kongedømmet, i alt mer enn 122.000 elever.

FORBUDT Å UNDERVISE OM HOLOCAUST
I fjor undertegnet foreningen for UNRWA-ansatte en bestemmelse om å forby Holocaust-undervisning i UNRWAs skoler, sto det å lese i den jordanske avisen Al-Ghad i går. Dette forbudet gjelder enda, sier lærerne.

“Vi skal påse at læreplanens “konsepter om menneskerettigheter” ikke går ut over de palestinske elevenes holdninger til retten til tilbakevending.”

ISRAEL HOVEDFIENDE
“Å lære UNRWA-elevene om det såkalte “holocaust” som en del av menneskerettighetene er i strid med den palestinske saken… og endrer de palestinske elevenes syn på sin hovedfiende, nemlig den israelske okkupasjon.”

Siden 2009 har Hamas i Gaza aktivt forhindret UNRWAs forsøk på å introdusere Holocaust i skolenes læreplaner i Gaza. Hamas hevder det strider imot palestinsk kultur.

Ifølge Al-Ghad skal UNRWA benektet at de har planer om å medta Holocaust i læreplanene i år. De mener ansvaret ligger hos flyktningenes vertsland.

Det lyktes ikke Times of Israel å få en kommentar fra UNRWA om saken.

Times of Israel

Krysspostet fra SMA

Skrevet i Antisemittisme | Legg igjen en kommentar

Historieløshet

Mediene er fulle av informasjon om rettsaken mot terroristen Breivik, og i den forbindelse innhenter man eksperter på nær sagt alle områder. Vi har jus-eksperter, vi har psykologer og psykiatere, historikere og personer som vet mye om islam, religion og samfunnsvitenskap. I tillegg henter man inn en del synsere, mennesker som i større eller mindre grad har gjort seg bemerket ved skriverier og lignende. (Bilde: faksimile fra Bergens Tidende i dag.)

EKSPERTENE STØTTER MEDIENE
De aller fleste som hentes inn i mediene har naturlig nok et syn på samfunnet som ligger tett opp til det mediene selv har. I den grad man intervjuer mennesker med avvikende syn, rekrutteres disse ofte fra miljøer som av forskjellige grunner er lette å latterliggjøre, enten på grunn av manglende evne til å argumentere logisk, eller av andre, iøynefallende grunner. Vi vet av undersøkelser at mediene generelt sett ligger klart til venstre i forhold til gjennomsnittet av Norges befolkning. Dette fører naturlig nok til at andre krefter med sine avvikende politiske syn, som kanskje har mye å bidra med, ikke kommer til i debatten, og derfor får vi ikke belyst sider ved det Breivik har gjort, som kunne være nyttig. Dette er trist. Vi kunne som eksempel nevne nettopp folkene bak nettstedet document.no, som ofte nevnes i sammenheng med ABB. Disse menneskene er ikke ekstreme på noe vis, men man unnser seg likevel ikke for å kalle dem for ekstreme. Og det uten å nevne konkrete eksempler på dette.

«SØKER TERROR-EKSPERT »
«PS: Må ha erfaring»

Men enda tristere er medienes tilsynelatende bevisstløse omgang med de krefter de benytter seg av. For når man i en rettssak som handler om terrorisme, altså at noen bruker vold mot en uskyldig tredjepart for å nå sine politiske mål, henter inn eks-terroristen Lars Gule som «ekspert» – da er det bare patetisk. Mediene er vanligvis så flinke å informere om alt mulig, hvorfor kan de ikke informere lyttere og lesere om hvorfor han er «ekspert» på terrorisme? Lars Gule er nemlig dømt og har sittet i fengsel for forsøk på terrorisme til fordel for DFLP, en Palestina-arabisk terroristorganisasjon. Han har meg bekjent aldri tatt avstand fra sin uhyrlige gjerning, men tvert imot bortforklart den med sedvanlig retorikk, idet han sier det ikke var intensjonen å delta i terrorisme, men at hans engasjement var «antiimperialistisk».

Hva sier Breivik om sine ugjerninger da? Han har jo også noen vidløftige forklaringer. Han er definitivt heller ikke terrorist – i sine egne øyne. Men hele Norge er enige i at dette er galskap. Så hva er forskjellen på de to? Gule mislykkedes med sitt prosjekt å bidra til terrorisme mot sivile jøder i 1977, Breivik lykkedes med sitt prosjekt å ramme sivile nordmenn i 2011. Begge to kan sies å være eks-terrorister; begge ville nå sine politiske mål ved bruk av vold. Den ene sitter fengslet og vil aldri få utøve terrorisme igjen, – men den andre, – hva vet vi egentlig om Gules eventuelle terrorplaner – med tanke på det ansvaret man tillegger ABBs «meningsfeller»?

Likevel er Lars Gule i dag i mediene et anerkjent navn i samfunnsdebatten og kalles «islam-kjenner,» «midtøsten-kjenner,» «forfatter» og «samfunnsdebattant.» Han unnser seg ikke for å stemple sine meningsmotstandere med minst like stor unøyaktighet som Breivik, og forbeholder seg retten til å bruke et nokså sleivete språk når han mener han har et poeng. Han har i likhet med Breivik debattert mye i mediene, også på det konservative nettstedet document.no, som han nå tydeligvis har lagt for hat. Den andre terroristen, som lykkedes i sin ugjerning, sitter i retten og vil aldri få friheten igjen.

RELEVANT SAMMENLIGNING?
Er det så relevant å sammenligne Gule med ABB? Selvfølgelig ikke, når det gjelder ugjerningens omfang. Og tross alt mislykkedes Gule i sitt forsett å smugle sprengstoff, mens ABB har ødelagt livene til tusenvis av mennesker, og forvoldt stor materiell skade. Men det er likevel snakk om grader innen samme bransje: terrorismen. Et poeng til er at Gule i sine debatter bruker ordet «ytringsansvar» altså at man mener at meningsfeller av en ugjerningsmann har medansvar for eventuelle ugjerninger. Dette prinsippet brukes over grensen for det latterlige i debatten rundt ABB.

Skulle man følge logikken til Gule, er han selv medansvarlig for utallige terroristangrep i Midtøsten. Alle de mer enn 12.000 rakettene fra Gaza mot sivile israelere er han etter hans egen logikk medskyldig i, og det i en uendelig mye større grad enn dem man lanserer som påstått medskyldige, eller at de har «et ansvar» for det ABB gjorde. Man kunne til og med hevde at Gule var medansvarlig, selv om man ikke var enig i definisjonen av «ytringsansvar» som nevnt over. Hvorfor? Fordi Gule ikke bare har ytret seg til fordel for terrorisme, men også handlet og dermed faktisk vært delaktig i terrorisme. Også selv om han aldri ble dømt etter noen terrorismeparagraf.

JUS VS. VIRKELIGHETSOPPFATNING
«Alle» er enige om at ABB er gal. Ingen normale mennesker kan gjøre en handling som det han gjorde, uansett politisk syn. Man bruker simpelthen ikke tredjepart som gissel, spesielt ikke barn, om man er normalt utrustet med empati og lignende. Likeledes er «alle» enige om at for eksempel Arfan Bhatti er terrorist. Definisjonen er enkelt nok som over: man bruker vold mot en uskyldig tredjepart for å nå sine politiske mål. Likevel går Bhatti rundt i Norges land og sprer sine ideologiske synspunkter i øst og vest uten at noen hindrer ham, som fri mann. Han ble aldri dømt for terror. ABB på sin side har blitt diagnostisert av eksperter, med derpå følgende sykmelding – og så en friskmelding. Vi vet at det skal mye til for å bli dømt i slike alvorlige saker. Slik må det være. Men mye er likevel opplagt for «vanlige folk,» som for eksempel at de to diagnosene ikke kan være riktige begge to. Mannen er jo gal, sett med legfolks øyne.

Kunne det tenkes at Lars Gule har et politisk syn som er noe mer spiselig for mediene (som altså er mer venstrevridd enn folk flest) – slik at det er naturlig for dem å bruke ham som «ekspert»? Hva blir det neste? At Arfan Bhatti får uttale seg om antisemittisme? I egenskap av å være «ekspert» selvfølgelig.

Lars Gule
– Engasjerte seg i DFLP, en palestinsk terrorgruppe
– Fikk våpenopplæring, instruksjon i sammentstilling av tidsinnstilte bomber
– Ble bedt av DFLP om å gjennomføre en bombeaksjon i Israel i begynnelsen av juni 1977
– Fikk flybillett og fikk penger av DFPL
– Ble tatt på flylassen i Beirut med 750g sprengstoff skjult blant bøker
– Fenghetter også i ryggsekken
– Ble avhørt av den libanesiske etterretningstjenesten
– Satt et halvt år og en bot for «ulovlig besittelse av våpen»
– Ble avhørt også av norsk politi i november 1977, påtaleunnlatelse, selv om han gjentok sin forklaring om å ha begynt planlegging av en bombeaksjon i Israel
– Har avvist intensjonen om å delta i terrorisme, beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk»
(Wikipedia)

– Deltar i samfunnsdebatten under beskrivelser som «forfatter», «samfunnsdebattant», lansert ordet «ytringsansvar.» Under foregivende av å ville imøtegå ekstremisme.

– Islam-kjenner
Lars Gule advarer mot myter, forvrengninger og ikke minst konspirasjonsteorier sprer seg, og lever sitt eget liv, på nettet

– Avhumaniserende retorikk kan inspirere til groteske voldshandlinger, påpeker Gule

Midtøsten-kjenneren Lars Gule

Skrevet i Samfunn / politikk, Terrorisme | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Kampen mot det opprørske offer

Frank Rossavik skriver en artikkel i Morgenbladet 29. mars 2012 der han forsøker å imøtegå Conrad Myrland i Miff vedrørende mediedekningen av konflikten mellom Israel og palestinerne. Artikkelen inneholder så mange udokumenterte påstander og klassisk antisemittisme, og har dessuten så sterke elementer av åpenlys rasisme, at den egentlig ikke fortjener annet enn å forbigås i stillhet. Men det kan likevel være nyttig å se på enkelte av påstandene til Rossavik.

Det tjener ikke akkurat Morgenbladet til heder at man velger å publisere slikt i 2012. Etter 22/7 ble det fra øverste hold i Regjeringen anmodet om mer demokrati og mer åpenhet. Rossavik bidrar til det motsatte, nemlig intoleranse og sneversyn.

Myrlands anliggende var overfokuseringen på en konflikt som på mange måter slett ikke er så spesiell, verken hva antall drepte angår eller når det kommer til stridens kjerne.

Dette er i Rossaviks øyne helt uforståelig siden det i hans øyne er selvsagt at konflikten har en usedvanlig appell til det norske folk. Men allerede her røper han sin sterke motvilje mot jødene med sin påstand om at konflikten mellom arabere og jøder er årsaken til hele det terrorproblemet som den siviliserte verden i dag sliter med, og alle følgene av dette, fra alle som mistet sine kjære i det fatale islamistiske angrepet på Vesten 11. september 2001, til det norske engasjementet mot Taliban i Afghanistan. Alt skyldes konflikten rundt et landområde som er mindre enn Hedmark fylke, på andre siden av Middelhavet, timevis med fly fra norske avislesere.
Allerede i innledningen røper Rossavik sine fordommer. Ikke bare tilegner han de tre store terrorangrepene denne konflikten, men også en eventuell fremtidig krig. Han slår på en måte fast at terrorismen i verden, samt en eventuell fremtidig krig i Iran – kanskje han mener med Iran? –  skyldes denne ene konflikten i Midtøsten.

Muslimenes og arabernes hat mot Israel skyldes ett enkelt faktum: At staten Israel overhode finnes. Vi ser dette eksemplifisert ved Yassir Arafats avvisning da han ble tilbudt nærmest alle de omdiskuterte områdene (97% av «Vestbredden» og 100% av Gaza) i bytte mot fred. Vi finner det også i Hamas’ charter: «Israel eksisterer og vil fortsette å eksistere til islam utsletter det, slik det har utslettet andre før det.» Og: «Det finnes ingen annen løsning for det palestinske spørsmål enn Jihad. Initiativer, fremlegg og internasjonale konferanser er alt sammen tidsspille og forfengelige bestrebelser.»

Rossavik beveger seg så vidt inn på det religiøse aspektet, men som sekulær skandinav har han ingen forståelse for at religion betyr svært mye for flesteparten av menneskene i verden. Derfor forstår han heller ikke denne konflikten. Han skriver et par linjer om saken og anser seg derfor som ferdig med temaet som har vært den direkte årsak til enorme blodsutgytelser, før som nå, og som er selve kjernen i Midtøsten-konflikten.
Rossavik fortsetter å argumentere for hvor europeisk Israel er, fra sionismen, som ble skapt i Europa, før han sveiper innom det europeiske folkemordet på jødene, til fotball og musikk. Det kunne nesten se ut som om hensikten hans var å vise hvor høyt vi elsker Israel. I alle fall mer enn Somalia, for å være korrekt.

I Rossaviks øyne kvalifiserer denne omtanken for jødene til å sette høye krav. For når man bryr seg om noen, da setter man ikke bare høye krav, men høyere krav enn til de andre. Det foresvever oss at noe av respekten for innbyggerne i Israel har blitt borte på veien.

Vi kan ikke bruke de samme brillene på Israel som vi bruker på Hamas, Syria og Iran, hevder Rossavik. Dette er viktig. Vi som forsvarer Israel som jødenes hjemland og jødenes rett til å forsvare seg og sine, har jo pekt på nettopp dette i mange år, nemlig at det brukes forskjellig målestokk på Israel og på jødenes fiender. Dette illustreres for eksempel ved at Israel må holde seg til Genève-konvensjonene mens landets kriminelle fiender ikke pålegges å holde en eneste lov. Problemstillingen er typisk for den situasjon som oppstår når en demokratisk stat angripes av terrorister som ikke nødvendigvis kjemper på vegne av noen stat. USA, Storbritannia, Spania og Norge sliter med samme problematikk. Så hvor er forståelsen for dette?

Vi er dessuten godt over grensen til rasisme. For hva skal vi si om en som unnskylder Israels fiender med at «vi forventer jo ikke noe mer av dem, stakkars.» Vi får ta på oss unnskyldnings-brillene. Kan skjønne vi ikke må se på dem med de samme briller som vi ser på mennesker med høy moral og høy intelligens.

Vi ser for oss ramaskriket om noe lignende hadde vært gjort mot våre fargede venner. Er det ikke nettopp dette vi hvite har gjort mot dem i århundrer, og som behørig har blitt stemplet som rasisme? Hva er forskjellen i dette tilfellet? Er ikke også iranere eller syrere intelligente mennesker med høye moralske idealer? Eller mener Rossavik at disse menneskene, eventuelt med medlemskap i organisasjonen Hamas, skulle fritas fra å bli målt etter de samme kriteriene for mellommenneskelig omgang som vi bruker oss europeere imellom? Bare tanken er hårreisende. Men Rossavik fornekter seg ikke. Han sier rett ut det som vi fryser på ryggen av.
Israelvennene er ofte «bryske og fiendtlige» i tonen sin, så bryske og fiendtlige at «enhver saklig debatt spores av alt i starten,» ifølge Rossavik. Israels venner opptrer i hans øyne helt urimelig. Det skal «nesten ingen ting til» før de rykker ut.

Vi kunne være fristet til å angripe «tonen» også i Rossaviks artikkel. Vi kunne nevnt «tonen» i opptoget av arabiske innvandrere med sympatisører som anført av ovennevnte Kristin Halvorsen sang «død over jødene» under en motdemonstrasjon mot nettopp MIFF i Oslo tidlig i januar 2009. Og «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.» I våre ører er dette illevarslende, truende, intolerante toner, – en utvetydig beskjed om en fremtidig massakre.

Rossavik beklager at Kristin Halvorsens utspill om boikott av Israel ble nedstemt av «mektigere krefter» i regjeringen, og igjen denne etter hvert så velkjente hentydningen til jødenes verdensomspennende makt: «vennene staten holder seg med i Norge og andre land.» Det er et underlig paradoks når han åpner artikkelen med å vise styrke: Israel må bare finne seg i at Norge og andre siviliserte samfunn setter høyere krav til dem enn til bermen i Syria, Iran og terroristorganisasjonen Hamas. Etterpå klager han over all makten jødene har. Langt inn i det norske Stortinget strekker deres lange fangarmer seg, så den ellers så mektige leder for SV ikke får handlefrihet nok. Er ikke dette et ekko fra Sions vises protokoller?

Det neste Rossavik har problemer med, er Israels behov for sikkerhet. Dette er Israel, ifølge Rossavik, «mer enn vanlig opptatt av». Vi som bor i såkalt trygge områder og ikke er omringet av fiender, har selvfølgelig ikke dette behovet. Skulle det være noe «mer enn vanlig» med at et land, et demokrati, ønsker å forhindre at deres kjære blir utryddet av mennesker som vil dem ondt, herunder Hamas, som i sitt charter sier at ingen forhandlinger aksepteres, kun utslettelse? Er det kanskje målestokken til Rossavik som atter en gang må omjusteres for jøder? Er det slik at deres sikkerhetsbehov er større enn vårt mens det egentlig skulle vært mindre?
En naturlig følge av det «overdrevne sikkerhetsbehovet», denne uforholdsmessige aggresjonen, ble til det vi alle kjenner som Operasjon Cast Lead, én enkelt militær aksjon mot Hamas i Gaza etter at man i årevis nærmest daglig hadde tatt imot en skur av raketter, hver enkelt en trussel mot liv og eiendom. Dette ble fremstilt som en helt uforholdsmessig avskrekking, der mediene uten videre kastet seg på Palestina-arabernes fremstilling av for eksempel tapstall. Hamas’ egne tall på drepte var 49 mens Israel hevdet at 709 terrorister ble tatt av dage. Så gikk tiden, og Fathi Hamad, «innenriksminister» i Hamas, innrømmet i en emosjonell uttalelse at 250 av de drepte var «martyrer,» 2-300 fra Al-Qassam-brigadene, og 150 sikkerhetspersonell.

Ifølge den britiske oberst Tim Collins: «Ødeleggelsene på Gazastripen er store, men ikke så store som i irakiske byer som ble inntatt av amerikanske og britiske styrker. Israels mål med Gaza-krigen var å stanse de stadige rakettangrepene.»  Oberst Richard Kemp, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan i 2003 sa: “Jeg tror ikke det har vært noe tilfelle i krigshistorien hvor noen har gjort mer for å redusere sivile tap og drap på uskyldige mennesker enn det IDF gjør på Gazastripen.”

Her hjemme ble vi derimot utsatt for en massiv informasjonskampanje i disfavør av jødene. Boken til Rossaviks meningsfeller Erik Fosse og Mads Gilbert, som sterkt bidro til å svartmale Israels forsvarskamp, og Vibeke Løkkebergs film «Gazas tårer,» var nok begge egnet til å skape engasjement. Men var det dermed riktig informasjon de kom med? Ikke nødvendigvis, for en konflikt kan vanskelig forstås om man presenterer kun den ene siden av den. Konkret: at barn blir drept i krig er tragisk, men man forstår ikke hele bildet om man ikke også får vite at noen sitter inne blant disse barna og skyter mot andre barn med raketter. Og disse andre barna er i dette tilfellet barn i Israel, målet for rakettbeskytningen.

Rossavik nøler likevel ikke med å kalle forsvaret av eget land for «overreaksjoner.» Er den eneste ordentlige militæroperasjonen siden Hamas overtok styret i Gaza, nødvendiggjort av 8000 dødelige raketter mot sivile i Israel, en overreaksjon? Og ordet brukes i flertall. Altså vurderes også Israels begrensede konkrete angrep mot terrorceller etter angrep mot landet, som en overreaksjon hver især?
Vi legger til det seniorforsker Cecilie Hellestveit ved Norsk senter for menneskerettigheter (UiO), skriver om Gazakrigen: «Israel holdt seg til krigens regler godt over gjennomsnittlig i forhold til det som har vært vanlig i kriger de senere årene. (…)»

Og vi merker oss videre Goldstones dementi. Den tidligere sørafrikanske dommeren Richard Goldstone førte i pennen FNs sluttrapport om Gazas-krigen, en rapport som forutsigbart nok inneholdt en rekke udokumenterte og skarpe beskyldninger mot Israel. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Vår egen utenriksminister førte an her i Norge.
For et år siden tok Godstone simpelthen tilbake det meste av det han hadde påstått. Tonen var en annen da han åpnet sin artikkel i Washington Post med ordene: «Vi vet mye mer i dag om hva som hendte i Gaza-krigen i 2008-09 enn vi gjorde da jeg ledet undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt av FNs Menneskerettighetsråd og som laget det som er kjent som Goldstone-rapporten. Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde Goldstone-rapporten blitt et annerledes dokument.»

Det hele føyer seg inn i et mønster. Konklusjonen synes enkel. Som under folkemordet på jødene under Den annen verdenskrig, og la oss legge til rakettangrepene fra Irak under Kuwait-krigen, mener man at den eneste adekvate reaksjon fra Israelsk hold burde være ikke å gjøre noe som helst. Passende reaksjon fra jøder når de blir forsøkt slaktet ned, er etter Rossaviks logikk å forholde seg passiv.

Følg debatten på Verdidebatt.no

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Samfunn / politikk | Legg igjen en kommentar

Come to your senses

Som forventet, men en smell rett i trynet på de aller mest naive på venstresiden – denne er ikke helt ny, men like aktuell:

Hans påståtte terrornettverk smuldrer bort
Etter fem måneders intensiv etterforskning internasjonalt har ikke politiet funnet et eneste tegn på at Anders Behring Breiviks påståtte terrororganisasjon eksisterer.

De to rettsoppnevnte sakkyndige avskriver nettverket som «grandiose vrangforestillinger», og politiet har ikke funnet noe som tyder på at Behring Breiviks påståtte terrororganisasjon med flere terrorceller faktisk finnes.
Aftenposten 2. januar 2012

Dette stemmer med min oppfatning, slik jeg har opplevd de menneskene jeg har hatt kontakt med i det man kan kalle skeptisk til Regjeringens innvandringspolitikk, eller «islamskeptikere,» eventuelt «islamkritikere» eller som er negative til islam. Alle de jeg deler syn med, er mennesker som vil imøtegå galskapen med ord og demokratiske midler, ikke vold. Jeg har blitt forsøkt vervet til mer rabiate miljøer, men selv der er det ord, ikke vold som er tema.

Etter 22/7 har venstresiden gått amok. De har sett fiender på høyresiden som ikke eksisterer, i enkelte kretser har man tatt til orde for tiltak som ligner McCarthyisme. Overvåkning basert på politisk oppfatning, styrt av – ja, av hvem? Hvem definerer hva her i Skandinavia? I Norge?

La meg slå det klinkende fast: det er legitimt å kritisere den sittende regjering for deres politikk. Det er legitimt og anstendig å sette spørsmålstegn ved et sosialt eksperiment som er satt i gang uten å spørre velgerne om de ønsket det slik, uten å si noe om omfanget før man begynte, uten å undersøke eller informere om eventuelle undersøkelser om følgene av en slik innvandring i slike mengder i et relativt lite land som Norge. Det er ikke bare legitimt, det er aktverdig, det er påkrevet, det er det eneste fornuftige å gjøre.

Å hevde at kritikk av dette vanviddet er ekstremisme er latterlig; det som er ekstremt er å sette i gang et slikt kjempestort sosialt eksperiment uten demokratisk dekning for det. For hva visste vi for tjue år siden om at dette skulle skje? Hva visste vi for tjue år siden om overfallsvoldtekter og ekstremisme og rovmord og innbuddsraid i et slikt omfang? – for det aller meste begått av innvandrere.

Poenget er ikke om man er for eller imot innvandrere. For min del er dette spørsmålet helt uaktuelt. Jeg forstår ikke og har aldri forstått rasister. For meg er et menneske et menneske. Hudfarge og kultur er uvesentlig. Etnisitet eller religion gjør heller ikke mennesker kollektivt skyldig i noe som helst. Spørsmålet er hvorfor du i det hele tatt reiser spørsmålet. Det er for meg helt absurd å bli konfrontert med det, – problemstillingen finnes ikke i mitt hode. Tror du at det er der problemstillingen ligger, bør du virkelig sjekke dine omgivelser. Ferdes du blant folk som tror slikt? I fullt alvor, etter å ha sett i årevis hvor dette fører hen?

Poenget er at den innvandringen som har skjedd i Europa har sine følger. Visste man det? Hvorfor satte man i gang med det hvis man visste? Og om man ikke visste, hvorfor ikke? Hadde man ikke undersøkt?

I dag er det en større reportasje i A-magasinet om tilhøva i Malmö. Vel, søk på «Sverige» eller Malmö» i denne bloggen. Søk på det samme på document.no. Så ser du at det ikke er noe nytt A-magasinet kommer med. Men nå er det så ekstremt, så hjerteskjærende rått, så voldsomt og ubeskrivelig at det ikke lenger kan skjules. Hvor gjerne man enn ville, kan man ikke skjule følgene av at Europas sosialistiske regjeringer har åpnet grensene for en helt uhørt masseinnvandring av mennesker fra strøk i verden med en kultur som ikke er som vår, et verdisyn som ikke samsvarer med vårt.

Det har sin pris alt sammen. Og dem som må betale denne prisen er ikke bare svenskene, nordmennene, danskene. Det er også innvandrerne selv. De fleste av dem er selvsagt anstendige mennesker.

Dette er noe man skulle ha begynt å tenke på for flere tiår siden. Men det er slett ikke for sent. Spesielt her i vårt land har vi enda tid.

Men da må vi ta skjeen i en annen hånd. Vi kan ikke fortsette å ligge øverst på listen over antall asylsøkere i forhold til lokale innbyggere. Vi kan ikke fortsette å gi spesialbehandling til muslimer. Vi kan ikke fortsette å tro at problemer med mennesker i denne kategori kan løses ved dialog.

Det er forsøkt før. Sverige har gjort det, mer enn sine danske og norske brødre og søstre. Og må betale. Bankran, skyting på åpen gate, fraflytting, frykt, voldtekter, rovmord og æresdrap.

Texas? Nei, Rosengård. Malmö. Åtte timer bilkjøring fra Oslo. En halv time med tog fra København.

Det er ikke ekstremt å spørre: – ville vi dette? Fikk vi informasjon om at dette ville skje, kunne skje? Kan vi begrense dette? Kan vi stoppe dette? Hvem har ansvaret for dette? Hvem lyver om forhold rundt dette? Hvem snakker sant, hvem kan endre på dette, hvor er fremtiden?

Tvert imot, det er det vi bør gjøre. Det er det eneste anstendige. Å agitere for multikulturalisme, som man kaller det, når følgene blir slik, er ekstremt.

Skrevet i Generelt, Innvandring, Islam, Samfunn / politikk, Terrorisme | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Året da araberne oppdaget Palestina (kortversjon)

Publisert i Jerusalem Post 13. september 2000
Av Daniel Pipes

I dag er det dagen da en palestinsk stat nesten ble erklært – for tredje gang.

1. oktober 1948 sto muftien av Jerusalem, Haj Amin Husseini, (se bildet: Haj Amin Husseini på besøk hos Adolf Hitler i Berlin, desember 1941) foran Det palestinske nasjonalrådet i Gaza og erklærte eksistensen av en All-palestinsk regjering.

Teoretisk styrte denne staten allerede Gaza, og ville snart ha kontroll med hele Palestina. Følgelig ble den født med en fulltallig stab av ministre til stolte proklamasjoner av Palestinas frie, demokratiske og suverene natur. Men hele greien var en farse. Gaza var styrt av den egyptiske regjeringen, ministrene hadde ingen ting å føre tilsyn med, og det all-palestinske styret ekspanderte ingen steder. I stedet visnet denne fasaden fort.

Nesten nøyaktig førti år senere, 15. november 1988, ble en palestinsk stat igjen proklamert, også denne gangen på et møte i Det palestinske nasjonalrådet.

Denne gangen var det Yassir Arafat som skapte den. På flere måter var denne staten enda mer fånyttes enn den første, ettersom den ble proklamert i Algier, nesten 3000 kilometer og fire grenser borte fra Palestina, og ikke kontrollerte en centimeter av territoriet den gjorde krav på. Selv om erklæringen fra Algier fikk enorm oppmerksomhet på den tiden (forsiden på the Washington Post lød “PLO proklamerer palestinsk stat”), er den nå et tiår senere nesten like glemt som erklæringen fra Gaza som gikk forut.

Med andre ord, dagens erklæring av en palestinsk stat er noe forslitt.

Vi vet ikke hva en erklæring ville lydt i dag, men som dokumentene i 1988 ville det antagelig påberopt seg at “det palestinske arabiske folk formet sin nasjonale identitet” i den fjerne antikken.

I virkeligheten går den palestinske identitet tilbake til, ikke til antikken, men nøyaktig til 1920. Intet “palestinsk arabisk folk” eksisterte i begynnelsen av 1920. Men i desember samme år tok det en form som den vi kjenner i dag.

Opp til slutten av det nittende århundret identifiserte innbyggere i regionen mellom Jordan-elven og Middelhavet seg ført og fremst etter hvilken religion de tilhørte: muslimer følte mye sterkere bånd til fjerne med-religionister enn til kristne og jøder som levde i nærheten. Å bo i dette området ga ingen noen følelse av felles politiske mål.

Så kom nasjonalismens ideologi fra Europa; dens ideal med en regjering som legemliggjorde folkets ånd var fremmed, men appellerte til dem som bodde i Midtøsten. Men hvordan skulle de få innført dette idealet? Hvem konstituerer en nasjon, og hvor må grensene gå? Disse spørsmålene stimulerte til voldsomme debatter.

Noen sa at innbyggernhe i Levanten er en nasjon; andre mente dem som snakker øst-arabisk, eller alle som taler arabisk, eller alle muslimer.

Men ingen snakket om “palestinere,” og det hadde sin gode grunn. Palestina, som på den tiden var en sekulær måte å uttrykke Eretz Yisra’el eller Terra Sancta, som innebar et klar jødisk eller kristent konsept, var helt fremmed for muslimer, ja til og med frastøtende for dem.

Denne avsmaken ble bekreftet i april 1920, da den britiske okkupasjonsmakten meislet ut et “Palestina.” Muslimene reagerte med mistenksomhet, ettersom de ganske riktig så denne betegnelsen som en seier for sionismen. Mindre treffsikkert var de bekymret for at det kunne signalisere en gjenopplivning av korsfarer-impulsen. Ingen prominente muslimske stemmer gikk for oppskisseringen av Palestina i 1920; alle protesterte på den.

Istedet rettet muslimer vest for Jordan sin lojalitet mot Damaskus, hvor tipp-grandonkelen til Jordans kong Abdullah II regjerte på denne tiden; de identifiserte seg som sør-syrere.

Interessant nok var det ingen som argumenterte for denne tilhørigheten med større empati enn en ung mann som het Amin Husseini. Men i juli 1920 styrtet franskmennene denne hasjemittiske kongen. I denne prosessen forsvant begrepet sør-Syria.

Isolert av hendelsene i april og juli gjorde muslimene i Palestina det beste ut av en vanskelig situasjon. En prominent innbygger i Jerusalem kommenterte bare noen dager etter at det hasjemittiske kongedømmet var falt: “Etter de nylige hendelser i Damaskus må vi endre fullstendig på våre planer her. Sør-Syria eksisterer ikke lenger. Vi må forsvare Palestina.”

Lederskapet fulgte dette rådet og adopterte etablering av en uavhengig palestinsk stat som mål. Innen noen få år var dette arbeidet ledet av Husseini.

Andre identiteter – syrisk, arabisk, og muslimsk – fortsatte å konkurrere i flere tiår med den palestinske, men den sistnevnte har nå for det meste feid de andre til side og regjerer omtrent suverent.

Når det er sagt, så gjør det faktum at denne identiteten er såvidt ny og har en slikt formålstjenlig opphav, at den palestinske førsteplassen har grunne røtter og at den til slutt vil opphøre, kanskje akkurat så kvikt som den ble startet.

Oversettelse: Willy Gjøsund

Fra Danielpipes.org

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Midtøsten | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Årsak og sammenheng

Israels regjering har i dag besluttet å gi de palestinske selvstyremyndighetene (PA) skattepenger de har holdt tilbake. Det dreier seg om i underkant av 600 millioner kroner. PA har svært dårlig økonomi til tross for at Palestina-araberne er den folkegruppe som samlet har mottatt mest bistand noensinne. Men det er en annen sak. Så dårlig er økonomien at det har vært en reell fare for at PA skulle bryte fullstendig sammen.

Det er interessant å se hvordan mediene responderer på denne hendelsen, fordi den selvfølgelig har sin historie. Det har sin grunn at Israel holdt tilbake skattepenger de egentlig har forpliktet seg til å innkreve på vegne av PA. Avtalen om dette ligger nemlig innbakt i Oslo-avtalene.

Nå er det slik at en avtale har to parter. Man kaller det derfor en bilateral avtale. Nå inneholder Oslo-avtalene mange, svært mange, punkter. Men felles for dem alle er at de to partene skrev under. Som vitne på dette var der til stede en hel del politikere, deriblant noen norske, som hadde vært med å utarbeide de enkelte, ofte svært kompliserte punkter i avtalen.

Vi har flere ganger belyst PAs ensidige – unilaterale – handling når de har gått til det skritt som har skjedd i år, nemlig å prøve å få gehør i FN for en palestinsk stat på de områdene som kalles de palestinske områdene, men som ikke er mer (eller mindre) palestinske enn resten av området som var under britisk mandat etter 1. verdenskrig. Vi kjenner til at i Palestina bodde det arabere, jøder, drusere og andre folkeslag. Noen palestinsk stat eller regjering, eller noe palestinsk folkeslag har det derfor selvfølgelig heller aldri vært. Vi snakker derfor om Palestina-arabere når vi omtaler araberne som bor i disse områdene.

Etter krigen i 1967, som Israel vant, har disse områdene vært gjenstand for en utrolig interesse for verdensopinionen. Amerikanske presidenter har i tur og orden prøvd å skape en varig fred i området, med sine forskjellige taktikker for dette, men det har i alle fall ikke blitt noen god løsning i området i dag.

Oslo II-avtalen ble undertegnet av Israels statsminister Yitzhak Rabin, PLOs formann Yassir Arafat, og det var tilstede fremstående politikere fra USA, Russland, Egypt, Jordan, Norge og EU som vitner til avtalen.

I denne avtalen, som altså disse to partene skrev under på, sies det følgende i den avsluttende artikkel 31, punkt 7 (vår oversettelse):

Ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene.

Til tross for dette har altså representantene for Palestina-araberne, PA, gått til det skritt å bryte denne avtalen, ved nettopp å ta skritt som, dersom det skulle ha gått slik de ønsket, hadde “endret status på Vestbredden og Gazastripen.”

Dette er slik israelske myndigheter ser denne saken. Og siden de første innspill fra Palestina-arabisk side for å bearbeide FNs medlemsstater i et forsøk på å skaffe det politiske flertall de trengte for å bli anerkjent i FN som stat, har det skjedd mye. Det siste av alle disse ensidige handlingene fra PA, var å søke UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, om å få bli medlem. Altså en stat som ikke eksisterer enda, og som ikke har noe område, men som bor på områder som det er enighet om at man skal forhandle om.

Med dette bakteppet av politiske hendelser rapporterer verdens nyhetsbyråer og aviser om det som nå har skjedd. Alt har sin årsak, og det som skjer må ses i sammenheng til noe.

De israelske mediene skriver om de faktiske hendelsene, og flere trekker frem utenriksminister Avigdor Liebermans kritikk av beslutningen. Lieberman har vært sterkt imot å gi araberne pengene tilbake, særlig etter at PA knytter tettere og tettere bånd til terrororganisasjonen Hamas.

“Bestemmelsen om å overføre midlene er en smertefull avgjørelse som vil kunne hjelpe til med å bedre forholdene mellom Israel og palestinerne, men som vil tillate PA å fortsette å bruke pengene til å oppmuntre og tilskynde til terror,” sa han.

“Vi gjør en feil når vi overfører midler til PA når lederen deres, Mahmoud Abbas bruker pengene til å skaffe boliger og gir tilskudd til terrorister og mordere. Det gir dem som myrder jøder og israelere luksus og respektabilitet, og oppmuntrer kommende generasjoner til å bli med i terroristenes rekker.

Kritikere sier at statminister Benjamin Netanyahus avgjørelse om å frigi midlene er en kapitulasjon for intenst press fra EU og USA, og at USA ikke tjener Israels interesser og demonstrerer svakhet.
IsraelNationalNews.com

Jerusalem Post skriver at den såkalte Kvartettens utsending Tony Blair ønsket avgjørelsen velkommen, og at regjeringens avgjørelse var en “viktig beslutning”. “Dette er palestinernes penger som er kritisk for å opprettholde PA, og bør overføres regelmessig og forutsigbart slik som det er avtalt mellom israelerne og palestinerne. Å holde tilbake disse midler gavner bare dem som ikke ønsker fred og israelsk-palestinsk samarbeid,” sa Blair i en uttalelse.

Det kunne innvendes at han ikke nevnte noe om de ovennevnte unilaterale handlingene på palestinsk side. Hvis Israels tilbakeholdelse av skattepenger er brudd på en avtale og kun gavner dem som ikke ønsker fred, er det selvfølgelig naturlig å tenke at det første bruddet på avtalen, som førte til at Israel anså avtalen for brutt, og derfor demonstrerte dette ved å holde tilbake penger, også bare gavner dem som ikke ønsker fred. Det har ikke vært mye nevnt av dem som har vært uenige i Israels frysing av utbetalingene.

Den liberale avisen Haaretz mener Israel myndigheter er for svake overfor internasjonalt press.

Det internasjonale samfunn presser Israel til å overføre 300 millioner NIS av palestinske skattepenger til de palestinske myndighetene, til tross for den forsoningsavtalen som ble undertegnet av Fatah og Hamas i Kairo.

Reuters nyhetsmelding gjør det helt klart at grunnen til at Palestina-arabernes myndigheter ikke fikk pengene sine, hade sin grunn i nettopp dette forholdet. Uthevninger foretatt av red.

Som straffereaksjon frøs Israel overføringene 1. november, dagen etter at palestinerne vant UNESCO-medlemsskap til tross for israelske og amerikanske protester, som en del av deres forsøk på å få til en statsdannelse i FN, i stedet for av fredssamtaler.

Associated Press:

Israel frøs denne månedens overføringer som straff for at palestinerne gjorde fremstøt for å få FNs anerkjennelse for deres uavhengighet. Den israelske avgjørelsen kom etter at palestinerne ble akseptert i FNs kulturavdeling UNESCO – en del av en større kampanje for å få anerkjennelse for fullt medlemsskap som stat i FN.

Israel anklager palestinerne for å prøve på å unngå fredssamtaler gjennom denne kampanjen. De sier at en palestinsk stat kun kan etableres gjennom en fremforhandlet fredsavtale. (Uthevninger foretatt av red.)

Også det arabiske nyhetsbyrået al-Jazeera forstår sammenhengen mellom partene. De skjønner at israelerne ikke holdt tilbake pengene for å torturere noen, eller nærmere bestemt “waterboarding,” som Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre syntes det så ut som.

I alle fall i sin engelskspråklige utgave er de klar på hvorfor Israel holdt tilbake pengene:

Israel samler inn skattemidler for palestinerne og overfører pengene månedlig, men frøs denne månedens overføring for å straffe palestinerne for deres anstrengelser for å få FNs anerkjennelse for deres uavhengighet.

Den israelske avgjørelsen kom etter at palestinerne ble akseptert i FNs kulturorganisasjon UNESCO, som en del av en bredere aksjon for å få fullt medlemsskap som stat i FN.

Israel anklager palestinerne for å prøve å omgå fredssamtaler ved denne kampanjen. De sier at en palestinsk stat bare kan etableres ved en fremforhandlet fredsavtale.

Etter seieren i UNESCO har den palestinske kampanjen stoppet opp siden man ikke kom noen vei i Sikkerhetsrådet, som må godkjenne fullt medlemsskap.

Palestinske ledere har enda ikke bestemt seg for hvordan de skal gå videre med saken.

Statsminister Benjamin Netanyahus kontor sa han bestemte seg for å frigi pengene fordi palestinerne later til å ha avsluttet sine “unilaterale fremlegg.”

Kontoret sa at bestemmelsen vil bli “omgjort” dersom palestinerne fortsetter på denne veien. (Uthevninger foretatt av red.)

Vårt eget lille nyhetsbyrå NTB tilgodeser ikke sine lesere og lyttere med mye informasjon om disse sakene, til tross for en ellers ekstrem interesse for det som skjer i regionen, uten hensyn til Norges heller små strategiske interesser i området. Ikke ett ord om årsak og dermed heller ingen sammenheng. At de refererer til Støres ifølge Krfs parlamentariske leder Hans Olav Syversen “klønete og uproffe”, “voldelige og uforsonlige” språkbruk uten motforestillingene som selv al-Jazeera skriver om tjener heller ikke akkurat til at de fremstår som saklig.

Det later til at NTB i motsetning til andre nyhetsbyråer ikke vil se årsaken til det som har skjedd. Slik kan de heller ikke skrive ett ord om sammenhengen, og leseren blir henvist til å tro at Israels myndigheter driver med økonomisk “waterboarding.”

Hvem biter egentlig på dette? Neppe noe tenkende vesen tror en av verdens sterkeste økonomier, ett av verdens ledende land på teknologi, et land som i ekstrem grad forsyner seg av Nobel-priser i realfag og humanistiske fag og som er bærer av hele den vestlige verdens kulturarv er så nedrig som Gahr Støre med hensikt eller ikke, og NTB fremstiller det.

Pengene er drevet inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene i tråd med Oslo-avtalen.

Israel har siden 1. november holdt tilbake pengene som en straffereaksjon etter at FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) tok opp Palestina som fullverdig medlem.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre anklaget i forrige uke israelerne for å drive vanntortur mot den palestinske økonomien, og høstet protester fra israelske myndigheter som kritiserte ham for «voldelig og urettferdig språkbruk»

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Midtøsten, Samfunn / politikk, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

Faremo med puse-gen

– Det høres ut som om noen av soldatene er mer bekymret for at fanger slippes fri enn at de utsettes for tortur.

– Jeg kan ikke skjønne at det å sikre human fangebehandling ikke skal være viktig, sier forsvarsministeren.
VG: Angriper egne soldater etter Afghanistan-kritikk

Hva slags forsvarsminister er dette, som ikke kan forstå sine egne soldaters behov for sikkerhet?

Man kunne være fristet til å si at her burde forsvarsministeren opptre som en mann og legge bort omsorgstrangen akkurat i denne saken. Omsorg er vel og bra det. Men forsvarsministeren burde bruke dette genet først og fremst på våre egne soldater, ikke på de kriminelle.

Skrevet i Samfunn / politikk | Legg igjen en kommentar

Vil FN oppfordre terrorister til å bryte avtalen?

Det er skremmende, men neppe overraskende dersom man følger med i internasjonale nyheter, å se hva FN står for. Mens vi her i Norge har og har hatt en ledelse som nærmest forherliger FN, kan man i f. eks israelske medier lese hva som skjer.

Sjefen for FNs Menneskerettighetsråd, Navia Pillay hadde tirsdag kveld følgende å si om kravet om at terrorister som ble frigitt i bytte for Gilad Shalit, skulle dra fra sine opprinnelige hjemsteder: nemlig at “det var imot internasjonale lover.”

Pillay sa at Menneskerettighetsrådet ville kunne komme til å intervjue terrorister for å avgjøre hvorvidt de hadde gått med på flyttingen frivillig eller under tvang.

“Det er med en følelse av stor lettelse at vi mottok nyhetene om avtalen om å utveksle fanger. Vi har imidlertid bekymringer når det gjelder meldingene om at hundrevis av palestinske fanger fra Vestbredden kan bli løslatt i Gaza eller i utlandet,” hadde en talsmann for Pillay, Rupert Colville, sagt til Reuters, ifølge den israelske nyhetskanalen IsraelNationalNews.com.

“Dersom det i noen av disse tilfellene har vært uten den berørte personens fulle og hele godkjennelse, så kan dette utgjøre det som er tvungen overføring eller deportasjon under internasjonal lov,” la han til. “Vi er ikke sikker på i hvilken grad de berørte ga sin tilslutning til dette.”

Det er nesten så man ikke tror det man leser.

Colville ga ingen detaljer om hva eventuelt FN ville kunne komme til å gjøre, men kilder i Israel sier at man kan tenke seg at Menneskerettighetsrådet vil kunne kmme til å oppfordre terrorister til å utfordre avtalen og gå inn i Gaza eller de områdene i Judea og Samaria som er kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene.

Avtalen som er gjort med Hamas, går ut på at 40 i den første gruppen av løslatte terrorister ikke kan bevege seg i områdene Judea og Samaria, men blir deportert til Tyrkia, Qatar og Syria.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon sa at han håper forhandlingene om løslatelsen av Shalit vil føre til nye samtaler mellom Israel og Hamas. Han mener det som har skjedd vil ha en “vidtrekkende positiv effekt” på den i øyeblikket stillestående fredsprosessen.

Skrevet i Antisemittisme, Israel | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Drømmen som ble et mareritt

Fra gårsdagens Sydsvenskan:

Vi flyttade hit för att vi tyckte att det var kosmopolitiskt och trevligt att bo nära Möllan. Men drömmen har förvandlats till en mardröm. Hur kunde det bli så här?

Ja, hur kunne det bli så här? Kanskje for lite vennlighet, for lite tilbud, for lite penger, for få innvandrere tatt inn i et lite land på kort tid. Enda mer innvandring, enda mer tilbud og sosialtjenester, enda mer blanding av kulturer hjelper nok.

At noen har tatt feil ett eller annet sted på veien, og ikke skjønner hva som skjer, selv når det har skjedd i årevis, det er i alle fall helt sikkert. Selv de som i utgangspunktet var positive til multikulti må bite i gresset når det kommer for nær.

Skrevet i Innvandring | Legg igjen en kommentar

Livsfarlig i Rosengård

I Norge har vi løst alle våre utfordringer med innnvandring, siden hele venstresiden har bestemt at vi skal være mer inkluderende, mer kjærlige og sånn. Om det hjelper på problemer av typen under, vil vise seg.

I Sverige sliter de fortsatt. Så mye er klart.

Brevbärare får överfallslarm

Södra innerstaden.Brevbärare utrustas med överfallslarm för att kunna arbeta runt Sevedsplan.
– I nuläget råder vi dem att lämna området så fort de känner sig det minsta hotade, säger Mårten Pavlov, huvudskyddsombud på Posten i Malmö.

Sedan en veckas tid har brevbärarna larm som är direktkopplade till SOS Alarm. Brevbärarna har också blivit fler i området för att postutdelningen ska gå fortare.
 
Anledningen till de skärpta säkerhetsrutinerna är att brevbärare har blivit antastade, utsatts för raketskjutning och känt sig hotade när de ska dela ut posten på Rasmusgatan och intillliggande gator.
 

Ulf Berg, utdelningschef på Bring Citymails region sydväst, uppger att problemen med trakasserier har eskalerat under de senaste två månaderna i Seved och i andra socialt utsatta områden i Malmö. En brevbärare fick all post och hela cykeln uppeldad vid ett tillfälle i augusti och sten har kastats på vissa brevbärare.
Sydsvenskan.se

Skrevet i Innvandring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Professor argumenterer mot universitetsboikott av Israel

En skotsk professor responderer på en universitetsboikott av Israel.

Av Dr. Dein MacEoin (Oversettelse: Willy Gjøsund)

Studentforeningen i Edinburgh gikk for å boikotte alt israelsk ettersom de hevdet at Israel er under et apartheid-regime. Dr. Dein MacEoin er ekspert på Midtøsten, og skrev dette brevet til disse studentene.

Dette er en e-mail fra professoren til The Committee Edinburgh University Student Association (EUSA).

Kunne jeg få lov til å si noen få ord til EUSAs medlemmer? Jeg er utdannet ved Edinburgh (MA i 1975), hvor jeg studerte persisk, arabisk og islamsk historie i Buccleuch Place under William Montgomery Watt og Laurence Elwell Sutton, to av Storbritannias store Midtøsten-eksperter på den tiden.

Senere tok jeg en PhD på Cambridge og fortsatte å undervise i arabiske og islamske studier ved Newcastle University. Jeg har naturlig nok skrevet diverse bøker og hundrevis av artikler om disse tingene. Jeg sier alt dette for å vise at jeg er godt informert om det som skjer i Midtøsten, og fordi jeg av denne grunn er sjokkert og nedstemt på grunn av det EUSA har gjort og hatt avstemning om.

Jeg er sjokkert av en enkelt grunn: det er ikke og det har aldri vært et apartheid-system i Israel. Dette er ikke min mening; det er et faktum som kan bli prøvd opp mot realitetene av hvilken som helst student ved Edinburgh, om han eller hun skulle velge å besøke Israel for å undersøke dette selv. La meg uttrykke dette veldig tydelig, siden jeg har inntrykk av at disse medlemmene av EUSA som stemte for dette er fullstendig på jordet i alt som har med Israel å gjøre. De er dessuten høyst sannsynlig ofre for en ekstremt ubalansert og ensrettet propaganda fra den anti-israelske lobbyen.

Å være anti-israelsk er ikke forkastelig i seg selv. Men jeg snakker ikke om ordinær kritikk av Israel. Jeg snakker om et hat som ikke kjenner noen grenser når det gjelder løgner og myter som pøses ut. Israel blir gjentatte ganger referert til som “Nazi-”stat. Hva er sant ved dette, selv brukt som metafor? Hvor er de israelske konsentrasjonsleirene? Einsatz-gruppene? Hvor er SS, Nürnberg-lovene eller Den endelige løsning? Ingen av disse tingene eller noe som fjernt minner om dette eksisterer i Israel, nettopp fordi jødene bedre enn noen andre i historien vet hva nazismen sto for.

Det har blitt hevdet at det har vært et israelsk Holocaust i Gaza (eller andre steder). Når og hvor? Ingen ærlig historiker ville behandle denne påstanden med annet enn den forakt den fortjener. Å kalle jøder for nazister og si at de har forårsaket et Holocaust er en så simpel måte å fordreie historiske fakta som det er mulig å forestille seg.

Likeledes apartheid. For at apartheid skulle kunne eksistere måtte det ha vært en situasjon som var tett opptil hvordan det var i Sør-Afrika under apartheid-regimet. Uheldigvis for dem som tror på dette, ville en helg hvor som helst i Israel være nok til å vise hvor uhyrlig en slik påstand er.

At en studentorganisasjon faktisk faller for dette og stemmer slik over det er en trist bekreftelse på hvordan det står til med moderne utdannelse. Det mest opplagte fokus for apartheid ville være landets 20% store arabiske befolkning. Under israelsk lov har arabiske israelere nøyaktig de samme rettigheter som jøder og hvem som helst ellers. Muslimer har de samme rettigheter som jøder eller kristne; Baha’iene som blir alvorlig forfulgt i Iran, blomstrer i Israel hvor de har sitt verdenssenter. Ahmadi-muslimene, som blir forfulgt i Pakistan og andre steder, lever i trygghet i Israel. Alle religioners hellige steder er beskyttet under en spesifikk israelsk lov. Araberne utgjør 20% av universitets studentmasse, som er et nøyaktig speilbilde av deres andel av den generelle befolkningen.

I Iran er det forbudt for tilhengere av Baha’i (den største religiøse minoriteten) å studere på noen av universitetene. De får heller ikke drive sine egne universiteter. Så hvorfor boikotter ikke medlemmene deres Iran? Arabere i Israel kan dra hvor som helst de ønsker, i motsetning til de svarte under Sør-Afrikas apartheid-regime. De bruker offentlig transport, de spiser på restauranter, de går i svømmehaller, de bruker biblioteker, de går på kino side om side med jøder – noe ingen svarte kunne gjøre i Sør-Afrika.

Israelske sykehus ikke bare behandler jøder og arabere, men de behandler også palestinere fra Gaza eller Vestbredden. På samme sengeposter, i samme operasjonssaler.

I Israel har kvinnene de samme rettigheter som menn, det finnes ingen kjønns-apartheid. Homofile menn og kvinner møter ingen restriksjoner, og palestinske homofile flykter ofte inn i Israel, fordi de vet at de vil bli drept hjemme.

Det er underlig for meg å se at grupper som taler de homofiles sak krever boikott av Israel samtidig som de ikke sier ett ord om land som Iran, hvor homofile menn blir hengt eller steinet til døde. Det illustrerer et tenkesett en tigger verdig. Intelligente studenter som synes at det er bedre å tie om regimer som dreper homofile mennesker, men at det er greit å fordømme det eneste landet i Midtøsten som redder og beskytter homofile mennesker. Er dette ment å skulle være en syk spøk?

Universitetet skulle være stedet der du lærer å bruke hjernen din, å tenke rasjonelt, granske bevis, trekke konklusjoner som er basert på solide beviser, å sammenligne kilder, å veie det ene opp mot det andre, og mye annet. Hvis det beste Edinburgh nå kan produsere er studenter som ikke har noen forestilling om hvordan mye av dette gjøres, er fremtiden uviss.

Jeg har ikke noe imot veldokumentert kritikk av Israel. Men jeg har imot at presumptivt intelligente mennesker peker ut den jødiske staten fremfor stater som er horrible i sin behandling av deres egen befolkning. Vi står midt i den største oppstand i Midtøsten siden åttende og niende århundre, og det er klart at araberne og iranerne protesterer mot forskrekkelige regimer som slår tilbake ved å drepe sine egne innbyggere.

Israelske innbyggere, verken jøder og arabere, gjør ikke opprør (selv om de er fri til å gjøre det.) Og studentene ved Edinburgh står ikke opp og demonstrerer for boikott av Libya, Bahrain, Saudi Arabia, Jemen og Iran. De foretrekker å rette falske beskyldninger mot ett av verdens frieste land, det eneste landet i Midtøsten som har tatt imot flyktninger fra Darfur. Det eneste landet i Midtøsten som gir tilflukt for homofile menn og kvinner, det eneste landet i Midtøsten som beskytter Baha’iene… Må jeg fortsette?

Ubalansen er merkbar, og det er ikke til ros for noen som stemte for denne boikotten. Jeg ber dere å ta til fornuften. Få informasjon fra den israelske ambassaden. Spør om å få noen talere til universitetet. Lytt til mer enn én side. Ikke gjør deg opp en mening før du har hørt begge partene. Du har en plikt overfor studentene dine, og det er å beskytte dem fra ensidige argumenter.

De er ikke på universitetet for å bli offer for propaganda. Og de er der i hvert fall ikke for å bli narret inn i antisemittisme ved å straffe ett land blant alle land i verden, – det som hender med den eneste jødiske stat i verden. Dersom der hadde vært en eneste jødisk stat i 1930-årene (noe det dessverre ikke var), tror du ikke at Adolf Hitler hadde boikottet den?

Deres generasjon har en plikt til å forsikre seg om at den uopphørlige rasismen som antisemittismen er, aldri slår rot blant dere. Men i dag er det klare tegn på at den har gjort det, og at det blir mer av det. Dere har nå en mulighet til å avverge en veldig stor ondskap, rett og slett ved å bruke sunn fornuft og evnen til fair play. Vær så snill å fortelle meg at dere forstår dette. Jeg har gitt dere noen av bevisene. Det er opp til dere å finne ut mer.

Vennlig hilsen

Denis MacEoin

 United with Israel
Jewish Library: Nürnberglovene

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Midtøsten | Merket med , | Legg igjen en kommentar

FN er stedet

Durban III sier ja til Kadaffi, nei til Israel

Det er fullt mulig også for vanlige mennesker å danne seg et bilde av hva som skjer, bare ved å sammenholde opplysninger, takket være Internett. Norske medier alene bringer ikke det fulle bildet, og norske medier er også for fulle av nesegrus beundring av de norske statslederne til å greie (eller å tørre?) å se saker fra en annen vinkel enn deres. Hva dette skyldes kan man jo spekulere i. Historien viser at penger ofte spiller en rolle. Kan det tenkes at pressestøtten hindrer norske medier fra å tenke selv?

Dette er det FN som vår riktig nok dyktige, veltalende, skolerte og rike Arbeiderparti-utenriksminister fremstiller som seriøst – uten at norske medier våger å peke på narrespillet og dobbelheten. Så seriøst at FN skal konsulteres og sanksjonere Norges militære deltagelse rundt om i verden. Nå sist gjelder det saken om en palestinsk stat. “… vi er rede til å anerkjenne en palestinsk stat,” siteres han på i Aftenposten. Støre vedgår at man har “markert visse posisjoner for en slik tekst for at vi skal kunne støtte den,” men fremholder at “FN er nettopp stedet for saker som dette.”
Aftenposten

Vi presenterer herved FN. Akkurat så seriøs er organisasjonen:

“Anti-rasisme”-konferansen Durban III har akkreditert en libyisk organisasjon, en NGO, som har tette bånd til Kadaffi. Men samtidig er den pro-israelske “UN Watch” nektet adgang.

Les mer om Durban I, II og III på Senter mot antisemittismes sider her…

Neste ukes konferanse i New York markerer 10-års jubileet for den første Durban-konferansen i Afrika, hvor mer eller mindre hele arrangementet var viet til fordømmelse av Israel, mens grusomheter i Sudan, Iran, Saudi Arabia, Syria og andre land som kjennetegnes av brudd på menneskerettighetene, ble ignorert.

Minst et titalls land har sagt at de vil boikotte Durban III på grunn av dens ensidige anti-israelske agenda. Dette ble gjort helt klart ved listen over organisasjoner som får delta.

En av dem er North-South 21 som holder til i Geneve. Den er finansiert av Kadaffi i slutten av 80-årene ved “Al-Kadaffi-prisen for menneskerettigheter.” Den tyrkiske statsminister Recep Tayyip Erdogan, tidligere diktator på Cuba Fidel Castro og presidenten i Venezuela, Hugo Chavez og en Holocaust-fornakter er blant de andre som har motttat denne prisen, forteller Christian News Service (CNS).

NGOen North-South 21 deltok i et forum for slike organisasjoner også under Durban I og Durban II, sistnevnte holdt for to år siden i Geneve.

Men for første gang i historien har FN nektet UN Watch å delta. Organisasjonens direktør, Hillel Neuer sa til CNS at han ikke vet noe om hvorfor organisasjonen har blitt nektet å delta.

Avvisningen “er pinlig for FN,” sa han, ettersom den Kadaffi-vennlige organisasjonen ble ønsket velkommen.

UN Watch har direkte utfordret de beskyldninger FNs menneskerettighetskommisjon har kommet med mot Israel, og har æresgjester, som for eskempel tidligere sjef for de Britiske styrker i Afghanistan, som forsvarte Israels antiterror-operasjon Cast Lead som ble ført mot Hamas’ terrorvirksomhet for rundt tre år siden.
IsraelNationalNews.com

Se også oppslag om saken på Document.no

Skrevet i Antisemittisme, Israel, Samfunn / politikk | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tyrkias «storsinn» forhindret krig

Tyrkia: Israels raid på Gaza-flotiljen grunn til krig.

Den tyrkiske statsminister Tayyip Erdogan sa i et intervju til den arabiske TV-kanalen Al Jazeera forrige uke at Israels angrep på flotiljen som skulle til Gaza i 2010 egentlig var grunn nok for en krig. Men “som det sømmer seg Tyrkias storhet,” bestemte man ser for å “handle med tålmodighet.” Erdogan mente at det israelske angrepet, som fant sted i internasjonalt farvann, “ikke var i samsvar med noe internasjonal lov.”

Mange har ment det samme. Vi har også i Norge en minister som ynder å spille ut nettopp dette kortet, nemlig at Israel “bryter internasjonal lov,” eller “Israel bryter Folkeretten.” Sistnevnte innser at Israel faktisk har folkeretten på sin side når det gjelder blokaden, men kommer med utsagnet i andre saker, som byggingen i Øst-Jerusalem (2009), (2010), under krigen på Gazastripen (2009). Andre aktører, som Norsk Folkehjelp, irriterer seg over at Støre ikke kan kalle blokaden i strid med folkeretten, og mener så sent som i juli 2011 at det er en “utmattelseskatastrofe.” Sterke ord når man ser på hvilke pengestrømmer, ikke minst fra Norge, som har endt nettopp her på Gaza.

Støre sier imidlertid klart fra hva han mener om blokaden (2010):

“I have repeatedly made it clear to the Israeli authorities that the Israeli closure regime is not in Israel’s interests and that it merely serves to undermine the Palestinian Authority and strengthen the Hamas regime in Gaza. Ultimately it is the civilian population of Gaza that will have to pay the price for this policy”

“Jeg har gjentatte ganger gjort det klart for israelske myndigheter at det israelske blokaderegimet ikke er i Israels interesse, men at det ene og alene tjener til å underminere Den palestinske selvstyremyndigheten og styrke Hamas’ regime i Gaza.”

Det er grunner til å tro at Israel har en annen oppfatning av akkurat det.

I det minste Erdogan må se seg direkte motsagt av FN ved Palmer-kommisjonen med sin klokkeklare konklusjon: Blokaden er lovlig, fordi “Israel står overfor en reell sikkerhetstrussel fra militante grupper i Gaza,” og Israels militære aksjon for å stanse flotiljen var derfor “lovlig og passende.” Motstanden fra noen av passasjerene var ifølge rapporten “organisert og voldsom”. Flotiljen var å betrakte som “uansvarlig.”

Tre av kommandosoldatene ble kidnappet og alvorlig skadet før marinesoldater fikk kontroll over situajonen. I denne situasjonen ble ni IHH-angripere drept. IHH er kjent for å ha forbindelser til terrroraktiviteter, og terroristene som ble drept, hadde ingen humanitær hjelp til Gaza om bord. Se bildet for eksempler på nødvendig “humanitær bistand til Gaza.” Det finnes også videoer som klart viser at tyrkerne angrep soldatene med jernstenger, kniver og kjeder, og altså ikke “ble angrepet” som Tyrkias statsminister Erdogan hevder. Det viste seg også at de hadde trent på å angripe soldatene.

En gjengivelse av opplysninger som tydeligvis kom fra statsministerens kontor, oversatt til tyrkisk fra anatolisk, ga også inntrykk av at Tyrkia vil kunne bruke militærmakt for å bistå sine egne skip i Middelhavet: “Akkurat nå er det utvilsomt de tyrkiske marineskipenes hovedoppgave å beskytte sine egne skip,” sa Erdogan.

“Dette er første skritt. Og vi har humanitær bistand som vi ønsker å bringe dit. Denne humanitære bistanden vil ikke bli angrepet igjen, som det var tilfellet med Mavi Marmara.”

Tyrkia har som kjent nedgradert sine diplomatiske forbindelser med Israel og stoppet forsvarsrelatert handel etter at Israel sist uke bekreftet at landet ikke vil gi noen unnskyldning for raidet på Mavi Marmaram, hvor ni tyrkere ble drept.

Både Tyrkia og Israel har forsøkt å bedre forholdet. Men da innholdet i Palmer-rapporten ble kjent, og som konkluderte med at Gaza-blokaden var lovlig, spisset forholdet mellom de to landene seg til igjen.

Se også
IsraelNationalNews.com

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Israel, Midtøsten, Terrorisme | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Israel: Nye tider i sør

Terrorangrepene mot sivile og militære i Israel i helgen har avstedkommet en mengde spekulasjoner både i Norge og i verden forøvrig, og en hektisk diplomatisk virksomhet mellom Israel og Egypt, ikke minst etter at egyptiske soldater havnet i skuddlinjen og ble drept, og den påfølgende tilbakekallingen av Egypts ambassadør til Israel, noe som den senere kanselleringen av tilbakekallingen viser. USA er også dypt inne i saken, både ved sin interesse i regionen, som alliert til Israel, men også fordi Egypt er militært og økonomisk svært avhengig av USA. Selv med den nye midlertidige regjeringen og en mye mer anti-israelsk holdning etter Mubaraks fall regnes det som sannsynlig at Egypt fremdeles er å regne som Israels fredspartner.

I Norge spekuleres det i om hendelsene kan få betydning for palestinernes planlagte statsdannelse i FN i september. Det kan saktens hende. Det er utvilsomt et godt argument for Israel og USA for å stoppe statsdannelsen med argumentet om at de ikke greier å kontrollere sine egne områder. Spørsmålet er om de ønsker å kontrollere det. Hamas ble som kjent grunnlagt med ett formål: å knuse Israel og drive jødene ut av landet. I tillegg har historien vist gang på gang at araberne umulig kan skjønne sitt eget beste – les: å holde fred med Israel – og at de selv er dem som i aller størst grad blir skadelidende ved å angripe en stat som ikke bare er mye sterkere enn dem rent militært, men også har fordelen av å ha den moralske og juridiske retten til å forsvare seg med alle nødvendige midler – også selv om en stor del av verdens politikere fordømmer deres handlinger. Det er som kjent ikke politiske meninger som avgjør om man har den moralske eller juridiske retten på sin side. Man kunne være fristet til å komme med det gamle ordtaket: – mennesker spår, men Gud rår.

Noe som er helt sikkert, er at Israel ikke lenger lar slikt passere, uten å hevne det og uten å ta forholdsregler mot at det skjer igjen. Ethvert demokrati ville måtte det. Vi ser her i Norge, etter bare ett angrep, den veldige aktiviteten i mediene og politikken, med tilstramminger, forslag om lovendringer, og medienes kjør mot politi og PST. Her snakker vi om et land som i tiår har vært bombardert med raketter og missiler, vært utsatt for bil- og menneskebomber, busser og kjøpesentra har blitt sprengt, folk tatt som gisler, samt regelrett krig. Det er simpelthen ikke til å unngå at Hamas nå vil bli holdt ansvarlig. Som Israels forsvarsminister uttrykte det da han i dag inspiserte et av de såkalte “Iron Dome” anti-rakettskjoldene, om dem som velger å angripe Israel: – sjansen er svært stor for at deres hode blir skilt fra kroppen.

Israel har nemlig en helt annen holdning til terrorisme i dag enn tidligere. Israels presisjonsangrep mot Hamas bare kort tid etter terrorangrepene er ikke bare for hevnens skyld, det er like mye taktisk, for å fortelle terroristorganisasjonene at spillets regler har endret seg. At Hamas blir angrepet når angrepene kommer fra Sinai, forteller Hamas at de blir holdt ansvarlig. Det kan forhindre dem fra å tro at de kan angripe via Sinai uten reaksjoner. Israel har ingen illusjoner når det gjelder den såkalte regjeringen på Gaza, man kaller det et teater. Men folket i Gaza har ønsket det slik, og angrepene mot Israel blir gjengjeldt, som det ville blitt fra ethvert annet demokrati som ble beskutt.

Det er og blir Hamas som blir stilt til ansvar når terrorister angriper i sør. Det er ikke nødvendigvis Hamas selv som angriper, men fraksjoner, terroristbevegelser som setter i gang på eget initiativ. Hamas frykter at de mister terreng og støtte dersom de avvæpner og også arresterer disse smågruppene, og man mener at de derfor lar en del av disse passere. Det er ingen tvil om at Hamas i det minste indirekte har ansvaret for torsdagens terrorangrep. Ikke bare fordi de har kontrollen i Gaza, men også fordi de har regelmessige møter med terroristgruppene Islamsk hellig krig og Folkets motstandskomité. Man regner det som sikkert at Hamas visste om angrepet, og at de derfor har ansvaret fordi de ikke forhindret det. Etterretning har vist at Hamas høyst sannsynlig hadde et møte om saken rett før angrepet, og man vet også at organisasjonen holder et øye med hva som smugles inn i eller fra Gaza via den såkalte Philadelphi-ruten, et tunnelsystem over grensen mellom Egypt og Gaza.

De viktigste forandringene vil nok derfor bli gjort i sør. Det midlertidige styret i Egypt har riktignok som nevnt en med fiendtlig innstilling til Israel, ettersom flertallet i Egypt regnes som mer fiendtlig enn Mubaraks styre, men landene har fremdeles en gyldig fredsavtale, og Egypts etterlysning av en unnskyldning fra Israel for drapene på egypts tjenestemenn, noe som høyst sannsynlig var et uhell, burde ikke være vanskelig å etterkomme – hendelsen skulle være mulig å unnskylde samtidig som man uttrykker at Israel ikke bærer ansvaret, – det var Egypts klare ansvar å stoppe terroristene.

Det er ikke noe som tyder på at Egypt har noe ønske å ydmyke Israel, som Tyrkia ønsker ved sitt stadig gjentatte krav om at Israel må unnskylde drapene på de ni terroristene på Mavi Marmara i mai i fjor. Mens en slik unnskyldning blankt blir avvist av Israels regjering, er det ingen hinder for at det nå igjen skal bli samarbeid mellom Israel og Egypt langs deres felles grense. Begge land har nemlig stor interesse av at terrorister stoppes, og Israel har klart et poeng når de sier at Egypt viste stor hjelpeløshet hva grensekontrollen angår, og at Egypt i det minste delvis selv har et ansvar for tapet av sine soldater. Mye tyder på at det var en selvmordsbomber som drepte i alle fall en offiser og to soldater. Det antas at det mer er politiske fiender av Israel som ønsker å markere større avstand til Israel enn hva Mubarak hadde ved å tilbakekalle ambassadøren.

Det antas at Israel nå vil intensivere kontrollen med også denne delen av grensen, i tillegg til grensen mot Gaza, i samarbeid med egyptiske myndigheter. Det vil utvikles bedre metoder for etterretning i området, og Israel vil muligens måtte innrømme Egypt et større militært nærvær på Sinai-halvøyen. Det er i første rekke våpensmuglingen man vil til livs.

Iron Dome nevnes også her. Dette defensive og svært avanserte våpensystemet oppdager missiler underveis, og klarer i mange tilfeller å skyte ned og uskadeliggjøre missilet før det når bakken. Utviklingen av systemet fortsetter, og regjeringen bevilger penger til stadig videre utvikling og flere systemer langs utsatte steder. Ytterligere et våpensystem er under utvikling, Magic Wand, trinnet over Iron Dome. Magic Wand er et system som skal være klart for bruk i løpet av de nærmeste årene, og som vil beskytte mot våpen som intet forsvar har kunnet klare før, sa en talsmann for utvikleren, Rafael Advanced Defence Systems, i slutten av mai 2011.

Videre er byggingen av nok et sikkerhetsgjerde langs grensen mot Egypt i gang, og vil nok påskyndes. Som vanlig vil det nok bli en diskusjon mellom dem som sitter på pengene, og dem som har som ansvar for landets sikkerhet.

Imidlertid ser det ut til at situasjonen roer seg. Hamas varsler – igjen – en såkalt våpenhvile. Vi ser at de ofte velger denne taktikken når Israel slår hardt til for få en slutt på angrep. Man tenker derfor at Hamas har en viss kontroll med terroristgruppene når de bare vil. I tillegg henstiller palestinernes president Abbas til alle parter nå å roe seg ned, eller som avisen Arutz Sheva skriver: – ikke få Israel til å invadere oss nå før september (og den planlagte statsdannelsen.)

Det kan nok være klokt.

Skrevet i Israel, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

Groteske utsagn

Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, SMA

Utenriksminister Jonas Gahr Større har ifølge NRK reagert voldsomt på at Carl I. Hagen for mange år siden skal ha sagt at majoriteten av terrorhandlinger i verden er utført av muslimer. Utenriksministeren kaller dette et grotesk utsagn: ”Hagen gjentar sitt budskap. Han sier at ikke alle muslimer er terrorister, men nesten alle terrorister er muslimer. Det er et grotesk utsagn, mener jeg. Det var det før, og ikke minst i dag, etter det vi har opplevd i Norge”.

Det Carl I. Hagen en gang sa, var en gjengivelse av noe som ble sagt av direktøren for Al- Arabiyas nyhetskanal, Abdel Rahman al-Rasheed, i en artikkel i den arabiske London-avisen Al-Sharq Al-Awsat, etter terroren på en skole i Beslan i Russland, hvor 300 mennesker, de fleste skolebarn, ble drept akkurat slik det skjedde på Utøya:

”Det er et sikkert faktum at ikke alle muslimer er terrorister, men det er like sikkert, og eksepsjonelt smertefullt, at nesten alle terrorister er muslimer.”

Det er også et faktum at siden terroren i New York, 11. september 2001, er vi omtrent daglig, og senest i dag, blitt informert gjennom NRK og andre medier om grusomme terroraksjoner over hele verden. De fleste av dem har vært rettet mot muslimer, men de fleste ble også utført av muslimer i Allahs navn. Utenriksministeren er klar over dette, men velger likevel å fortelle oss at det er grotesk, endog å ha snakket om det for flere år siden, slik Carl I. Hagen gjorde.

Selv på 1970-tallet da vi samtidig hadde IRA, ETA og venstreekstremistiske terrorgrupper både i Tyskland og Italia, var majoriteten av terrorhandlinger i verden utført av muslimer. Dette er allmennkunnskap, og trenger ikke mer dokumentasjon enn det som allerede foreligger fra NRK.

Det som krever forklaring er hvorfor det nå er viktig for Gahr Støre å forsøke å kvele en legitim debatt om aspekter ved islam som er uforenlige både med vår demokratiske kultur og med det flerkulturelle prosjektet som han selv sier han støtter. I fjor hadde vi en frisk debatt her i landet om de truende utsagnene til islamstudent Mohyeldeen Mohammad. Er også den debatten nå satt på indeks? Hva med debatten som fulgte demonstrasjonene og opptøyene i Oslo i januar 2009? Kan vi ikke lenger fortelle at muslimer bar plakater i Oslos gater hvor det sto “Drep jødene!”? Er det tillatt å nevne at Oslo kommune så sent som for et par måneder siden utga en rapport som dokumenterte at muslimer er overrepresentert blant de skolebarna som mobber jødiske barn?

Det er et faktum at ulike islamske kulturer har bragt med seg tradisjoner og atferd til Norge som ikke uten videre er samstemte med, eller som endog står i strid med våre hardt tilkjempede menneskelige verdier og rettigheter, så som ytringsfrihet, kvinnefrigjøring, barns og homofiles rettigheter og regler mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Å skulle sette strek over store deler av det sosialdemokratiske historiske frigjøringsprosjektet bare for ikke å skulle kunne komme i skade for å støte noen konservative muslimer, virker på meg som mer grotesk enn summen av alt hva Carl I. Hagen har sagt gjennom alle år.

Dette dreier seg derfor ikke om småting, men om bærebjelker i det norske demokrati, samfunn og kultur. Gir vi fra oss retten og plikten til å snakke sant, slik Jonas Gahr Støre synes å ville forlange, har vi tapt noe av det som gjør Norge til et godt land å leve i. Da har vi overgitt oss til den frykten som ble skapt den 22. juli, og har gitt terroristen den seieren han ønsket seg. Da har vi gitt avkall på verdier som Vestens jødisk-kristne sivilisasjon har tilkjempet seg gjennom mer enn 1000 år.

Om vi ikke lenger skal ha lov til å snakke sant her i landet, men, slik det var under krigen, bare kan gjøre det i smug, da har vi forkastet statsministerens parole om mer demokrati, og har i stedet fått mindre. Da er vi kommet i en tilstand som ble beskrevet slik av forfatteren George Orwell: “Fortiden ble utslettet, utslettingen ble glemt, løgnen ble sannhet. I en tid med universelt bedrageri er det å snakke sant en revolusjonær handling.”

Det groteske ligger ikke i at Carl I. Hagen snakker sant, men i at Jonas Gahr Støre ikke gjør det.

Skrevet i Islam, Samfunn / politikk, Terrorisme | 1 kommentar

Uendelig sorg

Å bruke vold mot politiske demokratiske institusjoner og uskyldige mennesker for å oppfylle sine politiske, egoistiske drømmer er totalt uakseptabelt, uansett hvem det kommer fra. Jeg slutter meg til Norges befolkning i sorgen og medfølelsen med de som ble rammet av massedrapene og volden fra Anders Behring Breivik.

Et angrep på det politiske Norge er også et angrep på meg. Og på deg.

Hvil i fred.

Skrevet i Samfunn / politikk, Terrorisme | Legg igjen en kommentar

Israels nye allierte i Europa

I kjølvannet av bordingen av “Mavi Marmara” under sist års “Freedom Flotilla,” som viste seg å være en ansamling terrorister, og hvor ni av disse ble drept etter å ha startet angrep mot israelske kommandosoldater, kjølnet forholdet mellom Israel og Tyrkia betraktelig.

Israelere hadde i årevis reist til Tyrkia på ferie, men da Tyrkia trakk tilbake sin ambassadør til Israel i protest, og forlangte en unnskyldning fra Israel for de ni terroristene, ble forholdet så kjølig at israelsk UD vurderte det som risikabelt å være israeler på ferie i Tyrkia.

Militær bistand og økt turisme
I stedet begynte titusener av israelerne å reise til de greske øyer, og Israels ledelse begynte å se seg om etter nye allierte i Middelhavsområdet, og Hellas ble en velkommen ny venn. Israel tilbød militær assistanse til det kriserammede Hellas, til svært gode økonomiske betingelser.

George Papandreou, Hellas’ statsminister, besøkte Israel i det som var det første statsministerbesøk fra Hellas på 18 år, og Israels statsminister Benjamin Netanyahu var snar med å gjøre gjenvisitt i Athen tre uker etter, faktisk det første statsministerbesøk fra Israel til Hellas noensinne.

Papandreous besøk i Israel markerte en drastisk forandring i landets holdning til Israel, ettersom tidligere statsminister i Hellas, Andreas Papandreou, likte å pleie tette bånd til PLO og dets leder Yassir Arafat, og fordømte Israels politikk i områdene de okkuperte etter at de ble angrepet av araberne i 1967, og vant krigen.

Flotiljen ingen suksess
Flotiljen som var planlagt i år fikk mye mediaoppmerksomhet i månedene og ukene før beregnet avseiling, men da tiden kom for avreise fra Hellas, viste det seg at greske kommandosoldater tvang båtene til kai igjen, så den annonserte flotiljen, stelt i stand denne gangen ikke så mye for å bringe humanitær hjelp, men desto mer for å presse Israel politisk til å avslutte sin militære maritime blokade av Gaza, slett ikke ble noe politisk brekkstang, men snarere en mediaflopp.

Den nye alliansen i Middelhavet betyr for Israel også en utvidelse av deres militære øvingsområde, – den felles militære treningen landet hadde med Tyrkia er avsluttet, men fellesøvelser med Hellas gjør at de israelske pilotene får øket sitt treningsareal likevel. En tidligere israelsk diplomat som var stasjonert i Tyrkia, sier det det siste året har vært en intens investering fra Israels side, særlig på det militære området. Israel har tilbudt det forgjeldede landet militære forsyninger med svært generøse ordninger.

“Hellas er et veldig sårbart land akkurat nå, og de har behov… De trenger absolutt alt i øyeblikket,” uttalte han i sakens anledning.

Benjamin Netanyahu opererte også som ambassadør for Hellas, og henstilte til Frankrikes utenriksminister Alain Juppe under et besøk nylig, å bidra til økonomisk hjelp for det sterkt rammede landet. Han uttalte at han følte seg sikker på at landet igjen vil komme til velstand etter krisen som er i øyeblikket, og at den greske økonomien vil blomstre.

Det er tragiske tilstander når Hellas har blitt en mer effektiv og stabiliserende makt i Midtøsten enn Obamas Hvite hus.

Etter at Hellas bidro til å stoppe flotiljen, avla Netanyahu nok et besøk i Hellas for å takke for hjelpen, og for bistand i forbindelse med skogbrannen på Karmel. I denne forbindelse sa han at “enhver som ønsker å frigjøre Gaza må arbeide for å befri dem fra Hamas’ regime, som styrer med grusomhet og råskap mot minoritetene og dem som ønsker fred i Gaza.” Han uttalte også at han var klar “i morgen tidlig” dersom palestinerne ønsker forhandlinger. Han beklaget sterkt at disse ikke ville tilbake til forhandlingsbordet.

Jennifer Rubin i Washington Post skrev nylig at “det er tragiske tilstander når Hellas har blitt en mer effektiv og stabiliserende makt i Midtøsten enn Obamas Hvite hus.”

Israels president Shimon Peres roste også Hellas for å ha bidradd til å kjøle ned atmosfæren i området. Han takket også Karolos Papoulias, president i Hellas for den personlige hjelpen han bidro med.

Også Kypros har Israel fått sterk bedret forhold til det siste året.

Kan ikke erstatte Tyrkia
Men Hellas er et lite land i forhold til Tyrkia, og det er heller ikke militært sett veldig sterkt eller respektert i Europa. Israel ser derfor stadig utover etter nye venner, og nylig var statsminister Netanyahu på Balkan for å pleie forholdet til landene der. Etter et besøk i Romania og Bulgaria i første halvdel av juli, mente statsministeren at “mens enkelte vestlige land ikke skjønner hvorfor Israel ikke lykkes med å få fred med de palestinske selvstyremyndighetene, så skjønner de som bor på Balkan det.”

“De har levd under tyranni, så de er mer skeptisk, de har mer respekt for et demokrati som står overfor totalitære krefter.” Senere la han til: “de skjønner hvordan der er å være omringet.”

Netanyahu uttrykte begeistring over Israels nye utenrikspolitikk under Avigdor Lieberman, fordi landet nå rekker ut til områder som tidligere i høy grad ble oversett. “Vi finner nye partnere og bygger nye allianser i områder hvor vi tidligere ikke investerte så mye tid, energi eller ressurser.”

En av forklaringene på de nye båndene med disse landene er de felles problemene med Tyrkia. Balkan-statene var blant de første til å støtte Israel under den tyrkiske flotiljen til Gaza i 2010. Også en kultur med mange fellestrekk har vært nevnt som årsak.

Landene på Balkan har uttrykt støtte til fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne, men Bulgaria har nektet å kommentere hvorvidt landet vil stemme mot PA’s forventede unilaterale statserklæring i FN i september. Den bulgarske statsministeren Boiko Borisov sier “vår kategoriske innstilling er at begge parter må tilbake til forhandlingsbordet. Dette vil også være vår posisjon i FN.” Men på spørsmål om hans land vil stemme mot en unilateral deklarasjon, sa han følgende: “Det får du se når stemmen vår kommer.”

Heller ikke Romanias standpunkt til stemmegivningen i FN var det mulig å komme til klarhet i under statsministerbesøket.

Bulgarere reddet sine jøder
Bulgaria var riktig nok alliert med Hitler under Den annen verdenskrig, men gode mennesker tok likevel ansvaret for og reddet de fleste av sine 48.000 jøder. Mange av disse har siden emigrert til Israel.

Politikeren og menneskerettighetsforkjemperen Dimitar Peshev, den bulgarske ortodokse kirke, talsmenn for det bulgarske arbeiderpartiet, 21 forfattere samt en del organisasjoner bidro til å gjøre dette kunststykket, mot statsministerens Bogdan Filovs vilje. Den bulgarske regjering hadde nemlig undertegnet en avtale med nazistene om å deportere alle landets jøder til dødsleier i tyskokkuperte Polen, under ledelse av SS-offiseren Theodor Hannecker, som hadde tette bånd til Eichmann.

“Bulgaria er undervurdert,” sa statsminister Benyamin Netanyahu til Reuters under besøket i Sofia. Han sammenlignet landet med Danmarks motstand mot politi-razziaene som tok sikte på å arrestere jødene i landet. “I forhold til folketallet snakker vi her om en av de mest bemerkelsesverdige historier overhodet,” sa han. “Mennesker som sto opp for rettferdigheten.”

Den bulgarske statsministeren var svært takknemlig for rosen, og takket for at den israelske statsministeren sendte et slikt budskap ut i verden fra hovedstaden Sofia for å takke det bulgarske folk for hva de gjorde for jødene under krigen.

Les også
Christian Science Monitor
IsraelNationalNews
Jerusalem Post
Free Republic
Wikipedia: Andreas Papandreou
Wikipedia: Dimitar Peshev
Wikipedia: History of the Jews in Bulgaria

Skrevet i Israel, Midtøsten | Legg igjen en kommentar

Noen er likere

All animals are equal, but some animals are more equal than others

Dette er en utbredt misfoståelse, nettopp at alle mennesker er like, men dog har noen forrang. De er mer verdt enn andre. Det er svært utbredt i den arabiske verden. Spesielt blant mennene i disse landene.

Det underlige er at denne misforståelsen har smittet Vesten, hvor man i årtier, ja i århundreder har kjempet for likeverd og likestilling, og mot rasediskriminering. Vi ser at muslimer som ønsker å innføre sine diskriminerende regler (sharia) rett og slett får et slags amnesti, en stat i staten, de blir gitt retten til å leve etter sharia-lovene i siviliserte land som Storbritannia. Dette er moralsk degenerering.

Mens hele denne delen av verden, det vi nå kaller Midtøsten, levde i dette degenererte mørket, man hadde haremer, man praktiserte slaveri og ekstrem diskriminering, som disse samfunnene gjør i dag, bare i enda større grad, så var det ett folk som kom med et moralsk lys i mørket.

Det var jødedommen som lanserte ideen om at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Dette ble adoptert av kristendommen noen tusen år senere, og kristendommen markerte også tydelig at mann og kvinne er likeverdige, og at ingen raser har noen fortrinn, eller at sosial rang gjør forskjell på folk.

Islam holder fremdeles på i sitt moralske mørke. Der er det mannen som styrer og herjer, gjerne med inntil fire koner, han har rett til å inngå proforma ekteskap hvis han ønsker, for å kunne meske seg med enda flere, for så å skille seg. Kvinnene sliter for å få noe av de samme rettighetene som mennene, vi kjenner til at selvfølgeligheter som bilkjøring og studier er forbudt.

Har du prøvd å være fremmedarbeider i et arabisk land? Prøv, og se om der er rasedsikriminering i disse landene.

Likevel holder noen her oppe fremdeles på med sine anstrengelser for å forklare verden at vi skal ha respekt for disse kulturene. Noen snakker også om å «ha respekt for deres verdisyn.»

Israels statsminister Benjamin Netanyahu nevnte dette med at mennesket er skapt i Guds bilde i en tale i Washington i går. Til stormende jubel blant de fremmøtte.

Netanyahu, who the night before took a walk with his wife to the city’s Lincoln and Jefferson memorials, spoke to the shared values of the two countries encapsulated in those memorials.

“I read Lincoln’s immortal address reaffirming ‘Government of the people, for the people, and by the people,’ he said. “You know why these words resonate so powerfully with me and with all Israelis.Because they are rooted in ideas first championed by our people, the Jewish people. The idea that all men are created in God’s image. That no ruler is above the law. That everyone is entitled to justice.»

Netanyahu said these “revolutionary Jewish ideas” were spoken thousands of years ago “when vast slave empires ruled the earth.”

“Israel is the cradle of our common civilization, crucible of our moral ideals,” he said. “The Jewish state was founded on these eternal values. This is why Israel’s more than one million Moslem citizens enjoy full democratic rights. This is why the only place in the Middle East where Christians are completely free to practice their faith is in the democratic State of Israel. And this is why only Israel can be trusted to ensure freedom for all faiths in our eternal capital, the united city of Jerusalem.»

Skrevet i Innvandring, Islam, Midtøsten, Muslimsk undertrykkelse | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Velkommen til Eurabia

Av Giulio Meotti

Nå som den muslimske befolkningen skyter i været, kan Europa slik som vi kjenner det snart være en saga blott. Den europeiske sivilisasjon som formet tidsalderen vi lever i er i ferd med å bli utslettet. Og det av oss selv. I sin nye bestselger “Civilization” skriver den anerkjente harvard-historikeren Niall Ferguson:

Hvis den muslimske befolkningen i Storbritannia fortsetter å vokse med en årlig rate på 6,7% (slik den gjorde mellom 2004 og 2008,) vil dens andel av den totale britiske befolkning stige fra i underkant av 4% i 2008 til 8% i 2020, til 15% i 2030 og til 28% i 2040, og endelig passere 50% i 2050. “

Ferguson er ikke alene om å bruke begrepet “Eurabia” for å beskrive et islamisert kontinent som preges av en aldrende befolkning. Historikeren Bat Ye’or brukte sin karriere til å studere fenomenet, og professor Bernard Lewis fortalte den tyske avisen Die Welt at “Europa vil ha muslimsk flertall senest innen utgangen av det 21. århundre.”

Det globale antall muslimer er forventet å øke med 35% de neste 20 årene. Den muslimske befolkningen vokser dobbelt så raskt som den ikke-muslimske, ikke ifølge disse “Eurabia-predikantene”, men det berømte amerikanske Pew Forum, som publiserte sitt anslag over den muslimske befolkningsveksten mellom 2010 og 2030.

De mest skremmende tallene gjelder Europa. Den største økningen i den muslimske befolkningen over de neste tjue år er forventet å skje i Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland. Den muslimske befolkningen i Italia og Sverige er anslått til å bli “mer enn dobbel størrelse.” Kardinal Angelo Bagnasco, president for den italienske bispekonferansen, advarte mot Italias “langsomme demografiske selvmord”, og den italienske pater Piero Gheddo, en av nestorene blant Vatikanets misjonærer, advarte mot at “Europa vil bli dominert av islam i løpet av noen få generasjoner.”

En lav europeisk fruktbarhetsrate, den massive innvandringen fra muslimske land og en selvsikker islamistisk minoritet får den vestlige sivilisasjonens vugge til å ende i graven. Som historikeren Walter Laqueur har advart, dette er “Europas siste dager.”

Mister kostelige gaver
Over hele Europa har antall fødsler sunket i forhold til antall dødsfall hvert eneste år. For en stabil befolkning trenger en nasjon en fruktbarhetsrate på 2,1 levendefødte barn pr. kvinne. Det er grovt sett hva som er tilfellet i Amerika. Israel har en tydelig rate på 2,6. Italia derimot viser en av verdens laveste fertilitetsnivåer: 1,3. Den kanadiske journalisten Mark Steyn, forfatter av “America Alone” har advart om at det på slutten av det 21. århundret “fortsatt kan være et geografisk område på kartet som heter Italia,” men dette vil “bare være en betegnelse for fast eiendom.”

Mens Østerrike hadde 90% katolikker i det 20. århundre, vil islam kunne bli den største religionen blant østerrikere under 15 år innen 2050, sier den amerikanske journalisten Christopher Caldwel. I de fire største byene i Nederland: Amsterdam, Rotterdam, Haag og Utrecht, er det vanligste navnet blant nyfødte gutter Mohammed, med variasjonene Mohamed og Muhammed. Det samme gjelder for EUs hovedstad Brüssel.

I Spania var bare 3.2% av Spanias befolkning født utenfor landet i 1998. Nå er det mer enn 15%. Ifølge Pew Forum vil Frankrikes muslimske befolkning øke fra dagens 4.700.000-6.900.000 i 2030. Demografien holder på å endre alle europeiske byer: Befolkningen i Amsterdam, Brüssel og Marseille har mellom 20 og 25% muslimer. Birmingham, Köln, København, London, Paris, Rotterdam, Stockholm, Strasbourg og Haag har mellom 10 og 20% muslimer. Berlin, Hamburg og Wien har mellom 5 og 10%.

Problemet er at den raskest voksende demografiske gruppe i Europa også er den mest religiøse og den mest motstandsdyktige mot påvirkningen fra det liberale demokratiet. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan denne konfrontasjonen mellom den europeiske ateistiske apatien og en islamistisk teologisk uro vil ende.

Det muslimske brorskap driver flesteparten av de europeiske moskeer. De fremste grupperingene blir kurtisert av vestlige regjeringer og av media. Europa er en av deres prioriterte områder. De kaller det “daar al Shaadi” – misjonens land. Yusuf al Qaradawi, den mest kjente guruen i Borskapet, sa det klart nok: “Islam vil komme tilbake til Europa, ikke med sverdet, men med omvendelse.”

Europa risikerer å miste alle sine dyrebare gaver: menneskeverd, samvittighetsfrihet, religionsfrihet, ytringsfrihet, rettsikkerhet, skille mellom stat og moské. Over hele Europa er det flere titalls journalister, tegnere og forfattere som lever under terrortrusler.

De siste lekkasjer fra WikiLeaks avdekket at minst 35 terrorister på Guananamo ble radikalisert i Londons moskéer før de ble sendt for å kjempe mot Vesten. I Storbritannia er det 80 Sharia-domstoler som fungerer som lovlig juridisk apartheid. Disse domstolene bygger på avvisning av prinsippet om at menneskerettighetene er ukrenkelige. Domstolene formaliserer “talaq”, ektemenns avvisning av hustruene, polygami, retten til å kjefte på konene sine, og forebygging av blandingsekteskap.

Jødene – et barometer for toleranse
Holland med alle sine regler mot diskriminering er allerede et segregert samfunn. Europas største moské ligger i det vakre grønne, frodige, skogkledde, vannrike nederlandske landskapet. På Zuidplein Theatre, et av de mest prestisjefylte i Rotterdam, ble en hel balkong reservert for muslimske kvinner. Dette skjer ikke i Pakistan eller Saudi-Arabia, men i byen der grunnleggerne dro til USA.

The Economist, en publikasjon med langt fra anti-islamske ideer, snakket om Rotterdam som et “Eurabisk mareritt.” Dette marerittet truer jødene også. Antisemittismen i Vest-Europa var i fjor “den verste siden Annen verdenskrig,” ifølge Jewish Agency. Dette vil bare forverres i fremtiden. Bøker som “Mein Kampf” og “Sions vises protokoller” er bestselgere som stolt vises frem i muslimske butikker på Edgware Road i hjertet av London.

La oss ikke glemme Ilan Halimi, en ung jødisk mann fra Paris, som ble kidnappet og torturert uten at noen grep inn fra de omkringliggende leilighetene i boligområdet. Naboene hørte Halimis skrik, men sa ikke et ord.

I Sverige, et land som The Guardian beskrev som “den største suksessen verden har sett”, forlater jødene store byer som Malmø, av sikkerhetsgrunner og på grunn av antisemittiske angrep. Den nederlandske liberale guruen Frits Bolkestein bare utløste opprør i Nederland ved å si at “jødene har ingen fremtid her og bør utvandre til USA eller Israel.”

Baruch Spinozas berømte Holland, som ble skjulestedet for de spanske og portugisiske jødene som flyktet fra inkvisisjonen, er i ferd med å bli en verden av frykt, trusler og undertrykkelse. Jødene har også flyktet fra Antwerpen, byen som en gang så stolt ble kalt “Det nordlige Jerusalem.”

Antisemittisme er et utslag av barbariet i vår sivilisasjon, og jødene har alltid vært et barometer for toleranse. Når jødene blir borte fra Amsterdam og Antwerpen, vil ingen ting være som før i Europa. Vi bør ikke være overrasket om disse nye europeerne under Eurabia-banneret en dag vil forsøke å drive etterkommerne fra Holocaust ut av Israels land. Denne andre Shoah vil bli kalt “Fred og rettferdighet for Palestina.”

Giulio Meotti er journalist i Il Foglio. Han er forfatter av boken “A New Shoah: The Untold Story of Israel’s Victims of Terrorism”

Ynet

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Samfunn / politikk | Legg igjen en kommentar

Selvforsvar: Desperat handling?

Forsvarsminister (les ordet langsomt med trykk på første stavelse: forsvar…) Grete Faremo skal «etter alt å dømme vurdere å gi norske sjøfolk våpen for å forsvare seg (!) mot piratvirksomheten utenfor Somalia,» melder NTB i VG i dag.

Så langt alt bra. Straffeloven sier følgende:

§ 48. Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget i Nødverge.       Det er Nødverge, naar en ellers strafbar Handling foretages til Afvergelse af eller Forsvar mod et retsstridigt Angreb, saafremt Handlingen ikke overskrider, hvad der fremstillede sig som fornødent hertil, og det i Betragtning af Angrebets Farlighed, Angriberens Skyld eller det angrebne Retsgode ei heller maa agtes ubetinget utilbørligt at tilføie et saa stort Onde som ved Handlingen tilsigtet.

       Hvad ovenfor er bestemt om Afvergelse af retsstridigt Angreb, kommer ogsaa til Anvendelse med Hensyn til Handlinger, der foretages i Hensigt at iverksætte en lovlig Paagribelse eller hindre, at Straf- eller Varetægtsfanger rømmer.

       Har nogen overskredet Grænserne for Nødverge, er han dog straffri, hvis Overskridelsen alene har fundet Sted paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse.

Men partikollega Laila Gustavsen er i utakt, med forsvarsministeren, med tiden og med Straffeloven. Gustavsen vil ha et samfunn der alle er snille med hverandre, later det til. En sandkasse, slik som SV vil ha, der det verste som kan skje er at store slemme Per kaster sand i ansiktet til Ole.

Men verden er ikke slik. Verden er slik noen ganger at du bare får én sjanse. Når en somalisk pirat eller ti står i båten din og har grepet noen av mannskapet som gissel, er det antagelig for sent. Sjansen hadde du da de var på vei ombord i skipet, – etter at du hadde gitt dem uttrykkelig beskjed om at de brøt loven og at de ville bli skutt dersom de fortsatte.

Partikollega og stortingsrepresentant Laila Gustavsen, som sitter i utenriks- og forsvarskomiteen, er svært kritisk.

– Å gi skipene rett til å bevæpne seg er en desperat handling, mener hun.

Er altså en rett til å forsvare seg etter en bestemmelse som er nedfelt i Norsk lov, en desperat handling? Jeg tror ikke. Jeg tror det er en fornuftig, veloverveid, nødvendig handling som er etterlengtet og kommer i seneste laget allerede.

Skrevet i Samfunn / politikk | Merket med , | 1 kommentar

Islam vs. kommunisme og nazisme

(Klikk for å se større versjon)

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Muslimsk undertrykkelse, Samfunn / politikk | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dilemma å stoppe jødehat?

Terje Moland Pedersen (AP) avviser kravet fra Kristelig Folkeparti ved Hans Olav Syversen og Frp ved Per-Willy Amundsen om at Hizb ut-Tahrir bør forbys i Norge.

Vi vet at organisasjonen er sterkt jødefiendtlig, de krever dødsstraff for frafall fra islam, og de vil nekte ikke-muslimer stemmerett. Organisasjonen og dens nettsted oser av rasisme og hat mot Vesten, Israel og USA, og mot jøder. På feil side av norske lover, med god margin, ville man tro etter å ha skumlest noe av det uhyggelige stoffet.

Og dette gjør han ved – av alle mulige tilgjengelige argumenter – ved å peke på ytringsfriheten. Det er så en nesten ikke skulle tro det. Det er, når man tenker litt på det, vanskelig å finne ord for å beskrive en slik ufattelig ansvarsfraskrivelse og naivitet. Dette er alvorlig.

– Så departementet ønsker ikke et forbud av Hizb-ut Tahrir?

– Vår konklusjon er at man raskt kommer i et dilemma der man får avgrensinger i forhold til ytringsfrihet.
(VG Nett)

Livet er fullt av dilemmaer. Ikke minst det politiske livet. Dette må vel i særklasse være ett av de letteste å velge i, hvis man overhodet skulle kalle det et dilemma. Vi får håpe og tro at størstedelen av Norges befolkning ikke ser dette valget særlig vanskelig.

[pullquote]Saken er, Moland Pedersen og alle som støtter ditt syn, at dette er rasisme og diskriminering – av verste slag. Spørsmålet er: er det akseptert?[/pullquote]I Danmark har Taimullah Abu Laban, sønn av den nå avdøde, sterkt kontroversielle imamen på Nørrebro, Abu Laban, overtatt ledelsen i den sterkt ekstreme bevegelsen. Taimullah Abu Laban vil drepe jøder, utslette Israel og skape en enorm islamsk hær. Å tillate denne bevegelsen å etablere seg i Norge er et svik mot jødene, et svik mot nordmennene, et svik mot alle de verdier Norge er bygget på. Å peke på ytringsfrihet når vi snakker om en ideologi hvis tilhengere har drept titusenvis av mennesker, og de ytrer seg uhemmet hatefullt, er upassende og svært drøyt. Moland Pedersen skulle skamme seg, det er sannheten.

Man kunne jo snu på problemstillingen. La oss si at undertegnede stilte seg opp på Youngstorget ved en passende anledning og holdt en flammende tale mot muslimer. For eksempel. – Og ja, jeg ser hvor ufattelig latterlig det ser ut på trykk. Mye halter, ingen ting kan sammenlignes, men det forbausende er jo at ikke Moland Pedersen og hans likesinnede ikke tenker seg problemstillingen snudd 180 grader, som under. Man kunne jo tenke seg ramaskriket fra LO-bygningen like ved hvis Gjøsund avsluttet en flammende, hatefull tale mot muslimer på denne måten, og alle de politisk korrekte, mediene, – domstolene – hva ville de vel ikke komme med av adjektiver og malende beskrivelser av slike stygge ord. Det ville bli et svare styr. Det ville ikke overraske om den godeste taleren ville havne i fengsel:

Muslimene forstår bare sverdet.

Jeg vil, gudskjelov, avslutte med det gledelige budskap… Det gledelige budskap om at muslimene i Oslo vil bli bekjempet av oss nordmenn, og de vil ikke finne noen steder å flykte. Selv stenene vil avsløre hvor de gjemmer seg.

Dere kommer til å bekjempe dem og drepe dem. Inntil selv steinene vil si: – ser her du ekte nordmann, dette er en muslim, kom og drep ham. La oss gjenopprette demokratiet der, som totalt vil utslette den gettoen de forsøkte å skape seg, og gi dem en lærepenge, så muslimene aldri noensinne mer tenker på å etablere noe arabisk miljø i Oslo.

Men altså, – når det gjelder muslimer har ikke Moland Pedersen noen innvendinger, ikke mer enn at han kommer i et «dilemma.»  Uff, så vanskelig dette må være. På organisasjonens hjemmeside khilafah.dk finnes det drøye uttalelser. Saken er, Moland Pedersen og alle som støtter ditt syn, at dette er rasisme og diskriminering – av verste slag. Spørsmålet er: er det akseptert? Sånn plutselig, over natten, etter at vi her i Norge har fått inn med morsmelken de siste førti-femti år at alle er like, vel er man forskjellig, men det er utenpå? Etter at man har gått i fakkeltog med ministre og frontet antirasismebevegelser av ymse slag, vi har hatt og har en statsminister som fronter kampanjer mot mobbing, – så er det plutselig «helt greit» – man avviser kravet om at dette må forbys. Sitater ved bt.dk:

Der kan ikke være fred i Palæstina, før jødestaten bliver udslettet. Så længe denne illegitime og beskidte terrorstat eksisterer, så kan der ikke være fred.

Det er af højeste og aldeles øjeblikkelig prioritet for den kommende khalifah, at destruere den befængte kræftknude i ummahs hjerte kaldet ”Israel” og derpå lade Islam genoplyse verden med udgangspunkt i Bait ul-Maqdis [arabisk navn på Jerusalem, brukt i Hadith].

… Enhver der ønsker fred i Palæstina, enhver der ønsker retfærdighed i Palæstina og på Vestbredden… skal kalde til Jihad. Han skal arbejde for at etablere hæren og arbejde for kalifatet. Et kalifat, der ikke bare vil udslette jødestaten, men et kalifat, der vil give sådan en lærestreg, at ingen vil drømme om at tage Palæstina fra muslimerne igen.

Man kan trygt kalle Taimullah Abu Laban for fundamentalistisk. Mon tro om ikke David Camerons omdiskuterte (!) tale nylig med god margin omfatter Hizb ut-Tahrir. Cameron sier følgende, sitert fra Aftenpostens artikkel om talen:

Han mener at årevis med det han kaller “hands-off tolerance”, hvor myndighetene ikke har reagert, har oppmuntret forskjellige kulturer til å leve adskilte liv, og har gjort at landet ikke tør å stå opp mot rasisme utøvet av minoriteter, skriver The Times.

Det kan være verdt å merke seg at nettopp SOS Rasisme setter David Cameron i kategorien «Statlig rasisme» på sitt nettsted når de linker til ovenstående. Men skal vite hvem man kjemper med, og hvem man kjemper mot her i samfunnet vårt. Adresserer man nemlig rasisme når denne blir utført av en minoritet, er man altså pr. definisjon rasist (SOS Rasisme) og man kommer lett i et dilemma i forhold til ytringsfrihet (AP v/ statssekretær Terje Moland Pedersen.) Sistnevnte kan moderere seg og komme til sans og samling, førstnevnte rår det nok større tvil om.

Det er underlig at de politikerne som har ledet et så romslig og tolerant samfunn som Norge i årevis ikke evner å se det alle andre ser. Dette er som «Keiseren uten klær» i moderne utgave. Alle med et minimum av dømmekraft og normal intelligens kan se at Hizb ut-Tahrir er en rasistisk minoritet, og alle kan se av de ovenstående sitater at Hizb ut-Tahrir ville bryte norske lover om uttalelsene hadde falt i Norge.  At å tillate en slik organisasjon å etablere seg i Norge har ingen ting med toleranse og inkludering å gjøre. Det er slett ikke moderat. Det er ekstremt å komme i et dilemma når slike verdier legges frem. Hizb ut-Tahrirs holdninger skulle utløse en ryggmargsrefleks hos enhver: – Nei. Kommer ikke på tale!

Det danske nettstedet deres er en studie i hat, eder og forbannelser (a la «må Allah forbanne dere» – sammenlig gjerne med kristendommens bud «velsign, og forbann ikke»), usaklige og rare uttalelser, som om det ikke var fordi vi vet at de mener hvert ord, ville vært latterlige. Uhyrlige er de i alle fall. Her hagler det med intoleranse og hat, middelalderske holdninger og fordommer, både mot jøder og vesten (hvis det er våre regjeringer han mener med «vestliggjorte tyranner».)

Jødestaten har altid udgjort Vestens forkælede barn og dets bolværk til beskyttelse af vestlige politiske, økonomiske og strategiske interesser i området, hvilket zionisten Theodor Hertzl var indforstået med. … De uduelige vestliggjorte tyranner, som elsker jøderne af hele deres hjerter og hader deres egne befolkninger oprigtigt, er endda endnu værre i deres beskyttelse af dette rædselsbarn. Mens tilstanden for muslimerne i Palæstina er ovenstående, ser man dem opføre koncerter, så bl.a. jødiske dirigenter kan underholde dem, og for at forholdet til jødestaten kan normaliseres – og det uden at skamme sig. De samarbejder med jøderne om at blokere for lastvogne med mad og byggematerialer, så de ikke kan komme ind til befolkningen. Må Allah forbande dem.

… I disse hårde tider, hvor verdens vilde bæster (kapitalistiske kolonimagter) flokkes om den islamiske ummah, og den kujonagtige og feje jødiske terrorentitet forbryder sig mod de brave muslimer i Gaza, er det sikkert og vist, at den mægtige gigant, som er den islamiske ummah, er ved at vågne fra sin slummer og genrejse sig med fornyet verdenshistorisk styrke med globalt omvæltende konsekvenser. I denne forbindelse venter der vores elskede Al-Quds (Jerusalem) en umådelig storhed som centrum for Allahs skygge på jorden – Al-Khilafah. 
(fra khilafah.dk)

BT: Abu Labans groteske sitater
BT: Labans sønn vil drepe jøder
Document: Regjeringen forsvarer Hizb ut-Tahir ut fra ytringsfrihet

Skrevet i Antisemittisme, Islam, Muslimsk undertrykkelse, Samfunn / politikk, Terrorisme | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Multikulturalismen har slått feil II

Først var det Tysklands forbundskansler Angela Merkel som slo det fast at multikulturalismen er feilslått, nå er det Storbritannias statsminister David Cameron. Selv Aftenposten skriver i tittelen «Det flerkulturelle samfunnet har feilet

Og så noe som godt kan kalles å sette bjellen på katten, to nail the flag to the mast, treffe spikeren på hodet, eller å peke på selve problemet. Ett av dem:

Han mener at årevis med det han kaller “hands-off tolerance”, hvor myndighetene ikke har reagert, har oppmuntret forskjellige kulturer til å leve adskilte liv, og har gjort at landet ikke tør å stå opp mot rasisme utøvet av minoriteter, skriver The Times.

Eller sagt med andre ord: årevis med løgner og floskler om mulitikulturalismens fortreffelighet har gjort at muslimenes undertrykkelse av andre minoriteter har blitt underraportert, bagatellisert, bortforklart og unnskyldt.

For ordens skyld: jeg har ingen ting imot verken muslimer eller andre menneskegrupper. Det er islam jeg angriper. Men det er nå en gang muslimer alle de som utøver islam. Derfor kan man si ovennevnte setning og ha sine ord i behold.

Et par eksempler? 1) Bhatti-saken – en livsfarlig muslim skyter mot synagogen i Oslo med automatvåpen, og norske myndigheter ser det ikke alvorlig nok til å låse ham inn, men slipper ham ut på gata igjen. 2) Tormod Strand i NRK setter søkelyset på det økende jødehatet i Norge, altså at muslimer plager jøder – i Norge. Hva blir gjort?

Eksperimentet er feilslått. Det vil heller ikke lykkes i fremtiden hvis man fortsetter som nå. Hva må til? Cameron har nok et poeng her:

– For å være ærlig; Vi trenger langt mindre av de siste års passive toleranse, og langt mer aktiv «muscular liberalism», sa den britiske statsministeren.

Altså slutte med snillismen og godhetsindustrien, og begynne å forsvare rett og rettferdighet i stedet. Hører du, justisminister? Og slutte å degge for rasister og terrorister. Hører du, utenriksminister?

Skrevet i Innvandring, Islam | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Uenig? Da er du ikke intelligent…

Latterlig utspill – igjen – fra kirkekretser. Bakgrunn denne gangen: Styremedlem Kent Andersen i Oslo Frp skriver på bloggen sin noen tanker han har gjort seg om de tre ideologiene nazisme, kommunisme og islam. Det Andersen skriver er slett ikke noe spesielt, det er tanker som noen hver kan ha gjort seg, eller burde ha.

Hovedpoenget hans er nemlig kort og godt at som nazismen og kommunismen er totalitære ideologier, og følgelig kan man ikke kalle en nazist eller en kommunist for «moderat» – hva så med islam og muslimer? Han likestiller islam med de to ovennevnte ideologier. Helt kurant. Har ikke du tenkt sånn innimellom? I så fall, sett deg ned og tenk litt igjennom hva som skjer.

Én sak er at NTB av alle finner dette oppsiktsvekkende nok til å lage en nyhet av det. En annen er at rådgiver i Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Sven Thore Kloster, kaller islamkritikken for «uintelligent og irrelevant».

Altså: er man uenig i Klosters syn på islam, er man ikke intelligent. Er det irrelevant å trekke en slik konklusjon av det han siteres på? Jeg tror det kan bli riktig.

Dette er forstemmende av to grunner. For det første er det så inderlig symptomatisk av venstresiden (les politikere, akademia, media og kultureliten) å stemple sine meningsmotstandere. Vi som kritiserer islam eller innvandringspolitikken er vant med rasist-stempelet, eller islamofob-stempelet. Man beskyldes for å være på villspor, og det fullstendig. Men nå er man altså uintelligent når man ikke er udelt positiv til islam. Når man kritiserer islams mørke, onde sider, som for eksempel at det er totalitært, at det er gammeldags, at det er kvinneundertrykkende og ekstremt mannssjåvinistisk, og at det i særklasse mangler evne til å fornye seg.

Den andre grunnen er at Kloster som representant for en kristen organisasjon burde være klar over islams totale mangel på forståelse for muslimer som eventuelt velger å bli kristne og eventuelt ønsker å bli medlem av Klosters kirke. Han burde være klar over at islam i sin ytterste konsekvens nekter frafalne å leve videre, og at kristne i alminnelighet blir forfulgt i hele den muslimske verden, i form av mobbing, utelukkelse fra arbeidslivet og andre former for trakassering – alt i økende grad ettersom den islamske «vekkelse» skrider frem. Kloster kan kanskje ta kontakt med Misjon i Øst for å få vite mer. De har historier på lager.

[ad#Google Adsense-468px]

Vi kan nevne én: Saken om Asia Bibi, den kristne kvinnen som ble dødsdømt for å ha snakket nedsettende om Muhammed. Her kan det nevnes at guvernøren i Punjab ble drept av en av sine egne livvakter fordi han besøkte denne kvinnen i fengselet. Altså, ikke bare de kristne blir dømt til døden under islam (vi snakker om «blasfemi»lover som altså er islams undertrykkelse av alle annerledestenkende) – men også dem som støtter disse.

Det er utrolig at voksne mennesker som er i stand til å skrive navnet sitt kan imøtegå meningsmotstandere med slik naivitet – uten argumenter. Dette minner om angrepet på kronikken Andersen skrev i Aftenposten sammen med Tybring-Gjedde i august i fjor – angriperne bruker ikke argumentering som våpen, men de latterliggjør kronikkforfatterne. 

Særlig sett på bakgrunn av ovenstående er det én person som fremstår som uendelig naiv, selv om han trolig ikke mangler noe på intelligens. Det er Sven Thore Kloster, rådgiver i Mellomkirkelig råd i Den norske kirke.

Frp-politiker: Islam er en samfunnsskadelig ideologi

Skrevet i Islam, Muslimsk undertrykkelse | Merket med , , | 2 kommentarer