Forhandlinger Israel – Palestinaaraberne?

USAs utenriksminister John Kerry er i Israel, og hans ønske er at Israel og palestinerne kommer tilbake til forhandlingsbordet. I den forbindelse har Israels statsminister Benjamin Netanyahu visstnok gitt uttrykk for at han vil kunne avstå 90% av de omstridte områdene til de palestinske selvstyremyndigheter dersom han får en garanti for Israels sikkerhet. Samtidig ser vi at palestinernes president Mahmoud Abbas gjentar sitt krav om at Israel må tilbake til våpenhvilelinjene fra før 1967 før de skal sette seg ned ved forhandlingsbordet.

Vi skal her prøve å vise hvorfor dette er et absurd og umulig utgangspunkt. Like fullt vil nok ganske sikkert en hel medieverden stille seg bak Abbas’ krav.

Man kunne uttrykke det slik: Abbas’ krav er at Israel gir dem det de skal forhandle om, før forhandlingene starter.

Det er vanskelig å beskrive fredsprosessen, eller rettere sagt retorikken rundt fredsprosessen. For det er ingen fredsprosess i øyeblikket. Men vi skal gjøre et forsøk. Det er alltid en viss fare for overforenkling. Prosessen er innfløkt og komplisert, men ikke så komplisert at den ikke kunne vært løst.

Israel hadde før 1967 grovt sett de områdene landet har i dag, minus Øst-Jerusalem og Samaria og Judea, altså områdene øst for Jerusalem, mot Jordan-elven. Se fakta om delingsplanen her…

I løpet av den krigen som varte i seks dager 5-11. juni 1967, som var initiert av Syria i Nord, Egypt i sør og Jordan i øst, sto den angrepne part, Israel, tilbake med store arealer de hadde vunnet. Se kart under. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Israel etter seksdagerskrigen

Israel etter seksdagerskrigen

INTERNASJONALE LOVER
Når en krig er avsluttet og en av partene sitter som vinner, og har erobret territorier, gjelder regler for dette. Okkupasjonen er slett ikke ulovlig, som Palestina-araberne og deres støttespillere hevder. I dette konkrete tilfellet er okkupasjonen et resultat av angrep. Det kalles ofte militær okkupasjon, eller belligerent occupation. Verdensopinionen, ledet an av FN, har ikke særlig forståelse av dette, og mediefolk hiver seg lett på en populærforståelse som godt kan være helt misvisende. At mange hiver seg på denne misvisende forståelsen forandrer ikke noe som helst på det folkerettslige grunnlaget for okkupasjonen. Organisasjoner som FN er dessuten helt og holdent overgitt til det flertall som til enhver tid råder i den. Er det, som nå, et flertall av stater som misliker Israel, blir dette også uttrykt ved de uttalelser, også kalt resolusjoner, som kommer derfra. SMA har en rekke artikler om emnet.

Israel kaller disse områdene derfor med rette “omdiskuterte områder” – disputed areas. Det er en svært lang liste av slike områder i verden i dag.

SINAI-ØRKENEN
Verdenssamfunnet syntes Egypt skulle få tilbake Sinai-ørkenen. Dette var Israel villig til, dersom Egypt ville inngå fredsavtale. Denne avtalen er et kapittel for seg, men Israel og Egypt har i dag en gyldig fredsavtale, der begge parter har forpliktelser.

GAZA
Egypt hadde okkupert et lite område langs kysten, den såkalte Gaza-stripen. Denne var Egypt ikke interessert i å få tilbake etter krigen, og hadde heller ikke noe rettmessig krav på området. Israel ble sittende med kontrollen over området slik Genèvekonvensjonene foreskriver. Men misnøye og internasjonalt press fikk daværende statsminister i Israel, Ariel Sharon, til å gi etter og gi Gaza til de palestinske selvstyremyndighetene.

I 2007 tok terroristorganisasjonen Hamas kontrollen på stripen, og deretter har det gått nedover med levekårene for Palestina-araberne som bor her, både grunnet innstramminger og dårlig styring fra Hamas’ side, og sikkerhetstiltak og innstramminger fra Israels side som følge av enorme mengder angrep fra dette lille området. Israel har i årene etter at Hamas overtok, blitt angrepet rundt 12.000 ganger med raketter mot sivile områder. I verdensopinionen har det vært påfallende stille om disse angrepene.

I dag har Israel ingen kontroll inne på Gazastripen. Det er helt og holdent Hamas som regjerer. Israel har imidlertid innført full stopp i transport sjøveien til stripen. All transport skal enten skje via den israelske havnebyen Ashdod, eller via landeveien. Diverse organisasjoner har prøvd å bryte blokaden, men har blitt kontant avvist av Israel. Selv FN har innrømmet i en rapport at Israels blokade av Gaza er både “lovlig” og “passende.” Betegnende nok er mediene ikke helt fornøyde når slike konklusjoner dras, og uthever gjerne de eventuelle forbehold man tar.

Man overrapporterer av samme grunn nøden som ganske sikkert finnes i området, og som øker for hver dag Hamas strammer sitt ultrareligiøse muslimske grep, samtidig som man underrapporterer den materielle velstand som råder. Det er all grunn til å nyansere. Men ikke all rikdom skyldes arabisk rettferd, og ikke all fattigdom skyldes Israels “jerngrep” – som for øvrig blir strammet i takt med Hamas’ manglende vilje til kontroll, og løsnet tilsvarende ved effektive tiltak.

SYRIA
Syria i nord ville slett ikke inngå noen fredsavtale, etter at Israel hadde kjempet i oppoverbakke og tatt fra angriperen høyereliggende land, slik at de ikke lenger kunne beskyte områdene ved Genesaretsjøen derfra. Men en våpenhvile kom på plass. Syria angrep Israel nok en gang, og denne gangen tok Israel enda mer land fra syrerne. Nok en våpenhvile ble inngått, og partene ble enige om å trekke seg tilbake til den såkalte “purpur-linjen“, våpenhvilelinjene slik de ble trukket opp på FNs kart. Området mellom linjene oppe på Golan-høydene bevoktes i dag av FNs fredsbevarende styrker.

SAMARIA OG JUDEA
Områdene mellom Jerusalem og Jordan-elven er på mange måter det jødiske folks kjerneområde. Ordet jøde er utledet av nettopp Judea. Her ligger også mange av jødenes helligste steder, som partiarkenes graver i Hebron, og Jakobs grav i Nablus. Hebron er for øvrig hebreernes eldste hovedstad, etablert av kong David for 3.100 år siden.

Araberne fikk etter hvert ideen om å skape et “palestinsk folk” – og ideen om et “Palestina”, – et område som aldri har vært definert som et land, et folk som aldri har hatt verken palestinsk konge eller annen form for styre, ingen myntenhet, intet forsvar, ingen frimerker. Daniel Pipes skriver interessant om emnet, det samme gjør Jerold Auerbach. “Palestinernes” første leder, terroristen Muhammad Abdel Rahman Abdel Rauf al-Qudwa al-Husseini, alias Yassir Arafat, var selv egypter. Listen over mislykkede eller vellykkede terrorangrep mot jøder er lang som et ondt år.

Denne ideen er langt på vei akseptert av verden. En står del av årsaken er sannsynligvis FNs velvilje når det gjelder å anerkjenne alle historieforfalskninger og direkte løgner eller fortielser, som følge av arabisk og muslimsk flertall i organisasjonen.

PLO
Noen må man forhandle med, om det skal forhandles. Ettersom Genève-konvensjonene krever forhandlinger, ble etter hvert PLO godkjent av Israel som forhandlingspartner. PLO ved leder Yassir Arafat skrev 9. september 1993 et brev til Israels daværende statsminister Rabin, der det slås fast at PLO

–          Anerkjenner Israels rett til å eksistere i fred og med sikkerhet;

–          Aksepterer FNs Sikkerhetsråds resolusjoner 242 og 338;

–          Forplikter seg til en fredelig løsning på konflikten;

–          Avstår fra bruk av terrorisme og andre former for vold;

–          Overtar ansvaret for alle PLOs elementer for å garantere deres medvirkning, unngå overtredelser, og straffe overtredere;

–          Bekrefter at de artikler i PLOs charter som benekter Israels rett til å eksistere nå er virkningsløse og ikke lenger gyldige;

–          Forplikter seg til å underordne seg det palestinske nasjonale råd for formelt samtykke til de nødvendige endringene i avtalen.

OSLO
Disse innrømmelsene kunne Israel leve med, og samtaler ble iverksatt. En prinsipperklæring ble utarbeidet i Oslo 13. september 1993, og undertegnet av de to partene i Washington.

Like etter ble det startet forhandlinger, og en hel del avtaler ble underskrevet. Avtalen om Gazastripen og Jeriko er på 300 sider, her av fire tillegg og seks kart.

28. september 1995 ble det underskrevet en ny avtale, den “Israelsk-palestinske midlertidige avtalen om Vestbredden og Gazastripen”. Denne skulle gjelde til mai 99, senest, og hensikten var at palestinerne gradvis skulle få selvstyre i de omdiskuterte områdene, minske friksjonen mellom de to folkene, og stimulere til samarbeid og fredelig sameksistens.

I tiden som fulgte ble en del av milepælene i Oslo-avtalen som den ble kalt, oppnådd. Det palestinske nasjonalråd formaliserte endringene i PLOs charter, det ble inngått en avtale om internasjonalt nærvær i Hebron, og det ble inngått avtaler som blant annet slo fast at det var ulovlig å initiere eller ta noe skritt som kunne endre status på de omdiskuterte områdene, før man konkluderte med en permanent avtale.

Her kunne man nevne palestinernes fremstøt i FN for å få oppgradert status. Etter manges syn er dette i strid med nettopp dette punktet i interimsavtalene, ettersom man søker å få området til å bli noe som ligner en stat.

CAMP DAVID
I årene som fulgte var det en rekke møter mellom israelske myndigheter og representanter for Palestina-araberne. I 2000 inviterte USAs president Ehud Barak og PLOs formann Yassir Arafat til å gå videre med forhandlingene på presidentens landsted på Camp David. Imidlertid ble det ingen enighet mellom partene. Under disse forhandlingene ble Arafat tilbudt svært store deler av de omstridte territoriene, men avslo. Blant annet var Jerusalems status en av de punktene Arafat ikke kunne godta. Israel på sin side ville ikke avstå Øst-Jerusalem til araberne. Tolkningen av resolusjon 242 var også svært forskjellig.

Etter Clinton var det president Bush som prøvde seg, men heller ikke han hadde hellet med seg. Med “Veikartet for fred” i 2003 fikk han med seg statsminister Sharon, men løftene om en slutt på terrorhandlingene fikk en brå slutt 29. juni 2003, da en buss ble sprengt av en selvmordbomber i Jerusalem. 22 mennesker ble drept, og over 130 ble skadd. Fredsforhandlingene gikk i stå.

Israel sitter på områder de har mistet mange menneskeliv i krig for, og disse områdene er Israels forhandlingskort

ISRAEL UT AV GAZA
15. august 2005 annonserte Sharon en ensidig uttrekning fra Gaza, en svært omdiskutert beslutning i Israel. Det har da også vært en temmelig dyrt kjøpt lærepenge for Israel, med de over 12.000 raketter som har blitt sendt derfra. Tilbaketrekningen ble iverksatt for å gi freden en sjanse.

Siden den gang har diverse møter blitt holdt, og Israel har gjennomført en rekke forbedringer for Palestina-araberne for blant annet å styrke økonomien deres. Men direkte forhandlinger, som er en forutsetning, og eneste forutsetning for en bindende, avsluttende, gjeldende avtale mellom de to parter, har ikke funnet sted. Nåværende statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu, har gjentatte ganger uttrykt ønske om forhandlinger, og ønsket palestinernes representant Mahmoud Abbas, velkommen til forhandlingsbordet. Men det strander der, grunnet dette kravet om at Israel skal trekke seg tilbake til de våpenhvilelinjene som fantes før krigen, som altså resulterte i at det nå finnes territorier å forhandle om.

ISRAEL “MÅ” INGEN TING
En mengde mennesker har uttalt seg om konflikten, og en mengde krav, forslag og påstander har sett dagens lys. Noen mener man må tenke nytt og være villig til å se bort fra tidligere blindveier, og en hyppig påstand er at “Israel må vise vilje” eller at “Israel må gi fra seg territorier for å vise at de ønsker fred.”

Problemet, sett fra Israel side, er for det første at en avtale som ikke innebærer konkrete avtaler om sikkerhet, er utelukket. Dessuten har Israel og verden sett med all ønsket tydelighet, i og med tilbaketrekningen fra Gaza, at “god vilje” ikke hjelper det minste for denne sikkerheten. Å gjøre slikt av “god vilje” enda en gang ville gi landet alvorlige sikkerhetsproblemer.

For det andre er det en del områder Israel ikke vil eller kan oppgi. Dette av sikkerhetshensyn.

For det tredje er Israel i en forhandlingsposisjon. Israel sitter på områder de har mistet mange menneskeliv i krig for, og disse områdene er Israels forhandlingskort. Å gi dem fra seg før forhandlinger ville være tåpelig, og å kreve det er urimelig.

Men åpenbart er ingen urimelighet for stor for palestinernes president. For ham er det nok selvsagt at jødene skal avstå fra forhandlingsobjektet.

Det underlige er at ikke verden opprøres. Tvert imot virker det som om tanken ikke har streifet de fleste. 

Relaterte innlegg
Den demilitariserte sonen mellom Israel og Syria
Frykten for at urolighetene i Syria skal spre seg til Israel er til å ta og føle på. Syria og Israel har en flere tiår lang våpenhvile, og FN har ansvaret for at den demilitariserte sonen mellom de to land ...
Les mer...
17. feb. 2010: Linkene i denne artikkelen kan være utdatert. Ikke alle media fordømmer Israels drap. Noen forstår dem, og noen til og med støtter dem og mener dette er helt på sin plass. Her er et interessant lite knippe med ...
Les mer...
Ikke krev det umulige
Å presse en fred på regionen kan være den gnisten som utløser en krig. Det er mye viktigere å arbeide for å forhindre krig i midtøsten, og så arbeide for en fredsavtale senere, sier Ari Shavit, politisk spaltist i Israel. ...
Les mer...
Senteret for etterretning og terrorisme i Israel (Malam) opplyser i en rapport at samtidig som Hamas klager over mangel på sement i Gaza, fordi Israel hindrer innførsel av den, så bruker Hamas all tilgjengelig sement til militære formål.I en rapport ...
Les mer...
I en NTB-melding i VG viderebringes opplysningene fra israelske medier om at Hizbollah har rakettbase i Syria. Det fremstilles i en litt negativt ladet kontekst, likesom man ikke helt tror på at det virkelig er slik: Israel "hevdet", Netanyahu "hevdet", "samme ...
Les mer...
Av Olav Andreas Dovland ”Camp David” igjen. Utenriksminister Hillary Clinton uttalte på nyhetene 20.8. at det er mange som vil få oss av sporet. Jonas Gahr Støre sa at dette blir ikke lett. Personlig er jeg nokså sikker på at fredskonferansen ...
Les mer...
VG lyver
VG lyver. Rett og slett. Teksten på forsiden harmonerer ikke med innholdet i linken. Dette er forsiden på VG on line akkurat nå, med link til en film som viser soldater som slår med jernstenger. Hvorfor skriver så VG: Aktivister beskutt ...
Les mer...
Rakett fra Gaza dreper thailender
En rakett fra Gazastripen drepte en thailandsk fremmedarbeider i 30-årene i Negev-ørkenen i Israel i dag. Dette var den tredje raketten på 24 timer, ifølge IDF (Israel Defence Forces.) Israel lover et "passende og kraftig" svar. One rocket hit an open area ...
Les mer...
Mats Larsson i Expressen skriver om blokaden av Gaza: Mats Larsson: Jag blir så trött på detta hyckleri ... Men - som oberoende International Crisis Group påpekade i ett uttalande i går. Det är inte Israel som bär hela ansvaret för isoleringen.EU och ...
Les mer...
FN viser anti-israelsk film fra flotiljen, Israel nektes å besvare Det er en underlig verden vi lever i. Aldri har det vært snakket så mye om menneskerettigheter og demokrati, for ikke å snakke om moral og jus, på internasjonalt nivå. Man ...
Les mer...
Netanyahu: – Vi forbeholder oss retten til
Ikke alle fordømmer
Ikke krev det umulige
Hamas bruker all sementen
Kanskje Israel denne gang har tenkt å
Kan fredsforhandlingene reddes?
VG lyver
Rakett fra Gaza dreper thailender
Lei av hykleriet
FN viser anti-israelsk film, nekter Israel å

Relaterte artikler:

Leave a Reply

 

 

 

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>