EKSPERTENE STØTTER MEDIENE De aller fleste som hentes inn i mediene har naturlig nok et syn på samfunnet som ligger tett opp til det mediene selv har. I den grad man intervjuer mennesker med avvikende syn, rekrutteres disse ofte fra miljøer som av forskjellige grunner er lette å . . . → Les mer: Historieløshet]]> Mediene er fulle av informasjon om rettsaken mot terroristen Breivik, og i den forbindelse innhenter man eksperter på nær sagt alle områder. Vi har jus-eksperter, vi har psykologer og psykiatere, historikere og personer som vet mye om islam, religion og samfunnsvitenskap. I tillegg henter man inn en del synsere, mennesker som i større eller mindre grad har gjort seg bemerket ved skriverier og lignende. (Bilde: faksimile fra Bergens Tidende i dag.)

EKSPERTENE STØTTER MEDIENE
De aller fleste som hentes inn i mediene har naturlig nok et syn på samfunnet som ligger tett opp til det mediene selv har. I den grad man intervjuer mennesker med avvikende syn, rekrutteres disse ofte fra miljøer som av forskjellige grunner er lette å latterliggjøre, enten på grunn av manglende evne til å argumentere logisk, eller av andre, iøynefallende grunner. Vi vet av undersøkelser at mediene generelt sett ligger klart til venstre i forhold til gjennomsnittet av Norges befolkning. Dette fører naturlig nok til at andre krefter med sine avvikende politiske syn, som kanskje har mye å bidra med, ikke kommer til i debatten, og derfor får vi ikke belyst sider ved det Breivik har gjort, som kunne være nyttig. Dette er trist. Vi kunne som eksempel nevne nettopp folkene bak nettstedet document.no, som ofte nevnes i sammenheng med ABB. Disse menneskene er ikke ekstreme på noe vis, men man unnser seg likevel ikke for å kalle dem for ekstreme. Og det uten å nevne konkrete eksempler på dette.

“SØKER TERROR-EKSPERT ”
“PS: Må ha erfaring”
Men enda tristere er medienes tilsynelatende bevisstløse omgang med de krefter de benytter seg av. For når man i en rettssak som handler om terrorisme, altså at noen bruker vold mot en uskyldig tredjepart for å nå sine politiske mål, henter inn eks-terroristen Lars Gule som “ekspert” – da er det bare patetisk. Mediene er vanligvis så flinke å informere om alt mulig, hvorfor kan de ikke informere lyttere og lesere om hvorfor han er “ekspert” på terrorisme? Lars Gule er nemlig dømt og har sittet i fengsel for forsøk på terrorisme til fordel for DFLP, en Palestina-arabisk terroristorganisasjon. Han har meg bekjent aldri tatt avstand fra sin uhyrlige gjerning, men tvert imot bortforklart den med sedvanlig retorikk, idet han sier det ikke var intensjonen å delta i terrorisme, men at hans engasjement var “antiimperialistisk”.

Hva sier Breivik om sine ugjerninger da? Han har jo også noen vidløftige forklaringer. Han er definitivt heller ikke terrorist – i sine egne øyne. Men hele Norge er enige i at dette er galskap. Så hva er forskjellen på de to? Gule mislykkedes med sitt prosjekt å bidra til terrorisme mot sivile jøder i 1977, Breivik lykkedes med sitt prosjekt å ramme sivile nordmenn i 2011. Begge to kan sies å være eks-terrorister; begge ville nå sine politiske mål ved bruk av vold. Den ene sitter fengslet og vil aldri få utøve terrorisme igjen, – men den andre, – hva vet vi egentlig om Gules eventuelle terrorplaner – med tanke på det ansvaret man tillegger ABBs “meningsfeller”?

Likevel er Lars Gule i dag i mediene et anerkjent navn i samfunnsdebatten og kalles “islam-kjenner,” “midtøsten-kjenner,” “forfatter” og ”samfunnsdebattant.” Han unnser seg ikke for å stemple sine meningsmotstandere med minst like stor unøyaktighet som Breivik, og forbeholder seg retten til å bruke et nokså sleivete språk når han mener han har et poeng. Han har i likhet med Breivik debattert mye i mediene, også på det konservative nettstedet document.no, som han nå tydeligvis har lagt for hat. Den andre terroristen, som lykkedes i sin ugjerning, sitter i retten og vil aldri få friheten igjen.

RELEVANT SAMMENLIGNING?
Er det så relevant å sammenligne Gule med ABB? Selvfølgelig ikke, når det gjelder ugjerningens omfang. Og tross alt mislykkedes Gule i sitt forsett å smugle sprengstoff, mens ABB har ødelagt livene til tusenvis av mennesker, og forvoldt stor materiell skade. Men det er likevel snakk om grader innen samme bransje: terrorismen. Et poeng til er at Gule i sine debatter bruker ordet “ytringsansvar” altså at man mener at meningsfeller av en ugjerningsmann har medansvar for eventuelle ugjerninger. Dette prinsippet brukes over grensen for det latterlige i debatten rundt ABB.

Skulle man følge logikken til Gule, er han selv medansvarlig for utallige terroristangrep i Midtøsten. Alle de mer enn 12.000 rakettene fra Gaza mot sivile israelere er han etter hans egen logikk medskyldig i, og det i en uendelig mye større grad enn dem man lanserer som påstått medskyldige, eller at de har “et ansvar” for det ABB gjorde. Man kunne til og med hevde at Gule var medansvarlig, selv om man ikke var enig i definisjonen av “ytringsansvar” som nevnt over. Hvorfor? Fordi Gule ikke bare har ytret seg til fordel for terrorisme, men også handlet og dermed faktisk vært delaktig i terrorisme. Også selv om han aldri ble dømt etter noen terrorismeparagraf.

JUS VS. VIRKELIGHETSOPPFATNING
“Alle” er enige om at ABB er gal. Ingen normale mennesker kan gjøre en handling som det han gjorde, uansett politisk syn. Man bruker simpelthen ikke tredjepart som gissel, spesielt ikke barn, om man er normalt utrustet med empati og lignende. Likeledes er “alle” enige om at for eksempel Arfan Bhatti er terrorist. Definisjonen er enkelt nok som over: man bruker vold mot en uskyldig tredjepart for å nå sine politiske mål. Likevel går Bhatti rundt i Norges land og sprer sine ideologiske synspunkter i øst og vest uten at noen hindrer ham, som fri mann. Han ble aldri dømt for terror. ABB på sin side har blitt diagnostisert av eksperter, med derpå følgende sykmelding – og så en friskmelding. Vi vet at det skal mye til for å bli dømt i slike alvorlige saker. Slik må det være. Men mye er likevel opplagt for “vanlige folk,” som for eksempel at de to diagnosene ikke kan være riktige begge to. Mannen er jo gal, sett med legfolks øyne.

Kunne det tenkes at Lars Gule har et politisk syn som er noe mer spiselig for mediene (som altså er mer venstrevridd enn folk flest) – slik at det er naturlig for dem å bruke ham som “ekspert”? Hva blir det neste? At Arfan Bhatti får uttale seg om antisemittisme? I egenskap av å være “ekspert” selvfølgelig.

Lars Gule
- Engasjerte seg i DFLP, en palestinsk terrorgruppe
- Fikk våpenopplæring, instruksjon i sammentstilling av tidsinnstilte bomber
- Ble bedt av DFLP om å gjennomføre en bombeaksjon i Israel i begynnelsen av juni 1977
- Fikk flybillett og fikk penger av DFPL
- Ble tatt på flylassen i Beirut med 750g sprengstoff skjult blant bøker
- Fenghetter også i ryggsekken
- Ble avhørt av den libanesiske etterretningstjenesten
- Satt et halvt år og en bot for “ulovlig besittelse av våpen”
- Ble avhørt også av norsk politi i november 1977, påtaleunnlatelse, selv om han gjentok sin forklaring om å ha begynt planlegging av en bombeaksjon i Israel
- Har avvist intensjonen om å delta i terrorisme, beskriver sitt engasjement som “antiimperialistisk”
(Wikipedia)

- Deltar i samfunnsdebatten under beskrivelser som “forfatter”, “samfunnsdebattant”, lansert ordet “ytringsansvar.” Under foregivende av å ville imøtegå ekstremisme.

- Islam-kjenner
Lars Gule advarer mot myter, forvrengninger og ikke minst konspirasjonsteorier sprer seg, og lever sitt eget liv, på nettet

– Avhumaniserende retorikk kan inspirere til groteske voldshandlinger, påpeker Gule

Midtøsten-kjenneren Lars Gule

Det tjener ikke akkurat Morgenbladet til heder at man velger å publisere slikt i 2012. Etter 22/7 ble det fra øverste hold i Regjeringen anmodet om mer demokrati og mer åpenhet. Rossavik bidrar til det motsatte, nemlig intoleranse og sneversyn.

Myrlands anliggende var overfokuseringen på en konflikt som på mange måter slett ikke er så spesiell, verken . . . → Les mer: Kampen mot det opprørske offer]]> Frank Rossavik skriver en artikkel i Morgenbladet 29. mars 2012 der han forsøker å imøtegå Conrad Myrland i Miff vedrørende mediedekningen av konflikten mellom Israel og palestinerne. Artikkelen inneholder så mange udokumenterte påstander og klassisk antisemittisme, og har dessuten så sterke elementer av åpenlys rasisme, at den egentlig ikke fortjener annet enn å forbigås i stillhet. Men det kan likevel være nyttig å se på enkelte av påstandene til Rossavik.

Det tjener ikke akkurat Morgenbladet til heder at man velger å publisere slikt i 2012. Etter 22/7 ble det fra øverste hold i Regjeringen anmodet om mer demokrati og mer åpenhet. Rossavik bidrar til det motsatte, nemlig intoleranse og sneversyn.

Myrlands anliggende var overfokuseringen på en konflikt som på mange måter slett ikke er så spesiell, verken hva antall drepte angår eller når det kommer til stridens kjerne.

Dette er i Rossaviks øyne helt uforståelig siden det i hans øyne er selvsagt at konflikten har en usedvanlig appell til det norske folk. Men allerede her røper han sin sterke motvilje mot jødene med sin påstand om at konflikten mellom arabere og jøder er årsaken til hele det terrorproblemet som den siviliserte verden i dag sliter med, og alle følgene av dette, fra alle som mistet sine kjære i det fatale islamistiske angrepet på Vesten 11. september 2001, til det norske engasjementet mot Taliban i Afghanistan. Alt skyldes konflikten rundt et landområde som er mindre enn Hedmark fylke, på andre siden av Middelhavet, timevis med fly fra norske avislesere.
Allerede i innledningen røper Rossavik sine fordommer. Ikke bare tilegner han de tre store terrorangrepene denne konflikten, men også en eventuell fremtidig krig. Han slår på en måte fast at terrorismen i verden, samt en eventuell fremtidig krig i Iran – kanskje han mener med Iran? –  skyldes denne ene konflikten i Midtøsten.

Muslimenes og arabernes hat mot Israel skyldes ett enkelt faktum: At staten Israel overhode finnes. Vi ser dette eksemplifisert ved Yassir Arafats avvisning da han ble tilbudt nærmest alle de omdiskuterte områdene (97% av «Vestbredden» og 100% av Gaza) i bytte mot fred. Vi finner det også i Hamas’ charter: «Israel eksisterer og vil fortsette å eksistere til islam utsletter det, slik det har utslettet andre før det.» Og: «Det finnes ingen annen løsning for det palestinske spørsmål enn Jihad. Initiativer, fremlegg og internasjonale konferanser er alt sammen tidsspille og forfengelige bestrebelser.»

Rossavik beveger seg så vidt inn på det religiøse aspektet, men som sekulær skandinav har han ingen forståelse for at religion betyr svært mye for flesteparten av menneskene i verden. Derfor forstår han heller ikke denne konflikten. Han skriver et par linjer om saken og anser seg derfor som ferdig med temaet som har vært den direkte årsak til enorme blodsutgytelser, før som nå, og som er selve kjernen i Midtøsten-konflikten.
Rossavik fortsetter å argumentere for hvor europeisk Israel er, fra sionismen, som ble skapt i Europa, før han sveiper innom det europeiske folkemordet på jødene, til fotball og musikk. Det kunne nesten se ut som om hensikten hans var å vise hvor høyt vi elsker Israel. I alle fall mer enn Somalia, for å være korrekt.

I Rossaviks øyne kvalifiserer denne omtanken for jødene til å sette høye krav. For når man bryr seg om noen, da setter man ikke bare høye krav, men høyere krav enn til de andre. Det foresvever oss at noe av respekten for innbyggerne i Israel har blitt borte på veien.

Vi kan ikke bruke de samme brillene på Israel som vi bruker på Hamas, Syria og Iran, hevder Rossavik. Dette er viktig. Vi som forsvarer Israel som jødenes hjemland og jødenes rett til å forsvare seg og sine, har jo pekt på nettopp dette i mange år, nemlig at det brukes forskjellig målestokk på Israel og på jødenes fiender. Dette illustreres for eksempel ved at Israel må holde seg til Genève-konvensjonene mens landets kriminelle fiender ikke pålegges å holde en eneste lov. Problemstillingen er typisk for den situasjon som oppstår når en demokratisk stat angripes av terrorister som ikke nødvendigvis kjemper på vegne av noen stat. USA, Storbritannia, Spania og Norge sliter med samme problematikk. Så hvor er forståelsen for dette?

Vi er dessuten godt over grensen til rasisme. For hva skal vi si om en som unnskylder Israels fiender med at «vi forventer jo ikke noe mer av dem, stakkars.» Vi får ta på oss unnskyldnings-brillene. Kan skjønne vi ikke må se på dem med de samme briller som vi ser på mennesker med høy moral og høy intelligens.

Vi ser for oss ramaskriket om noe lignende hadde vært gjort mot våre fargede venner. Er det ikke nettopp dette vi hvite har gjort mot dem i århundrer, og som behørig har blitt stemplet som rasisme? Hva er forskjellen i dette tilfellet? Er ikke også iranere eller syrere intelligente mennesker med høye moralske idealer? Eller mener Rossavik at disse menneskene, eventuelt med medlemskap i organisasjonen Hamas, skulle fritas fra å bli målt etter de samme kriteriene for mellommenneskelig omgang som vi bruker oss europeere imellom? Bare tanken er hårreisende. Men Rossavik fornekter seg ikke. Han sier rett ut det som vi fryser på ryggen av.
Israelvennene er ofte «bryske og fiendtlige» i tonen sin, så bryske og fiendtlige at «enhver saklig debatt spores av alt i starten,» ifølge Rossavik. Israels venner opptrer i hans øyne helt urimelig. Det skal «nesten ingen ting til» før de rykker ut.

Vi kunne være fristet til å angripe «tonen» også i Rossaviks artikkel. Vi kunne nevnt «tonen» i opptoget av arabiske innvandrere med sympatisører som anført av ovennevnte Kristin Halvorsen sang «død over jødene» under en motdemonstrasjon mot nettopp MIFF i Oslo tidlig i januar 2009. Og «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.» I våre ører er dette illevarslende, truende, intolerante toner, – en utvetydig beskjed om en fremtidig massakre.

Rossavik beklager at Kristin Halvorsens utspill om boikott av Israel ble nedstemt av «mektigere krefter» i regjeringen, og igjen denne etter hvert så velkjente hentydningen til jødenes verdensomspennende makt: «vennene staten holder seg med i Norge og andre land.» Det er et underlig paradoks når han åpner artikkelen med å vise styrke: Israel må bare finne seg i at Norge og andre siviliserte samfunn setter høyere krav til dem enn til bermen i Syria, Iran og terroristorganisasjonen Hamas. Etterpå klager han over all makten jødene har. Langt inn i det norske Stortinget strekker deres lange fangarmer seg, så den ellers så mektige leder for SV ikke får handlefrihet nok. Er ikke dette et ekko fra Sions vises protokoller?

Det neste Rossavik har problemer med, er Israels behov for sikkerhet. Dette er Israel, ifølge Rossavik, «mer enn vanlig opptatt av». Vi som bor i såkalt trygge områder og ikke er omringet av fiender, har selvfølgelig ikke dette behovet. Skulle det være noe «mer enn vanlig» med at et land, et demokrati, ønsker å forhindre at deres kjære blir utryddet av mennesker som vil dem ondt, herunder Hamas, som i sitt charter sier at ingen forhandlinger aksepteres, kun utslettelse? Er det kanskje målestokken til Rossavik som atter en gang må omjusteres for jøder? Er det slik at deres sikkerhetsbehov er større enn vårt mens det egentlig skulle vært mindre?
En naturlig følge av det “overdrevne sikkerhetsbehovet”, denne uforholdsmessige aggresjonen, ble til det vi alle kjenner som Operasjon Cast Lead, én enkelt militær aksjon mot Hamas i Gaza etter at man i årevis nærmest daglig hadde tatt imot en skur av raketter, hver enkelt en trussel mot liv og eiendom. Dette ble fremstilt som en helt uforholdsmessig avskrekking, der mediene uten videre kastet seg på Palestina-arabernes fremstilling av for eksempel tapstall. Hamas’ egne tall på drepte var 49 mens Israel hevdet at 709 terrorister ble tatt av dage. Så gikk tiden, og Fathi Hamad, «innenriksminister» i Hamas, innrømmet i en emosjonell uttalelse at 250 av de drepte var «martyrer,» 2-300 fra Al-Qassam-brigadene, og 150 sikkerhetspersonell.

Ifølge den britiske oberst Tim Collins: «Ødeleggelsene på Gazastripen er store, men ikke så store som i irakiske byer som ble inntatt av amerikanske og britiske styrker. Israels mål med Gaza-krigen var å stanse de stadige rakettangrepene.»  Oberst Richard Kemp, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan i 2003 sa: “Jeg tror ikke det har vært noe tilfelle i krigshistorien hvor noen har gjort mer for å redusere sivile tap og drap på uskyldige mennesker enn det IDF gjør på Gazastripen.”

Her hjemme ble vi derimot utsatt for en massiv informasjonskampanje i disfavør av jødene. Boken til Rossaviks meningsfeller Erik Fosse og Mads Gilbert, som sterkt bidro til å svartmale Israels forsvarskamp, og Vibeke Løkkebergs film «Gazas tårer,» var nok begge egnet til å skape engasjement. Men var det dermed riktig informasjon de kom med? Ikke nødvendigvis, for en konflikt kan vanskelig forstås om man presenterer kun den ene siden av den. Konkret: at barn blir drept i krig er tragisk, men man forstår ikke hele bildet om man ikke også får vite at noen sitter inne blant disse barna og skyter mot andre barn med raketter. Og disse andre barna er i dette tilfellet barn i Israel, målet for rakettbeskytningen.

Rossavik nøler likevel ikke med å kalle forsvaret av eget land for «overreaksjoner.» Er den eneste ordentlige militæroperasjonen siden Hamas overtok styret i Gaza, nødvendiggjort av 8000 dødelige raketter mot sivile i Israel, en overreaksjon? Og ordet brukes i flertall. Altså vurderes også Israels begrensede konkrete angrep mot terrorceller etter angrep mot landet, som en overreaksjon hver især?
Vi legger til det seniorforsker Cecilie Hellestveit ved Norsk senter for menneskerettigheter (UiO), skriver om Gazakrigen: «Israel holdt seg til krigens regler godt over gjennomsnittlig i forhold til det som har vært vanlig i kriger de senere årene. (…)»

Og vi merker oss videre Goldstones dementi. Den tidligere sørafrikanske dommeren Richard Goldstone førte i pennen FNs sluttrapport om Gazas-krigen, en rapport som forutsigbart nok inneholdt en rekke udokumenterte og skarpe beskyldninger mot Israel. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Vår egen utenriksminister førte an her i Norge.
For et år siden tok Godstone simpelthen tilbake det meste av det han hadde påstått. Tonen var en annen da han åpnet sin artikkel i Washington Post med ordene: «Vi vet mye mer i dag om hva som hendte i Gaza-krigen i 2008-09 enn vi gjorde da jeg ledet undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt av FNs Menneskerettighetsråd og som laget det som er kjent som Goldstone-rapporten. Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde Goldstone-rapporten blitt et annerledes dokument.»

Det hele føyer seg inn i et mønster. Konklusjonen synes enkel. Som under folkemordet på jødene under Den annen verdenskrig, og la oss legge til rakettangrepene fra Irak under Kuwait-krigen, mener man at den eneste adekvate reaksjon fra Israelsk hold burde være ikke å gjøre noe som helst. Passende reaksjon fra jøder når de blir forsøkt slaktet ned, er etter Rossaviks logikk å forholde seg passiv.

Følg debatten på Verdidebatt.no

Hans påståtte terrornettverk smuldrer bort Etter fem måneders intensiv etterforskning internasjonalt har ikke politiet funnet et eneste tegn på at Anders Behring Breiviks påståtte terrororganisasjon eksisterer.

De to rettsoppnevnte sakkyndige avskriver nettverket som “grandiose vrangforestillinger”, og politiet har ikke funnet noe som tyder på at Behring Breiviks påståtte terrororganisasjon med flere terrorceller faktisk finnes. Aftenposten 2. januar 2012

Dette stemmer med min oppfatning, slik jeg har opplevd de menneskene jeg har hatt kontakt med i det man kan kalle skeptisk til Regjeringens innvandringspolitikk, eller “islamskeptikere,” eventuelt “islamkritikere” eller som er negative til islam. . . . → Les mer: Come to your senses]]> Som forventet, men en smell rett i trynet på de aller mest naive på venstresiden – denne er ikke helt ny, men like aktuell:

Hans påståtte terrornettverk smuldrer bort
Etter fem måneders intensiv etterforskning internasjonalt har ikke politiet funnet et eneste tegn på at Anders Behring Breiviks påståtte terrororganisasjon eksisterer.

De to rettsoppnevnte sakkyndige avskriver nettverket som “grandiose vrangforestillinger”, og politiet har ikke funnet noe som tyder på at Behring Breiviks påståtte terrororganisasjon med flere terrorceller faktisk finnes.
Aftenposten 2. januar 2012

Dette stemmer med min oppfatning, slik jeg har opplevd de menneskene jeg har hatt kontakt med i det man kan kalle skeptisk til Regjeringens innvandringspolitikk, eller “islamskeptikere,” eventuelt “islamkritikere” eller som er negative til islam. Alle de jeg deler syn med, er mennesker som vil imøtegå galskapen med ord og demokratiske midler, ikke vold. Jeg har blitt forsøkt vervet til mer rabiate miljøer, men selv der er det ord, ikke vold som er tema.

Etter 22/7 har venstresiden gått amok. De har sett fiender på høyresiden som ikke eksisterer, i enkelte kretser har man tatt til orde for tiltak som ligner McCarthyisme. Overvåkning basert på politisk oppfatning, styrt av – ja, av hvem? Hvem definerer hva her i Skandinavia? I Norge?

La meg slå det klinkende fast: det er legitimt å kritisere den sittende regjering for deres politikk. Det er legitimt og anstendig å sette spørsmålstegn ved et sosialt eksperiment som er satt i gang uten å spørre velgerne om de ønsket det slik, uten å si noe om omfanget før man begynte, uten å undersøke eller informere om eventuelle undersøkelser om følgene av en slik innvandring i slike mengder i et relativt lite land som Norge. Det er ikke bare legitimt, det er aktverdig, det er påkrevet, det er det eneste fornuftige å gjøre.

Å hevde at kritikk av dette vanviddet er ekstremisme er latterlig; det som er ekstremt er å sette i gang et slikt kjempestort sosialt eksperiment uten demokratisk dekning for det. For hva visste vi for tjue år siden om at dette skulle skje? Hva visste vi for tjue år siden om overfallsvoldtekter og ekstremisme og rovmord og innbuddsraid i et slikt omfang? - for det aller meste begått av innvandrere.

Poenget er ikke om man er for eller imot innvandrere. For min del er dette spørsmålet helt uaktuelt. Jeg forstår ikke og har aldri forstått rasister. For meg er et menneske et menneske. Hudfarge og kultur er uvesentlig. Etnisitet eller religion gjør heller ikke mennesker kollektivt skyldig i noe som helst. Spørsmålet er hvorfor du i det hele tatt reiser spørsmålet. Det er for meg helt absurd å bli konfrontert med det, – problemstillingen finnes ikke i mitt hode. Tror du at det er der problemstillingen ligger, bør du virkelig sjekke dine omgivelser. Ferdes du blant folk som tror slikt? I fullt alvor, etter å ha sett i årevis hvor dette fører hen?

Poenget er at den innvandringen som har skjedd i Europa har sine følger. Visste man det? Hvorfor satte man i gang med det hvis man visste? Og om man ikke visste, hvorfor ikke? Hadde man ikke undersøkt?

I dag er det en større reportasje i A-magasinet om tilhøva i Malmö. Vel, søk på “Sverige” eller Malmö” i denne bloggen. Søk på det samme på document.no. Så ser du at det ikke er noe nytt A-magasinet kommer med. Men nå er det så ekstremt, så hjerteskjærende rått, så voldsomt og ubeskrivelig at det ikke lenger kan skjules. Hvor gjerne man enn ville, kan man ikke skjule følgene av at Europas sosialistiske regjeringer har åpnet grensene for en helt uhørt masseinnvandring av mennesker fra strøk i verden med en kultur som ikke er som vår, et verdisyn som ikke samsvarer med vårt.

Det har sin pris alt sammen. Og dem som må betale denne prisen er ikke bare svenskene, nordmennene, danskene. Det er også innvandrerne selv. De fleste av dem er selvsagt anstendige mennesker.

Dette er noe man skulle ha begynt å tenke på for flere tiår siden. Men det er slett ikke for sent. Spesielt her i vårt land har vi enda tid.

Men da må vi ta skjeen i en annen hånd. Vi kan ikke fortsette å ligge øverst på listen over antall asylsøkere i forhold til lokale innbyggere. Vi kan ikke fortsette å gi spesialbehandling til muslimer. Vi kan ikke fortsette å tro at problemer med mennesker i denne kategori kan løses ved dialog.

Det er forsøkt før. Sverige har gjort det, mer enn sine danske og norske brødre og søstre. Og må betale. Bankran, skyting på åpen gate, fraflytting, frykt, voldtekter, rovmord og æresdrap.

Texas? Nei, Rosengård. Malmö. Åtte timer bilkjøring fra Oslo. En halv time med tog fra København.

Det er ikke ekstremt å spørre: – ville vi dette? Fikk vi informasjon om at dette ville skje, kunne skje? Kan vi begrense dette? Kan vi stoppe dette? Hvem har ansvaret for dette? Hvem lyver om forhold rundt dette? Hvem snakker sant, hvem kan endre på dette, hvor er fremtiden?

Tvert imot, det er det vi bør gjøre. Det er det eneste anstendige. Å agitere for multikulturalisme, som man kaller det, når følgene blir slik, er ekstremt.

I dag er det dagen da en palestinsk stat nesten ble erklært – for tredje gang.

1. oktober 1948 sto muftien av Jerusalem, Haj Amin Husseini, (se bildet: Haj Amin Husseini på besøk hos Adolf Hitler i Berlin, desember 1941) foran Det palestinske nasjonalrådet i Gaza og erklærte eksistensen av en All-palestinsk regjering.

Teoretisk styrte denne staten allerede Gaza, og ville snart ha kontroll med hele Palestina. Følgelig ble den født med en fulltallig stab av ministre til stolte proklamasjoner av Palestinas frie, demokratiske og suverene natur. Men hele greien var en farse. Gaza var styrt av den . . . → Les mer: Året da araberne oppdaget Palestina (kortversjon)]]> Publisert i Jerusalem Post 13. september 2000
Av Daniel Pipes

I dag er det dagen da en palestinsk stat nesten ble erklært – for tredje gang.

1. oktober 1948 sto muftien av Jerusalem, Haj Amin Husseini, (se bildet: Haj Amin Husseini på besøk hos Adolf Hitler i Berlin, desember 1941) foran Det palestinske nasjonalrådet i Gaza og erklærte eksistensen av en All-palestinsk regjering.

Teoretisk styrte denne staten allerede Gaza, og ville snart ha kontroll med hele Palestina. Følgelig ble den født med en fulltallig stab av ministre til stolte proklamasjoner av Palestinas frie, demokratiske og suverene natur. Men hele greien var en farse. Gaza var styrt av den egyptiske regjeringen, ministrene hadde ingen ting å føre tilsyn med, og det all-palestinske styret ekspanderte ingen steder. I stedet visnet denne fasaden fort.

Nesten nøyaktig førti år senere, 15. november 1988, ble en palestinsk stat igjen proklamert, også denne gangen på et møte i Det palestinske nasjonalrådet.

Denne gangen var det Yassir Arafat som skapte den. På flere måter var denne staten enda mer fånyttes enn den første, ettersom den ble proklamert i Algier, nesten 3000 kilometer og fire grenser borte fra Palestina, og ikke kontrollerte en centimeter av territoriet den gjorde krav på. Selv om erklæringen fra Algier fikk enorm oppmerksomhet på den tiden (forsiden på the Washington Post lød “PLO proklamerer palestinsk stat”), er den nå et tiår senere nesten like glemt som erklæringen fra Gaza som gikk forut.

Med andre ord, dagens erklæring av en palestinsk stat er noe forslitt.

Vi vet ikke hva en erklæring ville lydt i dag, men som dokumentene i 1988 ville det antagelig påberopt seg at “det palestinske arabiske folk formet sin nasjonale identitet” i den fjerne antikken.

I virkeligheten går den palestinske identitet tilbake til, ikke til antikken, men nøyaktig til 1920. Intet “palestinsk arabisk folk” eksisterte i begynnelsen av 1920. Men i desember samme år tok det en form som den vi kjenner i dag.

Opp til slutten av det nittende århundret identifiserte innbyggere i regionen mellom Jordan-elven og Middelhavet seg ført og fremst etter hvilken religion de tilhørte: muslimer følte mye sterkere bånd til fjerne med-religionister enn til kristne og jøder som levde i nærheten. Å bo i dette området ga ingen noen følelse av felles politiske mål.

Så kom nasjonalismens ideologi fra Europa; dens ideal med en regjering som legemliggjorde folkets ånd var fremmed, men appellerte til dem som bodde i Midtøsten. Men hvordan skulle de få innført dette idealet? Hvem konstituerer en nasjon, og hvor må grensene gå? Disse spørsmålene stimulerte til voldsomme debatter.

Noen sa at innbyggernhe i Levanten er en nasjon; andre mente dem som snakker øst-arabisk, eller alle som taler arabisk, eller alle muslimer.

Men ingen snakket om “palestinere,” og det hadde sin gode grunn. Palestina, som på den tiden var en sekulær måte å uttrykke Eretz Yisra’el eller Terra Sancta, som innebar et klar jødisk eller kristent konsept, var helt fremmed for muslimer, ja til og med frastøtende for dem.

Denne avsmaken ble bekreftet i april 1920, da den britiske okkupasjonsmakten meislet ut et “Palestina.” Muslimene reagerte med mistenksomhet, ettersom de ganske riktig så denne betegnelsen som en seier for sionismen. Mindre treffsikkert var de bekymret for at det kunne signalisere en gjenopplivning av korsfarer-impulsen. Ingen prominente muslimske stemmer gikk for oppskisseringen av Palestina i 1920; alle protesterte på den.

Istedet rettet muslimer vest for Jordan sin lojalitet mot Damaskus, hvor tipp-grandonkelen til Jordans kong Abdullah II regjerte på denne tiden; de identifiserte seg som sør-syrere.

Interessant nok var det ingen som argumenterte for denne tilhørigheten med større empati enn en ung mann som het Amin Husseini. Men i juli 1920 styrtet franskmennene denne hasjemittiske kongen. I denne prosessen forsvant begrepet sør-Syria.

Isolert av hendelsene i april og juli gjorde muslimene i Palestina det beste ut av en vanskelig situasjon. En prominent innbygger i Jerusalem kommenterte bare noen dager etter at det hasjemittiske kongedømmet var falt: “Etter de nylige hendelser i Damaskus må vi endre fullstendig på våre planer her. Sør-Syria eksisterer ikke lenger. Vi må forsvare Palestina.”

Lederskapet fulgte dette rådet og adopterte etablering av en uavhengig palestinsk stat som mål. Innen noen få år var dette arbeidet ledet av Husseini.

Andre identiteter – syrisk, arabisk, og muslimsk – fortsatte å konkurrere i flere tiår med den palestinske, men den sistnevnte har nå for det meste feid de andre til side og regjerer omtrent suverent.

Når det er sagt, så gjør det faktum at denne identiteten er såvidt ny og har en slikt formålstjenlig opphav, at den palestinske førsteplassen har grunne røtter og at den til slutt vil opphøre, kanskje akkurat så kvikt som den ble startet.

Oversettelse: Willy Gjøsund

Fra Danielpipes.org

Det er interessant å se hvordan mediene responderer på denne hendelsen, fordi den selvfølgelig har sin historie. Det har sin grunn at Israel holdt tilbake skattepenger de egentlig har forpliktet seg til å innkreve på vegne av PA. Avtalen om dette ligger nemlig innbakt i Oslo-avtalene.

Nå er . . . → Les mer: Årsak og sammenheng]]> Israels regjering har i dag besluttet å gi de palestinske selvstyremyndighetene (PA) skattepenger de har holdt tilbake. Det dreier seg om i underkant av 600 millioner kroner. PA har svært dårlig økonomi til tross for at Palestina-araberne er den folkegruppe som samlet har mottatt mest bistand noensinne. Men det er en annen sak. Så dårlig er økonomien at det har vært en reell fare for at PA skulle bryte fullstendig sammen.

Det er interessant å se hvordan mediene responderer på denne hendelsen, fordi den selvfølgelig har sin historie. Det har sin grunn at Israel holdt tilbake skattepenger de egentlig har forpliktet seg til å innkreve på vegne av PA. Avtalen om dette ligger nemlig innbakt i Oslo-avtalene.

Nå er det slik at en avtale har to parter. Man kaller det derfor en bilateral avtale. Nå inneholder Oslo-avtalene mange, svært mange, punkter. Men felles for dem alle er at de to partene skrev under. Som vitne på dette var der til stede en hel del politikere, deriblant noen norske, som hadde vært med å utarbeide de enkelte, ofte svært kompliserte punkter i avtalen.

Vi har flere ganger belyst PAs ensidige – unilaterale – handling når de har gått til det skritt som har skjedd i år, nemlig å prøve å få gehør i FN for en palestinsk stat på de områdene som kalles de palestinske områdene, men som ikke er mer (eller mindre) palestinske enn resten av området som var under britisk mandat etter 1. verdenskrig. Vi kjenner til at i Palestina bodde det arabere, jøder, drusere og andre folkeslag. Noen palestinsk stat eller regjering, eller noe palestinsk folkeslag har det derfor selvfølgelig heller aldri vært. Vi snakker derfor om Palestina-arabere når vi omtaler araberne som bor i disse områdene.

Etter krigen i 1967, som Israel vant, har disse områdene vært gjenstand for en utrolig interesse for verdensopinionen. Amerikanske presidenter har i tur og orden prøvd å skape en varig fred i området, med sine forskjellige taktikker for dette, men det har i alle fall ikke blitt noen god løsning i området i dag.

Oslo II-avtalen ble undertegnet av Israels statsminister Yitzhak Rabin, PLOs formann Yassir Arafat, og det var tilstede fremstående politikere fra USA, Russland, Egypt, Jordan, Norge og EU som vitner til avtalen.

I denne avtalen, som altså disse to partene skrev under på, sies det følgende i den avsluttende artikkel 31, punkt 7 (vår oversettelse):

Ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene.

Til tross for dette har altså representantene for Palestina-araberne, PA, gått til det skritt å bryte denne avtalen, ved nettopp å ta skritt som, dersom det skulle ha gått slik de ønsket, hadde “endret status på Vestbredden og Gazastripen.”

Dette er slik israelske myndigheter ser denne saken. Og siden de første innspill fra Palestina-arabisk side for å bearbeide FNs medlemsstater i et forsøk på å skaffe det politiske flertall de trengte for å bli anerkjent i FN som stat, har det skjedd mye. Det siste av alle disse ensidige handlingene fra PA, var å søke UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, om å få bli medlem. Altså en stat som ikke eksisterer enda, og som ikke har noe område, men som bor på områder som det er enighet om at man skal forhandle om.

Med dette bakteppet av politiske hendelser rapporterer verdens nyhetsbyråer og aviser om det som nå har skjedd. Alt har sin årsak, og det som skjer må ses i sammenheng til noe.

De israelske mediene skriver om de faktiske hendelsene, og flere trekker frem utenriksminister Avigdor Liebermans kritikk av beslutningen. Lieberman har vært sterkt imot å gi araberne pengene tilbake, særlig etter at PA knytter tettere og tettere bånd til terrororganisasjonen Hamas.

“Bestemmelsen om å overføre midlene er en smertefull avgjørelse som vil kunne hjelpe til med å bedre forholdene mellom Israel og palestinerne, men som vil tillate PA å fortsette å bruke pengene til å oppmuntre og tilskynde til terror,” sa han.

“Vi gjør en feil når vi overfører midler til PA når lederen deres, Mahmoud Abbas bruker pengene til å skaffe boliger og gir tilskudd til terrorister og mordere. Det gir dem som myrder jøder og israelere luksus og respektabilitet, og oppmuntrer kommende generasjoner til å bli med i terroristenes rekker.

Kritikere sier at statminister Benjamin Netanyahus avgjørelse om å frigi midlene er en kapitulasjon for intenst press fra EU og USA, og at USA ikke tjener Israels interesser og demonstrerer svakhet.
IsraelNationalNews.com

Jerusalem Post skriver at den såkalte Kvartettens utsending Tony Blair ønsket avgjørelsen velkommen, og at regjeringens avgjørelse var en “viktig beslutning”. “Dette er palestinernes penger som er kritisk for å opprettholde PA, og bør overføres regelmessig og forutsigbart slik som det er avtalt mellom israelerne og palestinerne. Å holde tilbake disse midler gavner bare dem som ikke ønsker fred og israelsk-palestinsk samarbeid,” sa Blair i en uttalelse.

Det kunne innvendes at han ikke nevnte noe om de ovennevnte unilaterale handlingene på palestinsk side. Hvis Israels tilbakeholdelse av skattepenger er brudd på en avtale og kun gavner dem som ikke ønsker fred, er det selvfølgelig naturlig å tenke at det første bruddet på avtalen, som førte til at Israel anså avtalen for brutt, og derfor demonstrerte dette ved å holde tilbake penger, også bare gavner dem som ikke ønsker fred. Det har ikke vært mye nevnt av dem som har vært uenige i Israels frysing av utbetalingene.

Den liberale avisen Haaretz mener Israel myndigheter er for svake overfor internasjonalt press.

Det internasjonale samfunn presser Israel til å overføre 300 millioner NIS av palestinske skattepenger til de palestinske myndighetene, til tross for den forsoningsavtalen som ble undertegnet av Fatah og Hamas i Kairo.

Reuters nyhetsmelding gjør det helt klart at grunnen til at Palestina-arabernes myndigheter ikke fikk pengene sine, hade sin grunn i nettopp dette forholdet. Uthevninger foretatt av red.

Som straffereaksjon frøs Israel overføringene 1. november, dagen etter at palestinerne vant UNESCO-medlemsskap til tross for israelske og amerikanske protester, som en del av deres forsøk på å få til en statsdannelse i FN, i stedet for av fredssamtaler.

Associated Press:

Israel frøs denne månedens overføringer som straff for at palestinerne gjorde fremstøt for å få FNs anerkjennelse for deres uavhengighet. Den israelske avgjørelsen kom etter at palestinerne ble akseptert i FNs kulturavdeling UNESCO - en del av en større kampanje for å få anerkjennelse for fullt medlemsskap som stat i FN.

Israel anklager palestinerne for å prøve på å unngå fredssamtaler gjennom denne kampanjen. De sier at en palestinsk stat kun kan etableres gjennom en fremforhandlet fredsavtale. (Uthevninger foretatt av red.)

Også det arabiske nyhetsbyrået al-Jazeera forstår sammenhengen mellom partene. De skjønner at israelerne ikke holdt tilbake pengene for å torturere noen, eller nærmere bestemt “waterboarding,” som Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre syntes det så ut som.

I alle fall i sin engelskspråklige utgave er de klar på hvorfor Israel holdt tilbake pengene:

Israel samler inn skattemidler for palestinerne og overfører pengene månedlig, men frøs denne månedens overføring for å straffe palestinerne for deres anstrengelser for å få FNs anerkjennelse for deres uavhengighet.

Den israelske avgjørelsen kom etter at palestinerne ble akseptert i FNs kulturorganisasjon UNESCO, som en del av en bredere aksjon for å få fullt medlemsskap som stat i FN.

Israel anklager palestinerne for å prøve å omgå fredssamtaler ved denne kampanjen. De sier at en palestinsk stat bare kan etableres ved en fremforhandlet fredsavtale.

Etter seieren i UNESCO har den palestinske kampanjen stoppet opp siden man ikke kom noen vei i Sikkerhetsrådet, som må godkjenne fullt medlemsskap.

Palestinske ledere har enda ikke bestemt seg for hvordan de skal gå videre med saken.

Statsminister Benjamin Netanyahus kontor sa han bestemte seg for å frigi pengene fordi palestinerne later til å ha avsluttet sine “unilaterale fremlegg.”

Kontoret sa at bestemmelsen vil bli “omgjort” dersom palestinerne fortsetter på denne veien. (Uthevninger foretatt av red.)

Vårt eget lille nyhetsbyrå NTB tilgodeser ikke sine lesere og lyttere med mye informasjon om disse sakene, til tross for en ellers ekstrem interesse for det som skjer i regionen, uten hensyn til Norges heller små strategiske interesser i området. Ikke ett ord om årsak og dermed heller ingen sammenheng. At de refererer til Støres ifølge Krfs parlamentariske leder Hans Olav Syversen “klønete og uproffe”, “voldelige og uforsonlige” språkbruk uten motforestillingene som selv al-Jazeera skriver om tjener heller ikke akkurat til at de fremstår som saklig.

Det later til at NTB i motsetning til andre nyhetsbyråer ikke vil se årsaken til det som har skjedd. Slik kan de heller ikke skrive ett ord om sammenhengen, og leseren blir henvist til å tro at Israels myndigheter driver med økonomisk “waterboarding.”

Hvem biter egentlig på dette? Neppe noe tenkende vesen tror en av verdens sterkeste økonomier, ett av verdens ledende land på teknologi, et land som i ekstrem grad forsyner seg av Nobel-priser i realfag og humanistiske fag og som er bærer av hele den vestlige verdens kulturarv er så nedrig som Gahr Støre med hensikt eller ikke, og NTB fremstiller det.

Pengene er drevet inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene i tråd med Oslo-avtalen.

Israel har siden 1. november holdt tilbake pengene som en straffereaksjon etter at FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) tok opp Palestina som fullverdig medlem.

…

Utenriksminister Jonas Gahr Støre anklaget i forrige uke israelerne for å drive vanntortur mot den palestinske økonomien, og høstet protester fra israelske myndigheter som kritiserte ham for «voldelig og urettferdig språkbruk»

- Jeg kan ikke skjønne at det å sikre human fangebehandling ikke skal være viktig, sier forsvarsministeren. VG: Angriper egne soldater etter Afghanistan-kritikk

Hva slags forsvarsminister er dette, som ikke kan forstå sine egne soldaters behov for sikkerhet?

Man kunne være fristet til å si at her burde forsvarsministeren opptre som en mann og legge bort omsorgstrangen akkurat i denne saken. Omsorg er vel og bra det. Men forsvarsministeren burde bruke dette genet først og fremst på våre egne soldater, ikke på de kriminelle.

Sjefen for FNs Menneskerettighetsråd, Navia Pillay hadde tirsdag kveld følgende å si om kravet om at terrorister som ble frigitt i bytte for Gilad Shalit, skulle dra fra sine opprinnelige hjemsteder: nemlig at “det var imot internasjonale lover.”

Pillay sa at Menneskerettighetsrådet ville kunne komme . . . → Les mer: Vil FN oppfordre terrorister til å bryte avtalen?]]> Det er skremmende, men neppe overraskende dersom man følger med i internasjonale nyheter, å se hva FN står for. Mens vi her i Norge har og har hatt en ledelse som nærmest forherliger FN, kan man i f. eks israelske medier lese hva som skjer.

Sjefen for FNs Menneskerettighetsråd, Navia Pillay hadde tirsdag kveld følgende å si om kravet om at terrorister som ble frigitt i bytte for Gilad Shalit, skulle dra fra sine opprinnelige hjemsteder: nemlig at “det var imot internasjonale lover.”

Pillay sa at Menneskerettighetsrådet ville kunne komme til å intervjue terrorister for å avgjøre hvorvidt de hadde gått med på flyttingen frivillig eller under tvang.

“Det er med en følelse av stor lettelse at vi mottok nyhetene om avtalen om å utveksle fanger. Vi har imidlertid bekymringer når det gjelder meldingene om at hundrevis av palestinske fanger fra Vestbredden kan bli løslatt i Gaza eller i utlandet,” hadde en talsmann for Pillay, Rupert Colville, sagt til Reuters, ifølge den israelske nyhetskanalen IsraelNationalNews.com.

“Dersom det i noen av disse tilfellene har vært uten den berørte personens fulle og hele godkjennelse, så kan dette utgjøre det som er tvungen overføring eller deportasjon under internasjonal lov,” la han til. “Vi er ikke sikker på i hvilken grad de berørte ga sin tilslutning til dette.”

Det er nesten så man ikke tror det man leser.

Colville ga ingen detaljer om hva eventuelt FN ville kunne komme til å gjøre, men kilder i Israel sier at man kan tenke seg at Menneskerettighetsrådet vil kunne kmme til å oppfordre terrorister til å utfordre avtalen og gå inn i Gaza eller de områdene i Judea og Samaria som er kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene.

Avtalen som er gjort med Hamas, går ut på at 40 i den første gruppen av løslatte terrorister ikke kan bevege seg i områdene Judea og Samaria, men blir deportert til Tyrkia, Qatar og Syria.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon sa at han håper forhandlingene om løslatelsen av Shalit vil føre til nye samtaler mellom Israel og Hamas. Han mener det som har skjedd vil ha en “vidtrekkende positiv effekt” på den i øyeblikket stillestående fredsprosessen.

Vi flyttade hit för att vi tyckte att det var kosmopolitiskt och trevligt att bo nära Möllan. Men drömmen har förvandlats till en mardröm. Hur kunde det bli så här?

Ja, hur kunne det bli så här? Kanskje for lite vennlighet, for lite tilbud, for lite penger, for få innvandrere tatt inn i et lite land på kort tid. Enda mer innvandring, enda mer tilbud og sosialtjenester, enda mer blanding av kulturer hjelper nok.

At noen har tatt feil ett eller annet sted på veien, og ikke skjønner hva som skjer, selv når det har skjedd i årevis, det er i alle fall helt sikkert. Selv de som i utgangspunktet var positive til multikulti må bite i gresset når det kommer for nær.

I Sverige sliter de fortsatt. Så mye er klart.

Brevbärare får överfallslarm

Södra innerstaden.Brevbärare utrustas med överfallslarm för att kunna arbeta runt Sevedsplan. – I nuläget råder vi dem att lämna området så fort de känner sig det minsta hotade, säger Mårten Pavlov, huvudskyddsombud på Posten i Malmö.

Sedan en veckas tid har brevbärarna larm som är direktkopplade till SOS Alarm. Brevbärarna har också blivit fler i området för att postutdelningen ska gå fortare.   Anledningen till de skärpta säkerhetsrutinerna är att brevbärare har blivit antastade, utsatts för raketskjutning och känt sig hotade . . . → Les mer: Livsfarlig i Rosengård]]> I Norge har vi løst alle våre utfordringer med innnvandring, siden hele venstresiden har bestemt at vi skal være mer inkluderende, mer kjærlige og sånn. Om det hjelper på problemer av typen under, vil vise seg.

I Sverige sliter de fortsatt. Så mye er klart.

Brevbärare får överfallslarm

Södra innerstaden.Brevbärare utrustas med överfallslarm för att kunna arbeta runt Sevedsplan.
– I nuläget råder vi dem att lämna området så fort de känner sig det minsta hotade, säger Mårten Pavlov, huvudskyddsombud på Posten i Malmö.

Sedan en veckas tid har brevbärarna larm som är direktkopplade till SOS Alarm. Brevbärarna har också blivit fler i området för att postutdelningen ska gå fortare.
 
Anledningen till de skärpta säkerhetsrutinerna är att brevbärare har blivit antastade, utsatts för raketskjutning och känt sig hotade när de ska dela ut posten på Rasmusgatan och intillliggande gator.
 
…

Ulf Berg, utdelningschef på Bring Citymails region sydväst, uppger att problemen med trakasserier har eskalerat under de senaste två månaderna i Seved och i andra socialt utsatta områden i Malmö. En brevbärare fick all post och hela cykeln uppeldad vid ett tillfälle i augusti och sten har kastats på vissa brevbärare.
Sydsvenskan.se

Av Dr. Dein MacEoin (Oversettelse: Willy Gjøsund)

Studentforeningen i Edinburgh gikk for å boikotte alt israelsk ettersom de hevdet at Israel er under et apartheid-regime. Dr. Dein MacEoin er ekspert på Midtøsten, og skrev dette brevet til disse studentene.

Dette er en e-mail fra professoren til The Committee Edinburgh University Student Association (EUSA).

Kunne jeg få lov til å si noen få ord til EUSAs medlemmer? Jeg er utdannet ved Edinburgh (MA i 1975), hvor jeg studerte persisk, arabisk og islamsk historie i Buccleuch Place under William Montgomery Watt og Laurence Elwell Sutton, to av Storbritannias store Midtøsten-eksperter på den tiden.

Senere tok jeg en PhD på Cambridge og fortsatte å undervise i arabiske og islamske studier ved Newcastle University. . . . → Les mer: Professor argumenterer mot universitetsboikott av Israel]]> En skotsk professor responderer på en universitetsboikott av Israel.

Av Dr. Dein MacEoin (Oversettelse: Willy Gjøsund)

Studentforeningen i Edinburgh gikk for å boikotte alt israelsk ettersom de hevdet at Israel er under et apartheid-regime. Dr. Dein MacEoin er ekspert på Midtøsten, og skrev dette brevet til disse studentene.

Dette er en e-mail fra professoren til The Committee Edinburgh University Student Association (EUSA).

Kunne jeg få lov til å si noen få ord til EUSAs medlemmer? Jeg er utdannet ved Edinburgh (MA i 1975), hvor jeg studerte persisk, arabisk og islamsk historie i Buccleuch Place under William Montgomery Watt og Laurence Elwell Sutton, to av Storbritannias store Midtøsten-eksperter på den tiden.

Senere tok jeg en PhD på Cambridge og fortsatte å undervise i arabiske og islamske studier ved Newcastle University. Jeg har naturlig nok skrevet diverse bøker og hundrevis av artikler om disse tingene. Jeg sier alt dette for å vise at jeg er godt informert om det som skjer i Midtøsten, og fordi jeg av denne grunn er sjokkert og nedstemt på grunn av det EUSA har gjort og hatt avstemning om.

Jeg er sjokkert av en enkelt grunn: det er ikke og det har aldri vært et apartheid-system i Israel. Dette er ikke min mening; det er et faktum som kan bli prøvd opp mot realitetene av hvilken som helst student ved Edinburgh, om han eller hun skulle velge å besøke Israel for å undersøke dette selv. La meg uttrykke dette veldig tydelig, siden jeg har inntrykk av at disse medlemmene av EUSA som stemte for dette er fullstendig på jordet i alt som har med Israel å gjøre. De er dessuten høyst sannsynlig ofre for en ekstremt ubalansert og ensrettet propaganda fra den anti-israelske lobbyen.

Å være anti-israelsk er ikke forkastelig i seg selv. Men jeg snakker ikke om ordinær kritikk av Israel. Jeg snakker om et hat som ikke kjenner noen grenser når det gjelder løgner og myter som pøses ut. Israel blir gjentatte ganger referert til som “Nazi-”stat. Hva er sant ved dette, selv brukt som metafor? Hvor er de israelske konsentrasjonsleirene? Einsatz-gruppene? Hvor er SS, Nürnberg-lovene eller Den endelige løsning? Ingen av disse tingene eller noe som fjernt minner om dette eksisterer i Israel, nettopp fordi jødene bedre enn noen andre i historien vet hva nazismen sto for.

Det har blitt hevdet at det har vært et israelsk Holocaust i Gaza (eller andre steder). Når og hvor? Ingen ærlig historiker ville behandle denne påstanden med annet enn den forakt den fortjener. Å kalle jøder for nazister og si at de har forårsaket et Holocaust er en så simpel måte å fordreie historiske fakta som det er mulig å forestille seg.

Likeledes apartheid. For at apartheid skulle kunne eksistere måtte det ha vært en situasjon som var tett opptil hvordan det var i Sør-Afrika under apartheid-regimet. Uheldigvis for dem som tror på dette, ville en helg hvor som helst i Israel være nok til å vise hvor uhyrlig en slik påstand er.

At en studentorganisasjon faktisk faller for dette og stemmer slik over det er en trist bekreftelse på hvordan det står til med moderne utdannelse. Det mest opplagte fokus for apartheid ville være landets 20% store arabiske befolkning. Under israelsk lov har arabiske israelere nøyaktig de samme rettigheter som jøder og hvem som helst ellers. Muslimer har de samme rettigheter som jøder eller kristne; Baha’iene som blir alvorlig forfulgt i Iran, blomstrer i Israel hvor de har sitt verdenssenter. Ahmadi-muslimene, som blir forfulgt i Pakistan og andre steder, lever i trygghet i Israel. Alle religioners hellige steder er beskyttet under en spesifikk israelsk lov. Araberne utgjør 20% av universitets studentmasse, som er et nøyaktig speilbilde av deres andel av den generelle befolkningen.

I Iran er det forbudt for tilhengere av Baha’i (den største religiøse minoriteten) å studere på noen av universitetene. De får heller ikke drive sine egne universiteter. Så hvorfor boikotter ikke medlemmene deres Iran? Arabere i Israel kan dra hvor som helst de ønsker, i motsetning til de svarte under Sør-Afrikas apartheid-regime. De bruker offentlig transport, de spiser på restauranter, de går i svømmehaller, de bruker biblioteker, de går på kino side om side med jøder – noe ingen svarte kunne gjøre i Sør-Afrika.

Israelske sykehus ikke bare behandler jøder og arabere, men de behandler også palestinere fra Gaza eller Vestbredden. På samme sengeposter, i samme operasjonssaler.

I Israel har kvinnene de samme rettigheter som menn, det finnes ingen kjønns-apartheid. Homofile menn og kvinner møter ingen restriksjoner, og palestinske homofile flykter ofte inn i Israel, fordi de vet at de vil bli drept hjemme.

Det er underlig for meg å se at grupper som taler de homofiles sak krever boikott av Israel samtidig som de ikke sier ett ord om land som Iran, hvor homofile menn blir hengt eller steinet til døde. Det illustrerer et tenkesett en tigger verdig. Intelligente studenter som synes at det er bedre å tie om regimer som dreper homofile mennesker, men at det er greit å fordømme det eneste landet i Midtøsten som redder og beskytter homofile mennesker. Er dette ment å skulle være en syk spøk?

Universitetet skulle være stedet der du lærer å bruke hjernen din, å tenke rasjonelt, granske bevis, trekke konklusjoner som er basert på solide beviser, å sammenligne kilder, å veie det ene opp mot det andre, og mye annet. Hvis det beste Edinburgh nå kan produsere er studenter som ikke har noen forestilling om hvordan mye av dette gjøres, er fremtiden uviss.

Jeg har ikke noe imot veldokumentert kritikk av Israel. Men jeg har imot at presumptivt intelligente mennesker peker ut den jødiske staten fremfor stater som er horrible i sin behandling av deres egen befolkning. Vi står midt i den største oppstand i Midtøsten siden åttende og niende århundre, og det er klart at araberne og iranerne protesterer mot forskrekkelige regimer som slår tilbake ved å drepe sine egne innbyggere.

Israelske innbyggere, verken jøder og arabere, gjør ikke opprør (selv om de er fri til å gjøre det.) Og studentene ved Edinburgh står ikke opp og demonstrerer for boikott av Libya, Bahrain, Saudi Arabia, Jemen og Iran. De foretrekker å rette falske beskyldninger mot ett av verdens frieste land, det eneste landet i Midtøsten som har tatt imot flyktninger fra Darfur. Det eneste landet i Midtøsten som gir tilflukt for homofile menn og kvinner, det eneste landet i Midtøsten som beskytter Baha’iene… Må jeg fortsette?

Ubalansen er merkbar, og det er ikke til ros for noen som stemte for denne boikotten. Jeg ber dere å ta til fornuften. Få informasjon fra den israelske ambassaden. Spør om å få noen talere til universitetet. Lytt til mer enn én side. Ikke gjør deg opp en mening før du har hørt begge partene. Du har en plikt overfor studentene dine, og det er å beskytte dem fra ensidige argumenter.

De er ikke på universitetet for å bli offer for propaganda. Og de er der i hvert fall ikke for å bli narret inn i antisemittisme ved å straffe ett land blant alle land i verden, – det som hender med den eneste jødiske stat i verden. Dersom der hadde vært en eneste jødisk stat i 1930-årene (noe det dessverre ikke var), tror du ikke at Adolf Hitler hadde boikottet den?

Deres generasjon har en plikt til å forsikre seg om at den uopphørlige rasismen som antisemittismen er, aldri slår rot blant dere. Men i dag er det klare tegn på at den har gjort det, og at det blir mer av det. Dere har nå en mulighet til å avverge en veldig stor ondskap, rett og slett ved å bruke sunn fornuft og evnen til fair play. Vær så snill å fortelle meg at dere forstår dette. Jeg har gitt dere noen av bevisene. Det er opp til dere å finne ut mer.

Vennlig hilsen

Denis MacEoin

 United with Israel
Jewish Library: Nürnberglovene