Året da araberne oppdaget Palestina (kortversjon)

Publisert i Jerusalem Post 13. september 2000
Av Daniel Pipes

I dag er det dagen da en palestinsk stat nesten ble erklært – for tredje gang.

1. oktober 1948 sto muftien av Jerusalem, Haj Amin Husseini, (se bildet: Haj Amin Husseini på besøk hos Adolf Hitler i Berlin, desember 1941) foran Det palestinske nasjonalrådet i Gaza og erklærte eksistensen av en All-palestinsk regjering.

Teoretisk styrte denne staten allerede Gaza, og ville snart ha kontroll med hele Palestina. Følgelig ble den født med en fulltallig stab av ministre til stolte proklamasjoner av Palestinas frie, demokratiske og suverene natur. Men hele greien var en farse. Gaza var styrt av den egyptiske regjeringen, ministrene hadde ingen ting å føre tilsyn med, og det all-palestinske styret ekspanderte ingen steder. I stedet visnet denne fasaden fort.

Nesten nøyaktig førti år senere, 15. november 1988, ble en palestinsk stat igjen proklamert, også denne gangen på et møte i Det palestinske nasjonalrådet.

Denne gangen var det Yassir Arafat som skapte den. På flere måter var denne staten enda mer fånyttes enn den første, ettersom den ble proklamert i Algier, nesten 3000 kilometer og fire grenser borte fra Palestina, og ikke kontrollerte en centimeter av territoriet den gjorde krav på. Selv om erklæringen fra Algier fikk enorm oppmerksomhet på den tiden (forsiden på the Washington Post lød “PLO proklamerer palestinsk stat”), er den nå et tiår senere nesten like glemt som erklæringen fra Gaza som gikk forut.

Med andre ord, dagens erklæring av en palestinsk stat er noe forslitt.

Vi vet ikke hva en erklæring ville lydt i dag, men som dokumentene i 1988 ville det antagelig påberopt seg at “det palestinske arabiske folk formet sin nasjonale identitet” i den fjerne antikken.

I virkeligheten går den palestinske identitet tilbake til, ikke til antikken, men nøyaktig til 1920. Intet “palestinsk arabisk folk” eksisterte i begynnelsen av 1920. Men i desember samme år tok det en form som den vi kjenner i dag.

Opp til slutten av det nittende århundret identifiserte innbyggere i regionen mellom Jordan-elven og Middelhavet seg ført og fremst etter hvilken religion de tilhørte: muslimer følte mye sterkere bånd til fjerne med-religionister enn til kristne og jøder som levde i nærheten. Å bo i dette området ga ingen noen følelse av felles politiske mål.

Så kom nasjonalismens ideologi fra Europa; dens ideal med en regjering som legemliggjorde folkets ånd var fremmed, men appellerte til dem som bodde i Midtøsten. Men hvordan skulle de få innført dette idealet? Hvem konstituerer en nasjon, og hvor må grensene gå? Disse spørsmålene stimulerte til voldsomme debatter.

Noen sa at innbyggernhe i Levanten er en nasjon; andre mente dem som snakker øst-arabisk, eller alle som taler arabisk, eller alle muslimer.

Men ingen snakket om “palestinere,” og det hadde sin gode grunn. Palestina, som på den tiden var en sekulær måte å uttrykke Eretz Yisra’el eller Terra Sancta, som innebar et klar jødisk eller kristent konsept, var helt fremmed for muslimer, ja til og med frastøtende for dem.

Denne avsmaken ble bekreftet i april 1920, da den britiske okkupasjonsmakten meislet ut et “Palestina.” Muslimene reagerte med mistenksomhet, ettersom de ganske riktig så denne betegnelsen som en seier for sionismen. Mindre treffsikkert var de bekymret for at det kunne signalisere en gjenopplivning av korsfarer-impulsen. Ingen prominente muslimske stemmer gikk for oppskisseringen av Palestina i 1920; alle protesterte på den.

Istedet rettet muslimer vest for Jordan sin lojalitet mot Damaskus, hvor tipp-grandonkelen til Jordans kong Abdullah II regjerte på denne tiden; de identifiserte seg som sør-syrere.

Interessant nok var det ingen som argumenterte for denne tilhørigheten med større empati enn en ung mann som het Amin Husseini. Men i juli 1920 styrtet franskmennene denne hasjemittiske kongen. I denne prosessen forsvant begrepet sør-Syria.

Isolert av hendelsene i april og juli gjorde muslimene i Palestina det beste ut av en vanskelig situasjon. En prominent innbygger i Jerusalem kommenterte bare noen dager etter at det hasjemittiske kongedømmet var falt: “Etter de nylige hendelser i Damaskus må vi endre fullstendig på våre planer her. Sør-Syria eksisterer ikke lenger. Vi må forsvare Palestina.”

Lederskapet fulgte dette rådet og adopterte etablering av en uavhengig palestinsk stat som mål. Innen noen få år var dette arbeidet ledet av Husseini.

Andre identiteter – syrisk, arabisk, og muslimsk – fortsatte å konkurrere i flere tiår med den palestinske, men den sistnevnte har nå for det meste feid de andre til side og regjerer omtrent suverent.

Når det er sagt, så gjør det faktum at denne identiteten er såvidt ny og har en slikt formålstjenlig opphav, at den palestinske førsteplassen har grunne røtter og at den til slutt vil opphøre, kanskje akkurat så kvikt som den ble startet.

Oversettelse: Willy Gjøsund

Fra Danielpipes.org 

Relaterte innlegg
The Scotsman (link utdatert) har i dag en interessant artikkel med den treffende overskriften: Millioner i hjelp til palestinske myndigheter, - men hvor har de blitt av? David Frankfurter skriver om de 4 milliarder (!) Arafats palestinske selvstyremyndigheter (PA) har mottatt i ...
Les mer...
Et fåtall radikale islamister
Ragnar Ulstein (i document.no) kommenterer utsagnet fra filosofen Helge Svare at "bare et fåtall er radikale islamister", noe som er et mye hørt utsagn for tiden, også undertegnede hører det stadig vekk. Hva mener Ulstein om det? Vi har bak oss ...
Les mer...
Årets mann 2010 – vi har sett ham før
Vi har sett ham før. Kjenner vi ham igjen? Under overskriften "Årets mann" i Aftenposten-magasinet på årets siste dag skriver forfatter Vetle Lid Larssen en treffende liten artikkel. Forfriskende, rett og slett. Når årets mann 2010 skal kåres, er kandidatene sjeldent mange. ...
Les mer...
Israel-skeptiske /-fientlige NTB er ivrig etter å fremstille Israel som the bad guy. I dag: Israel ønsker ingen fredsavtale. Ikke ett ord om at palestinerne ved Camp David ble tilbudt så å si 100% av de okkuperte områdene, mot en avtale ...
Les mer...
Man velger heldigvis selv hvem man vil beundre. Men at en norsk politiker så til de grader kan velge å lukke øynene for at Arafat støtter terrorisme, og at han dessuten underslår norske bistandmidler, er svært betenkelig. Jeg tror han ...
Les mer...
Ikke krev det umulige
Å presse en fred på regionen kan være den gnisten som utløser en krig. Det er mye viktigere å arbeide for å forhindre krig i midtøsten, og så arbeide for en fredsavtale senere, sier Ari Shavit, politisk spaltist i Israel. ...
Les mer...
Delegitimering = jødehat
Når Hizbollah og Hamas avfyrer sine raketter eller selvmordsbombere og andre terrorister sprenger bomber midt inne i blant folk, er det for å spre død og redsel. Når rakettene avfyres inne fra sivile områder, som skoler og barnehager, er det ...
Les mer...
De siste månedene har det noen reportasjer i media om korrupsjon og vanstyre hos de palestinske selvstyremyndighetene (PA). Særlig toppet det seg i sommer da Rød-Larsen gikk ut og kritiserte Arafats manglende vilje til demokratisering og reformer. Nå i høst ...
Les mer...
Som å rive Hitlers hjem
Mens media i Norge nærmest selvsagt, som på automatikk, fordømmer at jøder bygger boliger i Øst-Jerusalem, byen som har vært jødenes hovedstad i tusener av år, og som Jordanske arabere okkuperte i 1948 mens de jaget ut de jødene de ikke drepte, ...
Les mer...
Israel etter seksdagerskrigen
USAs utenriksminister John Kerry er i Israel, og hans ønske er at Israel og palestinerne kommer tilbake til forhandlingsbordet. I den forbindelse har Israels statsminister Benjamin Netanyahu visstnok gitt uttrykk for at han vil kunne avstå 90% av de omstridte områdene til de palestinske selvstyremyndigheter ...
Les mer...
Sunne bekymringer
Et fåtall radikale islamister
Årets mann 2010 – vi har sett
Ønsker ikke fred?
Jagland en Arafat-beundrer
Ikke krev det umulige
Delegitimering = jødehat
Misbruk av bistandsmidler
Som å rive Hitlers hjem
Forhandlinger Israel – Palestinaaraberne?

Relaterte artikler:

Leave a Reply

 

 

 

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>